2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til at likelønn har vært et sentralt politisk tema de siste årene. Likelønnskommisjnens utredning, NOU 2008:6 (Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn), viste at det er sammenhenger mellom hvilket kjønn en har og hva en tjener i Norge.

Komiteen viser videre til at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn berører to ting. Det første er de lønnsforskjellene som skyldes brudd på bestemmelsene i likestillingsloven. Det andre er de lønnsforskjellene som har sammenheng med strukturelle forhold i arbeidsmarkedet. Komiteen ser at yrkesgrupper som er dominert av kvinner, kommer systematisk dårligere ut både i lønns- og arbeidsvilkår enn yrkesgrupper som er dominert av menn.

Komiteen viser til at den gjennomsnittlige timelønnen til kvinner ligger 15 prosent under den gjennomsnittlige timelønnen for menn. Selv om norske kvinner deltar i arbeidslivet nesten like mye som menn, arbeider de kortere dager, og de arbeider ikke i de samme yrkene, bransjene eller sektorene som menn. De er heller ikke plassert likt i stillingshierarkiet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er et sentralt politisk mål å bekjempe ulikelønnen i Norge.

Komiteen viser til at målet er et arbeidsliv uten systematiske lønnsforskjeller mellom kjønnene.

Komiteen understreker at det hviler et ansvar på partene i arbeidslivet for å nå målene om likelønn, men at også politikerne har et ansvar her. Likelønnskommisjonen viste at likelønnsutfordringen i Norge er sammensatt, og berører flere politikkområder, både arbeidslivspolitikk og familiepolitikken.

Komiteen viser til at dette er den første meldingen Stortinget har fått om likelønn noensinne. Meldingen er en oppfølging av Likelønnskommisjonens utredning, NOU 2008:6 (Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn).

Komiteen mener at likelønn først og fremst er et spørsmål om rettferdighet, men at det også er viktig for å sikre rekruttering til yrker som er viktige for velferden i Norge.

Komiteen vil understreke at i tillegg til å være et spørsmål om rettferdighet og rekruttering til yrker, handler likelønn også om at alle skal få uttelling for den utdanningen de har tatt, om å kunne forsørge seg selv og sikre økonomisk trygghet for alderdommen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at med likere lønn mellom kjønnene vil permisjonsdelingen bli jevnere og familien kan ta friere valg når det gjelder arbeidsdeling i og utenfor hjemmet, fordeling av eventuell kontantstøtte osv. Dette er viktig for familien som helhet.

Komiteen vil vise til at det tidligere er lagt frem flere utredninger og meldinger som omtaler kjønnsbaserte lønnsforskjeller, det kjønnsdelte arbeidslivet og forskjeller i inntekt og arbeidstid. Komiteen vil vise til at i St.meld. nr. 70 Likestillingspolitikk for 1990-åra (1991–1992) skrev regjeringen Brundtland III at de viktigste uløste problemene var likelønn og likestilt omsorg. Det ble i meldingen slått fast at det vesentligste arbeidet må utføres på arbeidsplassene og gjennom partene i arbeidslivet og deres organisasjoner. Komiteen vil understreke betydningen av å gjøre noe med strukturene i samfunnet som hindrer likelønn mellom kjønnene. Det er helt avgjørende for norske familier at arbeidsgivere og samfunnet for øvrig legger til rette for et godt familieliv, og for at det skal være mulig å kombinere karriere, barn og familie på en god måte. På tross av stor grad av oppmerksomhet over tid er dessverre likelønnsutfordringen fortsatt stor.

Komiteen mener derfor det er viktig at Stortinget nå har fått en egen sak om tematikken til behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er sterkt uenig i konkurranseutsetting, privatisering og svekking av arbeidsmiljøloven som en strategi for likelønn. Tvert imot viser erfaringene at konkurranseutsetting ikke fører til økt lønn, men heller at man ansetter mindre kvalifisert arbeidskraft. Ifølge Sykehjemsetatens fagforening i Fagforbundet Oslo tjener ansatte på kommersielle sykehjem i gjennomsnitt 30 000 kroner under kommunal tarifflønn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at endringer og tilpasninger innenfor de politikkområdene som påvirker lønnsdannelsen, må tas opp i diskusjonen om hvordan en kan redusere kjønnsrelaterte lønnsforskjeller. Derfor er det med undring disse medlemmer registrerer at regjeringen ikke fremmer konkrete tiltak for å bedre mulighetene for partene i arbeidslivet til å gjøre noe med de strukturelle lønnsforskjellene. Disse medlemmer viser til at en mer fleksibel arbeidslivslovgivning og økt mulighet for å drive konkurrerende virksomhet innenfor tradisjonelt lavt lønnede sektorer ville ha gitt flere muligheter til å redusere lønnsforskjellene. Det er denne systematiske lønnsforskjellen mellom de tradisjonelt kvinnedominerte og mannsdominerte yrkene som i meldingen blir fremhevet som den største likelønnsutfordringen. Disse medlemmer viser til at de ulike sektorene er underlagt ulike politiske føringer som er en medvirkende årsak til lønnsforskjellene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at selv om det ikke fremgår eksplisitt i Fremskrittspartiets program at partiet ønsker økt lønn for kvinnedominerte lavtlønnsyrker, betyr ikke det at Fremskrittspartiet ikke ønsker dette. Tvert om er det normalt for alle partier at man tar standpunkt i viktige saker som ikke nødvendigvis er omtalt i partienes respektive program. Likevel vil disse medlemmer tillate seg å påpeke at Fremskrittspartiets politikk vil medføre økt konkurranse om mange av disse yrkesgruppene, noe som også vil få betydning for lønnsdannelsen.

Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyres syn er et av hovedproblemene for yrkesgrupper som sykepleiere, hjelpepleiere og andre kvinnedominerte lavtlønnsyrker at arbeidsgiver opptrer som en monopolist, og dermed holder lønnsfastsettelsen kunstig lav for disse gruppene. Med et større innslag av konkurranseutsetting med flere arbeidsgivere som konkurrerer om den samme arbeidskraften, slik Fremskrittspartiets politikk vil medføre, finner disse medlemmer det åpenbart at lønnsnivået for disse viktige yrkesgruppene ville vært betydelig høyere.

Likevel vil disse medlemmer påpeke at all den tid dette dessverre ikke er gjeldende politikk for den sittende regjering, er det en politisk oppgave å løse disse urimelige lønnsforskjellene. Slik disse medlemmer ser det, fremstår det lite troverdig å unngå å ta politisk ansvar for denne situasjonen ved å henvise til Likelønnskommisjonen. Dette er et politisk spørsmål som Stortinget kan løse dersom den reelle politiske vilje er til stede. Dessverre registrerer disse medlemmer at denne vilje ikke ser ut til å eksistere hos flertallet representert ved Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Disse medlemmer vil påpeke at lønnsutviklingen i offentlig sektor er et politisk ansvar og det er mangel på politisk vilje som har skylden for dagens situasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er på tide med politisk handling og foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret for 2011 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.»

2.2 Lønns- og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn

Komiteen påpeker at kampen for likelønn er et politisk ansvar, men at det også er et ansvar for partene i arbeidslivet.

Komiteen merker seg at kvinners gjennomsnittstimelønn ligger 15 prosent under menns gjennomsnittlige timelønn. Men fordi menn i snitt arbeider flere timer, kommer tidligere ut i arbeidslivet og har høyere yrkesaktivitet, er inntektsforskjellene mellom kjønnene langt høyere. Kvinners bruttoinntekt utgjør omtrent 64 prosent av menns bruttoinntekt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten av å se på inntektsforskjeller fordi det illustrerer forskjellen i hva kvinner og menn faktisk har å rutte med, bedre enn timelønnsforskjeller alene.

Flertallet viser til at likelønn og utjevning av lønnsforskjeller er viktige mål for inntektspolitikken, og viser i denne sammenheng til regjeringserklæringen Soria Moria II, der partene i arbeidslivet for første gang har fått en klar viljeserklæring fra en regjering på dette spørsmålet. Norge har nå en regjering som er villig til å gå i dialog med partene om hvordan man kan få et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor. For å oppnå resultater på dette området må partene i arbeidslivet komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres, og det må være enighet om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse kompensasjonskrav fra andre grupper.

Flertallet viser til at regjeringen i likhet med Likelønnskommisjonen legger til grunn at likelønn krever en innsats på bred front, både fra myndigheter, arbeidslivets parter og andre aktører.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at regjeringen vil sikre plikt for arbeidsgivere til å opplyse om lønn ved mistanke om lønnsdiskriminering i tillegg til å pålegge arbeidsgivere å føre lønnsstatistikk. Disse medlemmer viser også til høringsuttalelser som tar avstand fra å innføre plikt for bedrifter og virksomheter som man ikke engang vet finnes. Forslaget står også i direkte motstrid til Nærings- og handelsdepartementets arbeid med forenkling av rapporteringskrav overfor bedriftene og statsministerens løfte om at det nå skal legges frem et tallfestet mål for å redusere kostnader for bedriftene. Disse medlemmer vil ikke gi sin støtte til å innføre en slik plikt, og mener den opplysningsplikten i de tilfellene hvor det er mistanke om lønnsdiskriminering som en har i dag, er tilstrekkelig.

Retten til likelønn er den overordnede målsettingen for stortingsmeldingen, og disse medlemmer mener det her er viktig å konkretisere hvilken likelønn det er snakk om, samtidig som man også ser på rettigheter knyttet direkte opp mot arbeidsmarkedet. I spørsmålet om likelønn er det særlig deltidsarbeid og lønnsfastsettelse som er sentrale aspekter, siden statistikken viser en systematisk forskjell mellom mannsdominerte og kvinnedominerte yrker når det kommer til bruken av deltidsansatte og lønn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at retten til lik lønn etter likestillingsloven § 5 gjelder i de tilfeller der to arbeidstakere utfører arbeid av lik verdi. For det første vil arbeid som i det ytre fremstår som like også ha lik verdi. Dette gjelder hvis det er tale om arbeidstakere med samme fagbakgrunn som gjør like arbeidsoppgaver, men disse medlemmer konstaterer at også arbeid som fremstår som ulikt – for eksempel på grunn av ulik fagbakgrunn – kan ha lik verdi. I vurderingen av om to ulike arbeid har lik verdi, skal det foretas en helhetsvurdering av alle faktorer som har betydning for det konkrete arbeidets utførelse. Disse medlemmer påpeker derfor at arbeidets verdi i likestillingslovens forstand ikke er knyttet til verdien for arbeidsgiveren, men til en objektiv vurdering av innholdet og vanskelighetsgraden i det arbeidet som skal utføres.

«Lik lønn for likt arbeid» har lenge vært et uttrykk som bør være en selvfølge, og disse medlemmer er tilfreds med at stortingsmeldingen viser at en i svært stor grad har likelønn i Norge. Når det korrigeres for faktorer relatert til utdanningslengde, ansiennitet, stillingsbrøk osv. forsvinner tett opp mot 100 prosent av lønnsvariasjonen, og disse medlemmer mener dette viser at dette aspektet ved likelønn ikke lenger er et tema.

Disse medlemmer mener imidlertid at det gjenstår en utfordring knyttet til prinsippet om «lik lønn for arbeid av lik verdi», som i seg selv er et ullent utgangspunkt. Disse medlemmer mener det er positivt dersom man finner frem til løsninger som kan resultere i at lønnsgapet mellom kvinne- og mannsdominerte yrker reduseres. Disse medlemmer påpeker imidlertid at dette ikke er et kjønnsspørsmål, men et arbeidstakerspørsmål, siden lønnsulikhetene rammer arbeidstakere av begge kjønn i de gjeldende yrkesgruppene. Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet har tatt opp dette tidligere gjennom Dokument nr. 8:99 (2008–2009), hvor det i Innst. S. nr. 364 (2008–2009) påpekes at:

«(…)et av hovedproblemene for yrkesgrupper som sykepleiere, hjelpepleiere og andre kvinnedominerte lavtlønnsyrker [er] at arbeidsgiver opptrer som monopolist, og dermed holder lønnsfastsettelsen kunstig lav for disse gruppene. Med et større innslag av konkurranseutsetting med flere arbeidsgivere som konkurrerer om den samme arbeidskraften, slik Fremskrittspartiets politikk vil medføre, finner disse medlemmer det åpenbart at lønnsnivået for disse viktige yrkesgruppene ville vært betydelig høyere.»

Disse medlemmer stiller seg videre undrende til kravet om at «arbeid av lik verdi» ikke bestemmes av arbeidets faktiske verdi, men av det som kalles en objektiv vurdering av arbeidet innenfor bredere definerte jobbkategorier. Dette er et prinsipp det er grunn til å sette spørsmålstegn ved, da en slik bestemmelse omkring lønnsfastsettelse strider med den naturlige dynamikken i et lønns- og arbeidsmarked. Slik disse medlemmer ser det, er lønn i utgangspunktet en markedsmessig fastsettelse av verdien av et gitt utført arbeid, og en «objektiv» vurdering som ikke tar hensyn til dette, vil heller ikke være en god vurdering. Det finnes riktignok lovreguleringer med hensyn til lønn allerede, men det er etter disse medlemmers syn ikke noe argument for å innføre ytterligere statlig regulering på området.

Disse medlemmer mener tvert imot at staten ikke skal foreta vurderinger om hva som er «arbeid av lik verdi», men at den klassiske «lik lønn for likt arbeid» er en mer rettferdig og sunn tilnærming til den nesten ikke-eksisterende likelønnsutfordringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener at utdanning skal lønne seg, og ser på kompetanse som en viktig faktor i lønnsdannelsen. Disse medlemmer mener at rekruttering til tradisjonelle lavtlønnsyrker i offentlig sektor er en av hovedutfordringene i årene fremover. Det må være en målsetting at de mest motiverte og dedikerte ungdommene skal søke til disse utdanningene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at da må man kunne forvente en lønn på nivå med dem som tar like lange utdanninger i andre sektorer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Norge har relativt sett det laveste lønnsnivå av alle OECD-landene når det gjelder utdanningsgruppene i offentlig sektor.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres forslag i Innst. 14 S (2009–2010) og vil foreslå at det etableres en kompetansepott for oppgjørene i offentlig sektor. Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse medlemmer mener at en slik strategi innebærer at det er nødvendig med et samarbeid mellom staten og kommunesektoren, slik at kommunesektorens andel av dette blir kompensert av staten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at skal en over tid hindre at lønnsoppgjørene igjen fører til nye skillelinjer mellom utdanningsgruppene i offentlig og privat sektor, vil det være fornuftig om partene i arbeidslivet også legger opp til større andel av tilleggene i de lokale oppgjørene. Disse medlemmer mener at disse nødvendige tiltakene for å løfte utdanningsgruppene i offentlig sektor ikke kan overlates til partene alene, og at regjeringen må ta et politisk ansvar for å sikre kvaliteten på offentlige tjenester. Disse medlemmer viser til at problemet med likelønnssatsingen de siste 20–30 årene er at det har vært satt likhetstegn mellom likelønn og lav lønn. Rikslønnsnemnda fastslo allerede i 1998 at lavtlønnsoppgjør ikke er egnet til å utjevne verdsettingsdiskrimineringen som de kvinnedominerte utdanningsgruppene rammes av.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at utdanningsgruppene må prioriteres i oppgjørene i offentlig sektor og fremmer dermed følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak for Stortinget om etablering av en kompetansepott for å heve lønnen for utdanningsgruppene i offentlig sektor.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn blant annet henger sammen med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Dette medlem viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsuttalelse der det påpekes at de typiske kvinneyrkene ikke verdsettes på lik linje med tradisjonelt lønnsarbeid i industrien, og at en stor del av lønnsforskjellen skyldes at kvinnedominerte yrker har lavere lønn enn mannsdominerte:

«Å få kvinner til å velge mer utradisjonelt blir gjerne presentert som en del av løsningen på likelønnsproblemet. Slik antyder man at det er kvinner som velger feil. Det er ikke kvinner som velger feil yrke, men det er disse yrkene som verdsettes lavere enn yrker hvor menn tradisjonelt jobber. Lønnsoversikter viser at når det er mange kvinner i samme yrke, er lønna lav. Arbeid som tradisjonelt har vært utført av kvinner, gjerne som ubetalt arbeid i hjemmet, verdsettes lavere i kroner enn annet lønnsarbeid. Dette rammer blant annet store kvinnedominerte yrkesgrupper som førskolelærere, sykepleiere, hjelpepleiere og sosionomer.»

Dette medlem vil i likhet med ombudet understreke at det er helt nødvendig å gjøre noe med verdsettingsdiskrimineringen som medfører at kvinnedominerte utdanningsgrupper får lavere uttelling enn menn for utdanning og erfaring i offentlig sektor. Dette medlem mener det er nødvendig å heve lønnen i kvinnedominerte yrker, slik likelønnskommisjonen foreslo. Dette medlem er enig med ombudet i at denne urettferdigheten ikke alene oppheves av at jenter og gutter oppfordres til å velge utradisjonelt, men at de som velger å jobbe i kvinnedominerte yrker, i stedet bør verdsettes høyere.

2.3 Kvinner og menn i arbeid

Komiteen viser til at det siden 1970-tallet har vært høy tilstrømning av kvinner i arbeidslivet. Gjennom barnehageutbygging og en sjenerøs foreldrepermisjon har kvinner fått reell mulighet til å delta i yrkeslivet. Norge er nå et av de landene i verden med høyest kvinnelig sysselsetting. Komiteen understreker at sysselsetting, og dermed økonomisk selvstendiggjøring av kvinner, har vært og er avgjørende for likestillingen. Likevel er kvinners deltakelse i arbeidslivet betydelig lavere enn menns. Komiteen understreker at arbeidet mot ufrivillig deltid er avgjørende i arbeidet for likelønn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at alle politiske partier ønsker å ta æren for fremgangen som er gjort på kvinners yrkesdeltakelse og likestillingen i Norge. Flertallet vil understreke at det er viljen til å ta i bruk lovverket og en statlig aktiv likestillingspolitikk som har muliggjort fremgangen. Likestillingsloven, full barnehagedekning, fedrekvoten og denne meldingen er eksempler på at Stortinget og regjeringen tar aktive grep for å bedre likestillingen i Norge.

Flertallet viser til regjeringserklæringen Soria Moria II, der det heter at:

«Regjeringen vil styrke innsatsen mot urfrivillig deltid og for retten til heltid, og vurdere nye lovendringer for å få dette til.»

Flertallet viser til at Deltidsutvalget (NOU 2004:29) pekte på at deltidsarbeidet er konsentrert i typiske kvinnedominerte yrker på de lavere trinn i stillingshierarkiet. I utredningen heter det at det er mye som tyder på at deltidsarbeidet forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og konsentrasjonen av kvinner, innen bestemte yrker og næringer. Dersom det utvikler seg bestemte deltidsarbeidsmarkeder for kvinner kan deltidsarbeidet være med på å forsterke tendensen til et generelt lavere lønnsnivå i de typiske kvinneyrkene enn i typiske mannsyrker på samme nivå i hierarkiet.

Flertallet viser til at helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i januar 2011 in-struerte helseforetakene om å redusere andelen deltid med minst 20 prosent i løpet av 2011. Flertallet er glad for initiativet fra helseministeren og mener dette er et godt eksempel på hvordan man kan bruke arbeidsgiverpolitikken til å ta tak i utfordringer knyttet til deltid og likelønn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til viktigheten av å gjøre dagens arbeidstidslovgivning mer fleksibel når det gjelder å redusere omfanget av ufrivillig deltid. Disse medlemmer ser at loven i dag begrenser en del virksomheter i nytenkning, for å få til gode løsninger innen turnus som både arbeidstaker og arbeidsgiver er fornøyd med. Disse medlemmer mener at alternative arbeidstidsordninger må utformes i tråd med arbeidsmiljøloven § 10-2 første ledd, slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Arbeidstilsynet bør ha generell adgang til å godkjenne all endring av arbeidstiden utover ti timer etter formelle drøftinger mellom arbeidsgiver og fagforeninger lokalt.

Disse medlemmer viser til Høyres forslag i Innst. 65 S (2010–2011) hvor

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om endringer i arbeidsmiljøloven, hvor all endring av arbeidstiden utover ti timer skal godkjennes av Arbeidstilsynet etter formelle drøftinger mellom arbeidsgiver og fagforeningene lokalt.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at ufrivillig deltid ikke bare handler om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men at det også er en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er mange som arbeider deltid her i landet. Ifølge meldingen jobber om lag 41 prosent av alle sysselsatte kvinner og 13 prosent av alle sysselsatte menn deltid. Nærmere 27 prosent av alle sysselsatte i landet arbeider deltid i dag, og nærmere 3/4 av de deltidsansatte er kvinner. Disse medlemmer viser til at de fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha mer tid sammen med familien. Disse medlemmer vil understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det ifølge arbeidskraftsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå per 2. kvartal 2010 var registrert 70 000 som jobber ufrivillig deltid. Det må understrekes at definisjonen av undersysselsetting som SSB bruker i Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), er svært snever. Dette medlem mener det kan være vel så hensiktsmessig å legge en definisjon til grunn som ivaretar alle personer som ønsker lengre arbeidstid, jf. meldingens punkt 4.5.3. Dette medlem viser til at undersysselsetting, i tillegg til å være en stor personlig belastning for arbeidstakeren, er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet sårt trenger. Dette medlem vil peke på at det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Dette medlem viser videre til at det er et viktig likestillingsproblem at kvinner ikke får mulighet til å forsørge seg selv og familien sin.

Dette medlem mener at unntaksregelen om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Dette medlem mener også regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Dette medlem viser til at mange arbeidsplasser har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. Dette medlem viser til at kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger. Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Dette medlem mener det må legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger. Dette medlem mener også at det må vurderes om deltidsansattes fortrinnsrett etter arbeidsmiljøloven bør styrkes.

2.4 Effektiv oppfølging av retten til likelønn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likestillingsloven er et viktig verktøy for å hindre lønnsdiskriminering. Flertallet deler regjeringens vurdering av at håndhevingen av loven med fordel kan styrkes.

Flertallet viser til at regjeringen ønsker å sikre lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå og plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om diskriminering.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener en slik rettighet vil gjøre det lettere å avdekke om det er verdsettingsdiskriminering mellom yrkesgrupper og enkeltindivider på arbeidsplassen, og støtter forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at regjeringen selv konkluderer med at direkte diskriminering har liten eller ingen betydning når menn og kvinner arbeider i samme stilling og ellers har like personlige ressurser. For disse tilfellene er lønnsforskjellen mellom 0 og 4 prosent. Disse medlemmer mener derfor at forslagene kun innebærer økte forpliktelser for virksomhetene uten at virkningene har noen dokumentert effekt. Forslaget om opplysningsplikt knyttet til individuell lønn innebærer i tillegg en rekke implikasjoner for personvernet som ikke forslaget ivaretar på en god nok måte. Disse medlemmer vil heller trekke frem tydeliggjøringen av rapporteringsplikten og en konkretisering av hva denne skal inneholde som bedre tiltak for å stimulere virksomheter til å fokusere på likelønn.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at en strategi for effektiv oppfølging av retten til likelønn må inneholde en likelønnspott. Partene i arbeidslivet må sammen med myndighetene komme til enighet for å gi kvinnedominerte yrker et varig løft. Det er viktig at kvinnedominerte yrker gis større lønnstillegg enn mannsdominerte yrker. Dette medlem viser til at regjeringen på dette punktet skapte store forventninger foran lønnsoppgjøret våren 2010, og at disse ikke ble fulgt opp med konkret handling. Dette medlem viser til tidligere forslag fra Kristelig Folkeparti om en likelønnspott. Dette medlem viser også til LDOs høringsuttalelse, og sier seg enig i at regjeringen må bidra med friske midler til kvinnedominerte yrker i offentlig sektor, og at partene må forplikte seg til å prioritere denne gruppen fremover. Partene i privat sektor må sette av penger til en kvinnepott i lønnsoppgjøret over flere år slik at økningen ikke blir tatt igjen ved neste oppgjør.

Dette medlem mener videre at Likelønnskommisjonens flertalls forslag om at arbeidstakere i foreldrepermisjon skal ha rett til gjennomsnittlig lønnsvekst, bør følges opp. Flertallet anbefalte at det på et senere tidspunkt bør vurderes om en slik rettighet trenger lovstøtte, slik at de ikke-tariffdekkede områdene av privat sektor også dekkes. Dette medlem mener det rettferdige ville være at alle fikk ta del i lønnsutviklingen som skjer på deres arbeidsplass mens de er i permisjon. En slik automatisk rett til lønnsjustering kan være et viktig virkemiddel for å jevne ut de negative lønnseffektene av foreldrepermisjon.

Dette medlem mener at arbeidstakere ikke skal få svekkede lønns- og arbeidsvilkår som følge av at de tar foreldrepermisjon, og at dette bør omfattes av lovverket.

Dette medlem vil videre peke på betydningen av at regjeringen sikrer at man får frem lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå, som et verktøy i likelønnsarbeidet på arbeidsplassen, jf. meldingens punkt 9.3.9. Dette medlem vil i denne sammenheng vise til Akademikernes høringsuttalelse der det oppfordres til rask igangsetting av et arbeid som avklarer hvilke virksomheter plikten skal omfatte, krav til hvordan statistikkene skal utformes og krav som skal ivareta personvernet.

Dette medlem vil videre støtte innføring av plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om lønnsdiskriminering, jf. meldingens punkt 9.4.6.

2.5 Mer likestilte foreldre

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det er tett sammenheng mellom likestilling i arbeidslivet og likestilling på hjemmebane. På tross av høy yrkesdeltakelse blant mødre i Norge får kvinner svakere lønnsutvikling når de får barn. Flertallet registrerer at mødre bruker mer tid på omsorg for barn enn fedre. Nesten ingen fedre tar ut mer permisjon enn fedrekvoten, og mor tar fremdeles ut mest foreldrepermisjon.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil i denne sammenheng vise til NOU 2008:6 (Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn), der det slås fast at lønnsforskjellene øker i foreldrefasen:

«Hele 40 % av lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i privat sektor, kan føres tilbake til barn. I offentlig sektor kan 20 % av lønnsgapet forklares med barn.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser at fedrekvoten har vært et svært vellykket virkemiddel som gir far mulighet til å ta sin del av foreldrepermisjonen. For hver gang fedrekvoten har blitt utvidet, har fedrene økt sin permisjonstid. I dag tar nesten alle fedre med rett ut en del av permisjonen, men forholdsvis få tar ut mer enn kvoten.

Flertallet viser til at både foreldrepermisjonen og fedrekvoten kan tas ut ved gradert uttak. Det gir stor fleksibilitet og valgfrihet, da uttaket kan gjøres helt til barnet er tre år gammelt. Flertallet vil understreke at det er av stor betydning at kommende foreldre blir gjort kjent med mulighetene til å tilpasse foreldrepermisjonen til den enkelte families behov.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at en tredeling av foreldrepermisjonen vil bidra til større bevissthet rundt valgene i familielivet, slik at hver familie kan finne sine løsninger i småbarnstiden, og hvor begge foreldre etablerer gode omsorgsrelasjoner til barnet. Det er også et sentralt mål at tredeling av foreldrepermisjonen fører til at fedre tar ut en større andel av permisjonen. Regjeringens forslag er langt på vei i tråd med forslaget fra Likelønnskommisjonen, og er etter dette flertallets syn et avgjørende tiltak for å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Det er nettopp viljen til å ta i bruk politiske virkemidler, og ikke overlate likestillingen til seg selv, som er avgjørende for å oppnå likelønn.

Forslaget innebærer både en forlengelse av foreldrepermisjonen totalt, og en økning av fedrekvoten, i tråd med Soria Moria II-erklæringen. I statsbudsjettet for 2011 vedtok Stortinget utvidelsene som trer i kraft 1. juli 2011.

Dette flertallet viser til at for å legge til rette for et mer likestilt foreldreskap foreslår regjeringen en tydeligere tredeling av foreldrepermisjonen. Forslaget innebærer en morskvote og en farskvote som er like store, og en kvote til fri fordeling.

Dette flertallet støtter forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til målsettingen om å legge til rette for et mer likestilt foreldreskap. Disse medlemmer mener at forutsetningen for å få dette til er at rettighetene til mor og far er like. En god og fleksibel foreldrepermisjonsordning er viktig for å sikre at barna får en trygg og god start på livet. Disse medlemmer vil reelt anerkjenne mor og far som likeverdige omsorgspersoner ved å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstiden mellom seg. Disse medlemmer viser til at dagens foreldrepengeordning er kompleks og har gjennomgripende svakheter når det gjelder forskjellsbehandling av mødre og fedre. Det må derfor være en prioritert oppgave å utrede og legge fram en forenklet og likestilt ordning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en full gjennomgang av foreldrepermisjonsordningen for å forenkle dagens ordning, samt gjøre den mer fleksibel for å likestille mor og far.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter også forslaget om å pålegge alle arbeidsgivere å betale en time ammefri hver dag til barnet er ett år. Flertallet understreker viktigheten av at arbeidslivet tilpasser seg, slik at det er mulig å kombinere foreldreskap og arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Norge er et av de landene i verden som har den beste foreldrepermisjonsordningen. Disse medlemmer registrerer at regjeringen de siste årene har utvidet både foreldrepengeperioden og økt fedrekvoten med den begrunnelse at dette vil fremme likestilling. Disse medlemmer registrerer også at regjeringen i stortingsmeldingen varsler grep som tydeliggjør en tredeling av foreldrepermisjonen. Disse medlemmer støtter ikke denne utviklingen og mener fedrekvoten reduserer valgfriheten for familien, og også diskriminerer fedre i familier hvor mor ikke har opparbeidet seg selvstendig rett til foreldrepenger. Disse medlemmer mener dagens ordning straffer barn og viser til at dersom en av foreldrene ikke tar ut full kvote, så mister barnet denne tiden med en av sine foreldre. Slik bruker staten barnet som pressmiddel for å tvinge begge foreldre til å være hjemme. Så opptatt av likestillingsstatistikken er dagens regjering at den er villig til å frata barn tid med deres egne foreldre. Disse medlemmer er opptatt av å gi familien fleksibilitet og valgfrihet til å fordele foreldrepermisjonen seg imellom.

Disse medlemmer vil vise til representantforslag Dokument 8:49 S (2009–2010) jf. Innst. 309 S (2009–2010) om å gi familien full frihet til å dele foreldrepermisjonen mellom mor og far, der en fremmer forslag om å avvikle fedrekvoten og gi familien frihet til å fordele foreldrepermisjonen slik som det passer den enkelte familie.

Disse medlemmer mener at skal en sikre barnets rett til å være like mye sammen med begge foreldre, betyr det at en må gi fedre selvstendig uttaksrett. Det er på tide å rette opp den skjevhet og urettferdighet som ligger i at fedres uttaksrett er knyttet opp til mors opptjening. Målet må hele tiden være å gi barnet tid sammen med sine foreldre, noe en sikrer gjennom å gi familien full frihet til å fordele foreldrepermisjonen seg imellom.

Disse medlemmer viser til at regjeringen vurderer å lovfeste en plikt for arbeidsgivere til å dekke lønn under ammefri en time daglig i barnets første leveår. Disse medlemmer støtter ikke at en lovmessig vedtar et påbud overfor arbeidsgiver om å betale for arbeidstakers ammepauser, og viser til at dette kan påføre privat sektor en ekstra kostnad på mellom 53–100 mill. kroner årlig. Disse medlemmer mener en bør opprettholde den frivillige ordningen som er i dag, hvor man forhandler med arbeidsgiver om muligheten til ammefri.

Komiteen vil understreke arbeidslivets nøkkelrolle når det gjelder fedres og mødres mulighet til å tilpasse arbeidet til familielivet. Komiteen mener det er helt avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet og ikke omvendt. Det er blant annet viktig for at både far og mor skal ha mulighet til å beholde sin tilknytning til arbeidslivet også etter at de har blitt foreldre, for at permisjonsdeling og fravær fra arbeidslivet skal kunne fordeles likere, for at deltidsarbeid skal fordeles likere mellom kjønnene og for at hverdagen skal gå i hop for familiene.

Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven gir viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Komiteen vil imidlertid peke på at også forhold på arbeidsplassen er avgjørende for fedres uttak av foreldrepermisjon, fordeling av korttidsfravær og arbeidstid. Arbeidsgivers og kollegers holdninger til permisjoner og tilpasninger har stor betydning for den enkeltes valg. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og overrepresentasjonen av menn i privat sektor tyder på at fedre oftere arbeider i virksomheter og bransjer der redusert arbeidstid er diskreditert. Komiteen vil peke på at det er stor variasjon i aksepten for å ta ut permisjon utover fedrekvoten, redusere arbeidstiden, nekte overtid eller tilpasse arbeidstiden for å kunne følge og hente barn i barnehagen eller på skolen/SFO. Komiteen vil i den sammenheng peke på behovet for holdningsendrende arbeid, samt at det er viktig at rettighetene i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv, faktisk er kjent og brukes i alle bransjer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ønsker en tredeling av permisjonen. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke at familiepolitikken først og fremst må styres av hensynet til best mulig oppvekstvilkår for barn. Foreldrepermisjonsordningen skal derfor utformes ut fra hensynet til barnets behov, ikke arbeidslivets føringer.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil vise til at Kristelig Folkeparti ønsker en foreldrepermisjon på 68 uker der ti uker er forbeholdt hver av foreldrene. Et sentralt element i Kristelig Folkepartis permisjonsløsning er ambisjonen om å bidra til å løse familienes utfordringer også etter barnets første leveår, derav muligheten for uttak av permisjonsdager og -uker fram til barnet fyller ti år.

Dette medlem viser til at det i meldingen pekes på at det fortsatt er om lag 6 500 fedre årlig som på tross av egen opptjening ikke kan ta ut foreldrepenger fordi mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger og heller ikke går ut i arbeid eller utdanning på fulltid etter fødselen. Regjeringen har ikke konkludert på hvorvidt det vil være hensiktsmessig å innvilge enkelte fedregrupper selvstendig uttaksrett. Dette medlem vil understreke at det er viktig at begge foreldre har mulighet til å tilbringe tid med barnet, og i finansinnstillingen for 2011 fremmet komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti forslag der regjeringen bes utrede hvordan det kan sikres at foreldre får rett til foreldrepermisjon uavhengig av den andre forelderens aktivitet før og etter fødsel.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ordning som gir alle foreldre rett til foreldrepermisjon.»

Dette medlem mener det er svært positivt at en har en ordning med to uker lang omsorgspermisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Det er imidlertid viktig at alle fedre får mulighet til å tilbringe tid med barn og mor disse dagene, og dette medlem mener derfor alle fedre bør ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.

Dette medlem mener alle fedre bør ha anledning til å være hjemme de to første ukene med lønn etter at barnet er født og viser til Innst. 2 S (2010–2011) der komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge frem en sak om rett for alle fedre til to uker lønnet permisjon i forbindelse med fødsel.»

Dette medlem viser videre til forslag fra KS og andre instanser om heving av taket for lønnkompensasjon ved foreldrepermisjon fra 6 G til 8 G.

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om heving av taket for lønnskompensasjon ved fødselspermisjon med sikte på likere fordeling av foreldrepermisjon.»

Dette medlem viser til at regjeringen i meldingen understreker at en styrking av menns omsorgsrolle har en egenverdi og er et mål i seg selv, og at også regjeringen mener det er et mål å arbeide for mer likestilte foreldre. Dette medlem vil understreke betydningen av menns omsorgsrolle og av farsansvaret. Dette medlem mener det er viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldrene fordi både mor og far er viktig for barnet. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke behovet for at menn ansvarliggjøres og for at samfunnet legger til rette for farsrollen.

2.6 Kjønnsbalanse i utdanning og arbeid

Komiteen registrerer at gutter og jenter fremdeles gjør svært tradisjonelle yrkes- og utdanningsvalg. Mens jenter i større grad enn tidligere har beveget seg inn i mannsdominerte yrker, vegrer fremdeles gutter seg for å velge seg til kvinnedominerte yrker.

Komiteen mener forestillingen om hvilke oppgaver som er «mannlige» og «kvinnelige» fremdeles står sterkt og bidrar i kombinasjon med tradisjonelle kjønnsroller til å forsterke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Komiteen viser til at kjønnsdelingen er særlig sterk i korte profesjonsstudier, men at utviklingen har vært svært positiv innen høyere utdanning. Stortingsmeldingen viser til at forskjeller i jenter, og gutters interesser påvirker deres valg av yrke, samtidig som det kjønnsdelte arbeidslivet også påvirker yrkesvalg og utdanning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er en styrke for utviklingen av samfunnet at begge kjønn er representert på de fleste arenaer, og flertallet mener at det er et mål å fjerne de barrierene som er til hinder for å velge på tvers av tradisjonelle kjønnsroller. Stortingsmeldingen om likelønn og flere høringsinstanser til Likelønnskommisjonens utredning peker på at utfordringen i hovedsak handler om å få gutter til å ta utradisjonelle yrkesvalg. Flertallet mener at dette henger sammen med «kvinneyrkenes» lave lønn og prestisje. Flertallet ser gjerne at det blir gjort et mer målrettet arbeid for å oppmuntre jenter og gutter til utradisjonelle valg i tråd med deres evner og interesser. Det er et selvstendig poeng å gi mulighet for friere utdanningsvalg. Flertallet understreker at likelønn også er en viktig rekrutteringsstrategi. Bedre lønns- og arbeidsvilkår vil bidra til å få flere inn i helse- og omsorgssektoren, som kommer til å trenge mange flere hender i årene som kommer.

Flertallet understreker viktigheten av at både flere menn og kvinner velger seg til helse- og omsorgssektoren i tiden fremover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre tar til orientering at det allerede er bevilget midler til arbeid for å bedre kjønnsbalansen i utdanningssektoren. Disse medlemmer mener styrking av rådgivertjenesten og fokus på bevisste utdanningsvalg er positive bidrag til en jevnere kjønnsbalanse på tvers av yrkesgrupper. Disse medlemmer mener likevel at statlige grep som griper direkte inn i folks utdanningsvalg, gjennom kvoter og kjønnspoeng ved opptak til studier, er feil vei å gå. Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser også er skeptiske til slike statlige grep, og i stedet mener at en må styrke rådgivnings- og karriereveiledningstjenesten i skolene. Disse medlemmer mener også at en bør se på muligheten til å profesjonalisere rådgivningstjenesten for elever i videregående skoler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge har flest kvinner i arbeid, men en har få kvinner helt på toppen i næringslivet. Disse medlemmer registrerer at dette kan være en konsekvens av at en har gitt kvinner mulighet til å velge både arbeid og barn. Dette gir kvinnene en selvstendighet som er viktig for mange, ved at de kan velge både arbeid og familie.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fordommer om typiske mannsyrker og kvinneyrker kan føre til at unge velger bort yrker de kunne vært veldig godt egnet for. Det kjønnsdelte arbeidslivet gir et stivt og lite fleksibelt arbeidsmarked der samfunnet ikke får utnyttet de menneskelige ressursene fullt ut. Disse medlemmer vil peke på at den økende arbeidsledigheten og det endrede arbeidsmarkedet skaper behov for ytterligere fleksibilitet og overgang mellom yrker, noe det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og fordommer rundt utdannings- og yrkesvalg kan være en kraftig hindring for.

Disse medlemmer viser til at den alvorligste konsekvensen av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.

Disse medlemmer viser til at Likelønnskommisjonen konkluderte med at det finnes for lite forskning på dette temaet i Norge. Disse medlemmer mener regjeringen bør vurdere om det fortsatt er slik at en trenger mer kunnskap om temaet, fordi en ikke vet nok om hvilke mekanismer som ligger bak det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ser det som en utfordring å stimulere til utdannings- og yrkesvalg som kan bidra til en bedre kjønnsbalanse blant ansatte i ulike samfunnssektorer. Disse medlemmer viser til Innst. 192 S (2009–2010) om å styrke rådgivningstjenesten som et viktig tiltak i denne sammenheng. Videre bør det vurderes ulike positive stimuleringstiltak for å rekruttere studenter av begge kjønn, herunder egne rekrutteringskampanjer til studier der ett kjønn er klart underrepresentert. Disse medlemmer konstaterer at stadig flere kvinner tar høyere utdanning og mener at det på sikt også vil virke positivt inn på kjønnsbalansen i både utdanning og arbeid.