Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, frå Framstegspartiet, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, frå Høgre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og fung. leiar Siri A. Meling, frå Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, frå Senterpartiet, Knut Magnus Olsen, og frå Kristeleg Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til Dokument 8:98 S (2010-2011) – representantforslag frå stortingsrepresentantane Ketil Solvik-Olsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll om styrka kraftforsyning til Bergensområdet.

Komiteen viser til at som følgje av dei sterke protestane mot regjeringa sitt vedtak om å gje konsesjon til den nye høgspentlinja i Hardanger, frå Sima til Samnanger, sette regjeringa 11. august 2010 ned fire uavhengige ekspertutval som fekk i oppdrag å kvalitetssikre delar av grunnlaget for konsesjonssøknaden for den nye linja.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, meiner det var ei klok avgjerd og ein gledelig snuoperasjon, og viser til at regjeringa tidlegare hadde avvist liknande framlegg frå opposisjonspartia.

Ein betydeleg svakheit ved regjeringa sine utgreiingar er at ein berre greidde ut ytterpunkta i debatten, som den konsesjonssøkte luftlinja og det langt dyrare sjøkabelalternativet opp mot kvarandre, utan å greie ut andre alternativ som ville vere meir realistiske alternativ til den planlagde luftlinja.

Medlemene i komiteen frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at forsyningssituasjonen i Bergensregionen har vore eit sentralt tema i prosessen med ny 420 kV linje mellom Sima og Samnanger. Det har vore eit hovudargument for bygging av linja.

Desse medlemene viser til at utbygginga av Sima–Samnanger har vore svært omstridd. Heilt frå dei første planane for den nye linja vart kjende har det vore sterk motstand mot desse planane frå eit samla politisk miljø både lokalt i Hardanger og i Hordaland.

Desse medlemene viser også til at det har vore stilt spørsmål ved kor nødvendig denne linja er for forsyningssikkerheita i Bergensregionen, og om det er andre løysingar som kan gjere det mogeleg å få til ein god forsyningssituasjon og på same tid skåne verdifulle landskapsområde i Hardanger.

Desse medlemene meiner at utvala, etter at dei endeleg kom på plass, har gjort ei grundig vurdering.

Utvala la fram sine rapportar 1. februar 2011. Komiteen viser til at eit av utvala, Utval 4, vurderte alternative løysingar til luftlinja Sima–Samnanger. Eit av alternativa som utvalet peika på, var spenningsoppgradering av eksisterande 300 kV nett frå Sauda til Aurland – i kombinasjon med reservekraftverk – for å oppnå akseptabel forsyningstryggleik i oppgraderingsperioden. Til tross for at oppgradering ikkje gjev ei tredje linje inn til BKK-området, skreiv utvalet at dei ikkje ville utelukke at dette kan vere det samfunnsøkonomisk sett beste alternativet. Dette alternativet var imidlertid ikkje greidd ut tilstrekkeleg til at utvalet kunne trekkje ein endeleg konklusjon.

Komiteen har merka seg at olje- og energiministeren i brev til komiteen av 16. mars 2011, som er lagt ved, peikar på at spenningsoppgradering av den aktuelle strekninga er eit prosjekt av ein storleik som inneber ombygging av meir enn 300 km leidning og 8–9 transformatorstasjonar. Ved spenningsoppgradering må også delar av kraftleidninga rivast og byggjast opp på ny. Dette kan enten skje parallelt med eksisterande trasé eller i eksisterande trasé. Ved å byggje parallelt kan ein i større grad halde oppe kraftflyt på den gamle leidninga i byggjefasen. Ulempa er at ein då tek i bruk nye areal, noko som vil gje nye konfliktar mot andre interesser. Bygging i same trasé krev utkopling av leidninga i større periodar. Dette er omsyn som måtte ivaretakast i ei slik utgreiing.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er einig med forslagsstillarane i at oppgradering av eksisterande kraftlinjenett er det mest realistiske alternativet til den planlagde luftlina Sima–Samnanger, og at dette alternativet difor burde vore greidd ut nærare av uavhengige faglege miljø. Dette burde vore vurdert opp mot luftspenn i Hardanger før ei endeleg avgjerd vert teken. I desse vurderingane måtte også ulempene i form av til dømes redusert forsyningstryggleik i Bergensområdet i oppgraderingsperioden og behovet for å realisere potensialet for fornybar energiproduksjon i Hardanger blitt teke med.

Medlemene i komiteen frå Høgre vil peike på at fleire av tiltaka som er vist til som alternativ til Sima–Samnanger, er kontroversielle eller kan vere lite realistiske. Det vil vere uheldig å byggje eit nytt reservekraftverk som skal stå ubrukt store deler av året. Eige prisområdefor Bergensregionen vil også kunne ha store negative konsekvensar for straumkundane i regionen.

Desse medlemene viser til at det er søkt om konsesjon for bygging av ny 420 kV linje mellom Mongstad og Kollsnes uavhengig av bygging av Sima–Samnanger. Denne linja er svært kontroversiell, og det er usikkert om den vil stå ferdig innan 2015. Spenningsoppgradering av eksisterande linjenett vil også ta tid.

Komiteen har imidlertid merka seg at regjeringa 1. mars 2011 ikkje fann grunnlag for å endre innhaldet i konsesjonsvedtaket frå 2. juli 2010, som dermed ligg fast. Saka er med det avgjort.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at regjeringen nå har tatt viktige skritt i retning mot en tryggere energiforsyning i Bergensområdet. Disse medlemmer framhever at det var positivt at regjeringen innhentet videre kunnskap om sjøkabelalternativet mellom Sima og Samnanger, sommeren 2010.

Disse medlemmer understreker at de fire utvalgsrapportene langt på vei støttet de utredninger som Statnett og NVE gjennomførte i forkant av vedtaket om luftspenn mellom Sima og Samnanger. Utvalgene som la fram sine rapporter 1. februar 2010, viste at sjøkabelalternativet var vesentlig dyrere og mer tidkrevende enn luftspenn. Dersom andre alternativer enn den vedtatte luftledningen skulle velges, anbefalte ett av utvalgene eget prisområde for Bergensregionen. Det var også i så fall en forutsetning at annet trinn av kraftverket på Mongstad ble idriftsatt i 2015, og at luftledningen Mongstad-Kollsnes var på plass i 2016. Disse medlemmer ser på dette som urealistiske anbefalinger og forutsetninger. Disse medlemmer er tilfreds med at regjeringen nå har tatt et viktig og riktig vedtak, som sikrer en jevnere pris på strøm, en sikker kraftforsyning og at en muliggjør økonomisk vekst og økt velferd for folk flest, i tillegg til at økt produksjon av fornybar kraft kan bygges ut i regionen.

Disse medlemmer tar situasjonen i kraftsektoren meget alvorlig. Disse medlemmer vil framheve at enigheten med Sverige om elsertifikater (grønne sertifikater) vil gi grunnlag for en utbygging på om lag 26 TWh fornybar kraft i Norge og Sverige i perioden til og med 2020. Dette vil bidra positivt i kraftsektoren.

Forslagsstillerne peker på oppgradering av eksisterende linjenett som et alternativ til ny kraftlinje mellom Sima og Samnanger. Disse medlemmer viser til statsrådens brev av 16. mars 2011, som er vedlagt, hvor det framgår at Statnett har vurdert at hele planleggings- og byggeperioden for spenningsoppgradering vil strekke seg over 10–12 år. Dette tidsanslaget forutsetter imidlertid at en ny krafttilførsel først er på plass. Uten en ny krafttilførsel vil oppgraderingen ta ytterligere tid fordi anleggsarbeidene bare kan utføres i korte lavlastperioder. Disse medlemmer understreker at ny kraftlinje mellom Sima og Samnanger også vil være nødvendig for å gi muligheter for ny kraftproduksjon. Med all den tid det vil ta å få på plass den nødvendige kapasiteten i regionen, vil spenningsoppgradering totalt ta 15–17 år. Disse medlemmer mener dette er en uholdbart lang periode med redusert forsyningssikkerhet i regionen. Disse medlemmer viser også til at et av utvalgene kom til at spenningsoppgradering lå utenfor den tidshorisont som var analysert fram til 2020.

Disse medlemmer understreker at Bergensregionen er i vekst, og at det er viktig at sentrale myndigheter bidrar til å støtte denne veksten. Disse medlemmer påpeker at en lang periode med redusert forsyningssikkerhet i Bergensregionen, slik forslagsstillerne legger opp til, ikke vil bidra positivt i denne sammenhengen.

Disse medlemmer viser til at det fremgår av statsrådens brev at spenningsoppgradering har vært vurdert av både Statnett, NVE og departementet i saksbehandlingen og det etterfølgende arbeidet, og at det nå ikke kan være tvil om at spenningsoppgradering ikke er et reelt alternativ til en ny overføringsforbindelse.

Disse medlemmer foreslår at Dokument 8:98 S (2010–2011) ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skuffet over regjeringens håndtering av denne viktige saken. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i lengre tid har uttrykt bekymring for kraftforsyningssituasjonen i Bergen, blant annet ved behandlingen av utbyggingen av Gjøa-feltet som elektrifiseres med strøm fra Bergensregionen. Disse medlemmer konstaterer at forsyningssikkerheten til Bergen først har blitt et tema for regjeringspartiene når de trenger retorisk å forsvare seg mot kritikk.

Disse medlemmer viser også til at regjeringen selv brukte flere år på å behandle saken før de tok en beslutning, og at den beslutningen vitnet om sterk strid internt i regjeringen. Disse medlemmer vil derfor minne regjeringspartiene på at de selv, ikke opposisjonen, er årsaken til regjeringens hastverkspreg som nå overskygger debatten om en best mulig løsning.

Disse medlemmer er ikke overrasket over at utvalgene konkluderte som de gjorde i valget mellom luftspenn og sjøkabel i Hardanger. Disse medlemmer er derimot svært skuffet over at regjeringen kun valgte å forholde seg til disse to alternativene når de skulle gjøre et endelig vedtak, til tross for at utvalgene viste til flere alternativer som også ivaretok forsyningssikkerheten. Det vitner om at daværende olje- og energiminister Riis-Johansen mente alvor da han, selv etter at utvalgene var satt i arbeid, uttalte at han stod fast på sin beslutning.

Disse medlemmer viser også til intervjuet i Bergens Tidende 6. februar 2011 hvor politisk rådgiver i OED, Ivar Vigdenes, slår fast at det i denne saken nå er kun tre valg: Luftspenn i Hardanger, sjøkabel i Hardanger eller ingenting, og hvor sistnevnte anses som uansvarlig. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen derved på et tidlig tidspunkt hadde valgt bort å forholde seg til alle andre alternativer enn valg av trasé gjennom Hardanger.

Disse medlemmer merker seg at regjeringspartiene anser det som urealistisk at andre turbin på kraftvarmeverket på Mongstad er i drift innen 2015. Det finner disse medlemmer oppsiktsvekkende, all den tid kraftverket er ferdig bygget. Disse medlemmer kan derimot forstå at regjeringspartiene ikke tror det er mulig å realisere en luftledning mellom Mongstad og Kollsnes innen 2016. Det er bare 5 år unna, og med normale utsettelser i regjeringens arbeid er dette altfor kort tid. Disse medlemmer viser til at Statnett i 2006 anslo at linjen Ørskog–Fardal kunne stå ferdig høsten 2011. Disse medlemmer konstaterer at denne tidsplanen er brutt, og at man i dag skal være glade om regjeringen i det hele tatt tar en beslutning om bygging før høsten 2011 er over.

Disse medlemmer viser til at daværende statsråd Riis-Johansen på et tidlig tidspunkt avviste at en kraftløsning for Bergen skulle involvere ny stor vannkraft eller bygging av flere gasskraftverk. Disse medlemmer konstaterer at en slik holdning trolig er grunnlaget for at regjeringen også har avvist å se på alternativer til kraftlinje gjennom Hardanger, siden slike alternative løsninger i stor grad er avhengig av ny produksjonskapasitet, som ville medført nye debatter om sterkt omstridte tema i regjeringen.

Medlemene i komiteen frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til Dokument nr. 8:9 (2007–2008) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Børge Brende, Harald Victor Hove, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve om strategi for bygging av kraftlinjer, der det vart peika på at det er viktig å kome fram til ein god strategi som kan foreine behovet for ei sikker kraftforsyning med å ta vare på verdifulle naturverdiar og som har brei forankring i befolkninga i dei berørte områda. Viktige avvegingar her er val av trasé, kabel under jorda eller på sjøbotnen framfor kraftlinjer i høgspentmaster over bakken, og val av lokalisering av kraftproduksjon som kan minske behovet for kraftoverføring mellom ulike delar av landet.

Desse medlemene er vidare opptekne av at lokalsamfunna skal bli hørt og at det bør vera gode prosessar i saker som dette. Involvering av lokalsamfunna skaper også robuste løysingar. Desse medlemene meiner at prosessen i høve til lokalsamfunna burde vore betre handtert i denne saka.