Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om endringer i reglene om årsterminoppgave etter merverdiavgiftsloven § 15-3, som ble oversendt meg til uttalelse ved brev 10. mars 2011.
For å få innvilget søknad om årlig oppgavetermin, er det et vilkår at omsetning og uttak i løpet av et kalenderår ikke overstiger en million kroner. Representantene påpeker at denne beløpsgrensen ikke har vært endret siden ordningen ble innført i 2001, og foreslår en heving til to million kroner. De foreslår også å fjerne vilkåret om at man først må søke skattekontoret for å få adgang til å levere årsterminoppgave, og anfører at ordningen bør bli obligatorisk for alle med omsetning under beløpsgrensen.
Som representantene viser til, trådte ordningen med å levere årsterminoppgave for næringsdrivende med liten omsetning i kraft 1. juli 2001. Bakgrunnen for forslaget var at merverdiavgiftsreformen 2001 medførte at mange bedrifter med liten omsetning ble avgiftspliktige. Det ble ansett som lite hensiktsmessig at mindre bedrifter med liten omsetning skulle sende inn omsetningsoppgave annenhver måned, og forslaget om årlig oppgavetermin var et forenklingstiltak for slike virksomheter.
Jeg er i utgangspunktet positiv til forslag som vil kunne forenkle regelverket for mindre bedrifter ytterligere. En heving av beløpsgrensen og utvidelse av retten til å levere årsterminoppgave må imidlertid ses i lys av de ulemper dette kan medføre. I Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, som ble lagt fram 15. mars dette år, vises det til at adgangen til å innlevere årsterminoppgave gjør at det er vanskeligere for avgiftsmyndighetene å avdekke visse former for svindel mot merverdiavgiftssystemet, samtidig som årlig oppgavelevering i større grad kan åpne for svindel. I handlingsplanen foreslås det derfor at det bør foretas en vurdering av om vilkårene for adgangen til bruk av årsterminoppgave bør skjerpes.
I lys av dette mener jeg at beløpsgrensen på 1 million kroner, dvs. en omsetning på 1 250 000 kroner inklusive avgift, ikke bør heves nå. En heving vil også ha budsjettvirkning (i forholdet mellom bokført og påløpt proveny), i og med at avgiftsforfall forskyves betydelig ved overgang fra tomånedlige avgiftsoppgaver til årsoppgaver. Derfor må en justering i tilfelle behandles i den ordinære budsjettprosessen.
Forslaget om at ordningen med årsoppgave inntil en beløpsgrense gjøres obligatorisk, har tre sider.
Den ene siden handler om å slippe søknad til skattekontoret om samtykke for å kunne komme inn under ordningen. Denne søknadsprosedyren er imidlertid meget enkel. Formålet er i hovedsak bare å gi skatteetaten oversikt over klassifiseringen av de ulike grupper avgiftspliktige, og å sjekke at bedriften eller eieren ikke har en tidligere belastet avgiftshistorie som gjør det utilrådelig å tillate årsoppgave istedenfor de hyppigere tomånedlige oppgaver. Derfor er samtykke kurant i de ordinære tilfeller uten en slik negativ avgiftshistorie. Videre gjelder et meddelt samtykke inntil videre, uten tidsbegrensning og uten behov for gjentatt søknad når bedriften viser forsvarlig etterlevelse av sine avgifts- og oppgaveplikter. Uten en søknadsprosedyre måtte en nystartet bedrift likevel melde i fra om at den vil tilhøre gruppen med årsoppgave. Samtykkesøknad kan kombineres med rutinene for nyregistrering i avgiftsmanntallet. Å slippe denne søknadsprosedyren for nye bedrifter ville derfor bare bli en ganske ubetydelig lempning for dem.
Den andre siden handler om skattekontorets myndighet i dag til å avslå samtykke, og til å trekke tilbake tidligere meddelt samtykke, når bedriften eller eieren gjennom sin atferd ikke har vist seg pålitelig nok til å operere med årsoppgaver. I slike tilfeller gir tomånedlige oppgaver vesentlig bedre anledning til tett oppfølging og kontroll av bedriftens avgiftsforhold. Dette kontrollbehovet må ivaretas. Uten en samtykkeordning for årsoppgave måtte det i stedet utformes en adgang for skattekontoret til å pålegge tomånedlige oppgaver i disse kontrolltilfellene. Bedriftene ville dermed ikke få noen enklere oppgaveprosedyre fordi om søknadselementet bortfaller.
Den tredje siden handler om at årsoppgave istedenfor tomånedlig oppgave ikke er fordelaktig for alle små næringsdrivende. Noen av dem har i perioder større inngående avgift enn utgående avgift, med krav på utbetaling fra statskassen av den overskytende, inngående avgift. Dette kan skyldes oppstarts- og vekstinvesteringer med mye inngående avgift, lageroppbygging, eksport med 0-sats for utgående avgift, sviktende marked m.v. I slike tilfeller med overskytende, inngående avgift er hyppige oppgaveterminer gunstigst for bedriften, fordi utbetalingstidspunktene er knyttet til oppgaveleveringen. Merverdiavgiftsloven gir allerede muligheter til å samtykke til hyppigere oppgavelevering i en del av disse tilfellene, helt ned til ukentlig levering ved stabile og vesentlige grunner til det. I en obligatorisk årsoppgaveordning for små bedrifter måtte slike unntaksmuligheter til gunst for bedriftene videreføres. Det ville også bli mer bruk for dem og et større saksbehandlingsbehov av den grunn.
Denne gjennomgangen viser at den gjeldende søknadsprosedyren er vel begrunnet, og ikke bør erstattes med en i utgangspunktet obligatorisk årsoppgaveregel som må utstyres med nødvendige begrensninger og unntak. Jeg frarår også denne del av forslaget i saken.
I forslaget er det vist til at primærnæringene (jord, skog, fiske) har obligatorisk årsoppgave uten søknadskrav og uten beløpsgrense for omsetningen. Det er imidlertid gode grunner til at denne særbehandlingen av primærnæringene ikke bør utvides til andre næringer.
Hovedgrunnen er den ulike informasjons- og kontrollsituasjonen. Overfor primærnæringene har skatteetaten et særlig omfattende og effektivt kontrollmiddel, nemlig årlig, automatisk innberetning av den enkelte næringsdrivendes omsetning gjennom omsetningsleddene i landbruk og fiske. Dette følger av ligningsloven § 6-3 nr. 6 og 7. Dermed har skatteetaten også god, årlig oversikt over den sentrale del av avgiftsgrunnlaget i primærnæringene, nemlig brutto omsetning for hver enkelt. Med denne årlige oversikten passer det godt å basere avgiftsforvaltningen og -kontrollen på årlige oppgaver. Hyppigere oppgaver ville da ikke bidra så mye mer til kontrollmulighetene. Riktignok dekker ikke disse automatiske rapporteringsrutinene direktesalg utenom de ordinære omsetningsledd i primærnæringene, typisk gårds-, torg- og bryggehandel. Men disse direktesalgene utgjør en temmelig liten andel av samlet avgiftspliktig omsetning i primærnæringene. Denne lille andelen svekker derfor ikke hovedbegrunnelsen for årsoppgave i primærnæringene.
I andre næringer er bedriftenes egne opplysninger den eneste umiddelbare opplysningskilden om brutto omsetning. Kontrollen må skje ved pålitelighetsvurderinger, ved sammenligning av data fra ulike bedrifter (fradragsført innkjøpskostnad i en bedrift er brutto omsetning i leverandørbedriften), ved konkrete forespørsler om opplysninger utover det som framgår av oppgavene, og ved bokettersyn. I denne sammenheng er hyppige oppgaver i stor grad ønskelig, dels for tettere oppfølging, dels for raskere utvelgelse til mer omfattende kontroll på grunn av påfallende oppgaveinnhold m.v.
Den vesentlig bedre kontrollsituasjonen overfor primærnæringene enn overfor andre næringer gir i seg selv god nok grunn til de ulike oppgaveregimene etter merverdiavgiftsloven. Dette gjelder også overfor næringsdrivende med begrenset omsetning. I tillegg kommer enkelte mer sesongbetonte driftsforhold i primærnæringene, som kan begrunne årsoppgaver i større utstrekning enn ellers.
Hensynet til likebehandling av næringer, som generelt er et godt hensyn, gir derfor ikke noen støtte til det foreliggende forslag, slik jeg ser det.