Vedlegg
Jeg viser til brev 5. april 2011 hvor det bes om en uttalelse til ovennevnte dokument.
Forslaget lyder:
”Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av rettssikkerheten til norske fiskere og legge frem sak for Stortinget om dette”
Innledningsvis registrerer jeg at forslagstillerne referer til en rekke konkrete enkeltsaker. Jeg ber om forståelse for jeg ikke vil kommentere disse.
Jeg er enig med forslagstillerne i at sjømatnæringen er en suksesshistorie i norsk næringsliv. Men suksessen har ikke kommet av seg selv. En kombinasjon av dyktige og fremtidsrettede næringsutøvere og en tydelig og streng forvaltning med fokus på miljømessig bærekraft, har bidratt til at Norge i dag fremstår som verdens fremste sjømatnasjon. I forvaltningssammenheng er det viktig også å ha fokus på de fiskeriene som utøves med lite selektive redskap, men som likevel kan være forholdsvis ”rene” i forhold til bifangst dersom vi er strenge med hensyn til hvor fisket til enhver tid gjennomføres. Regjeringen har som mål å videreutvikle og styrke denne posisjonen også for fremtiden.
Forslagstillerne er opptatt av rettsikkerheten til norske fiskere. Det er selvfølgelig jeg også. Regjeringen er opptatt av rettsikkerheten til alle som bor eller driver næringsvirksomhet i Norge.
Forutsetningen for at vi i dag - uten blygsel - kan hevde at vi har en ansvarlig og god ressursforvaltning, er at vi fører kontroll med at fiskeriregelverket blir fulgt. Fiskerinæringen utøver sitt yrke ved å høste vederlagsfritt av ressurser som ligger til fellesskapet i Norge. Det kan være stor fortjeneste å hente dersom høstingen skjer i strid med regelverket, herunder å unnlate å oppfylle plikter til registrering og avrekning av fangster. Det er derfor viktig at reaksjonene ved lovbrudd har en form og et nivå som har en preventiv effekt – det skal ikke lønne seg å bryte reglene.
Begrepet rettssikkerhet er ikke entydig. Enkelte har for eksempel hevdet at begrepet i stor utstrekning er et honnørord. Selv om det er vanskelig å gi en presis og allment akseptert definisjon av begrepet, vil nok de fleste i dag kunne være enig om kjernen i begrepet – nemlig at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, samtidig som vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Det er derfor viktig å ha i mente at uenighet om en regels tilblivelse eller opphevelse, ikke nødvendigvis er et spørsmål om rettssikkerhet.
Representantene tar opp ordningen med administrativ inndragning og spørsmålet om en skal ta hensyn til skyld ved fastsettelsen av inndragningsbeløpet. Jeg vil i den forbindelse vise til at dette ble vurdert i forbindelse med vedtakelsen av havressursloven. Jeg vil understreke at administrativ inndragning ikke er en sanksjon. Administrativ inndragning har ikke som formål å påføre et onde ved straff, men bare at den som har fanget eller ervervet ulovlig fangst må gi fra seg fordelene denne fangsten ville gitt. Såfremt det kan påvises at fangsten objektivt sett er ulovlig, mener jeg at inndragningen bør skje uten hensyn til subjektiv skyld. Dette har vært ordningen gjennom lang tid, og Høyesterett har uttalt at slik administrativ inndragning ikke kan anses som straff etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Det er videre grunn til å påpeke at ilandføringsplikten, som er et av de viktigste prinsippene i norsk fiskeriforvaltning, innebærer at all fangst skal bringes til land. Dette omfatter også fangst som av ulike grunner er å regne som ulovlig, og det vil være urimelig om fiskeren sitter igjen med inntekten fra slik ulovlig fangst. For å sikre at også ulovlig fangst blir ført til land, får fiskeren i mange tilfeller beholde 20 prosent av fangstverdien som kompensasjon for utgiftene ved ilandføring når det foretas administrativ inndragning.
Jeg er videre opptatt av å legge til rette for et sanksjonssystem for overtredelser av fiskeregelverket som er både effektivt og rettferdig, og som bidrar til at reaksjonen kan tilpasses overtredelsens alvorlighetsgrad. Dette innebærer at myndighetene kan benytte flere reaksjonstyper enn kun straff. I denne forbindelse vil jeg opplyse om at Fiskeri- og kystdepartementet har på høring et forslag til forskrift om lovbruddsgebyr og tvangsmulkt ved overtredelser av havressursloven. Forskriften skal blant annet legge til rette for at forvaltningen kan ilegge lovbruddsgebyr som et alternativ til en mer belastende straffeforfølgning. Hensikten er å redusere bruken av straff ved mindre overtredelser av havressursloven.
Jeg vil også vise til departementets høringsnotat 8. mai 2009 om etterkontroll av deltakerloven, hvor blant annet lovens straffebestemmelse ble underlagt ny vurdering. I høringsnotatet viser departementet til at det er flere berøringspunkter mellom havressursloven og deltakerloven, og at det derfor er naturlig å foreta en ny gjennomgang av deltakerlovens straffebestemmelse. Videre mente departementet det var ønskelig at straffebestemmelsen gjennomgås i lys av ny straffelovs (lov 20. mai 2005 nr. 28) alminnelige del som allerede er vedtatt, men ennå ikke trådt i kraft. Dette gjelder særlig deltakerlovens bestemmelser om medvirkning, forsøk og krav til subjektiv skyld.
Jeg vil endelig nevne at jeg har opprettet en partssammensatt arbeidsgruppe som blant annet skal foreta en lovteknisk gjennomgang av råfiskloven, herunder lovens straffebestemmelse.
Som jeg har redegjort for ovenfor jobber departementet på bred front med etterkontroll av og endringer i de viktigste lovene som regulerer fiskerinæringen. Stortinget vil bli forelagt alle lovendringsforslag, og jeg anser derfor at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig med en egen gjennomgang av rettssikkerheten til norske fiskere.