Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand, og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Arvid Svendsen, viser til proposisjonen og den forutgående saksbehandling i regjeringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at formålet med direktiv 2006/24/EF (datalagringsdirektivet) er å harmonisere medlemsstatenes regler for lagring av data som framkommer ved bruk av elektronisk kommunikasjon, med den hensikt å sikre at disse dataene er tilgjengelig for politiet i etterforskning, avdekking og rettsforfølgelse av alvorlig kriminalitet.

Flertallet viser til at direktivet er et rammedirektiv som overlater til de nasjonale myndigheter å ta nærmere stilling til flere viktige spørsmål, blant annet regulering av tilgang til og utlevering av data, lagringstiden, innenfor en ramme på mellom 6 og 24 måneder og hvem som skal føre tilsyn med lagringen og sikkerheten til data.

Flertallet viser til at disse spørsmålene er drøftet og vurdert i Prop. 49 L (2010–2011), sammen med forslag til nødvendige lovendringer for at norske lover og regler skal ligge innenfor de rammer direktivet fastsetter.

Flertallet viser til at det er fastslått av EU-domstolen (Irland-saken) at datalagingsdirektivet gjelder for det indre marked, selv om direktivets formål er å gi politiet et redskap i kampen mot alvorlig kriminalitet. EFTA-statene er således etter EØS-avtalen forpliktet til å implementere direktivet.

Flertallet viser til EØS-avtalens artikkel 102 som forutsetter at det innen EØS-området skal være et felles regelverk for å sikre rettssikkerhet og ensartethet i det indre marked. Artikkel 102 pkt. 3 fastsetter at avtalepartene skal bestrebe seg på å komme til enighet i saker som er relevante for avtalen og videre at:

«EØS-komiteen skal særlig bestrebe seg på å finne fram til en gjensidig godtakbar løsning dersom det oppstår et alvorlig problem på et område som i EFTA-statene hører inn under den lovgivende myndighets kompetanse.»

Kravet til enighet gjelder både mellom de tre EFTA-landene og mellom EFTA-landene og EU.

Etter flertallets syn er de avveininger som datalagringsdirektivet krever mellom hensynet til personvernet og hensynet til bekjempelse av alvorlig kriminalitet ikke annerledes i Norge enn i de øvrige landene i EØS-området. Alle landene i EØS-området er forpliktet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og de fleste – blant dem Norge – deltar i et forpliktende justis- og politisamarbeid som også berøres av datalagringsdirektivet. Disse problemstillingene ble grundig drøftet under behandlingen av direktivet i EUs organer og i medlemslandene i forbindelse med implementeringen av direktivet.

Når det gjelder reservasjonsretten som ligger implisitt i EØSs avtalens krav om enstemmighet i artikkel 102, vil flertallet vise til hva daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa i Stortinget 15.oktober 1992, under debatten om ratifikasjon av EØS-avtalen:

«Når det gjelder EØS-avtalen og dette med vetoretten, har jeg bekreftet at vi har kjempet for at de reglene skal være der – og vi har lykkes i å få det til – og det er fordi vi trenger å ha dem. Det er helt avgjørende å ha slike bestemmelser for at dette skal fungere. (…) Jeg mener det i forhold til oljespørsmål for eksempel, er helt klart at hvis ikke Norge får en vesentlig innflytelse på utformingen av regelverket, ja, da har vi god grunn til, både overfor EFTA-partnere og EF-land å stå ganske oppreist og si kraftig ifra.»

Flertallet mener at datalagringsdirektivet ikke kan sies å berøre interesser som er særegne norske, i motsetning til direktiver og bestemmelser på områder hvor norske forhold skiller seg vesentlig fra våre nabolands og hvor erfaringen er at vi har oppnådd nødvendig forståelse for dette og fått gjensidige godtakbare løsninger.

Flertallet mener det vil styrke Norges muligheter for å delta i det europeiske samarbeidet om bekjempelse av alvorlig kriminalitet at våre regler ligger innenfor de felles rammene datalagringsdirektivet fastsetter på dette området.

Flertallet viser til at en implementering av datalagringsdirektivet i EØS-avtalen også sikrer at Norge fullt ut kan delta i det viktige problemsløsnings-, koordinerings- og harmoniseringsarbeidet som gjennomføres i EU-regi og som er av stor betydning for slagkraften til norsk og øvrig europeisk industri innen ekomsektoren. En implementering vil videre sikre at norske aktørers etableringsrett i og adgang til det indre marked ikke svekkes.

Flertallet viser for øvrig til Arbeiderpartiets og Høyres merknader i Innst. 275 L (2010–2011).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til den uttalelse som et mindretall i regjeringen, tilstedeværende statsråder fra Sosialistisk Venstreparti (statsrådene Halvorsen og Aasland) og tilstedeværende statsråder fra Senterpartiet (statsrådene Navarsete, Meltveit Kleppa, Riis-Johansen og Brekk) vedla saken:

«Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til tilrådingen om samtykke til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon (datalagringsdirektivet). Vi legger særlig vekt på at datalagringsdirektivet etter vårt syn er en betydelig krenkelse av den enkelte borgers personvern.

Vi er bekymret for at systematisk, mer omfattende lagring av data enn i dag, kan bidra til å redusere det vern av personlig integritet som er en del av rettsstatens rammer og som blant annet er forankret i EMK og personvernlovgivningen. Vi er videre bekymret for at omfattende lagring av kommunikasjonsdata kan føre til at enkelte legger begrensninger på sin ytringsfrihet. Med store mengder kommunikasjonsdata lagret over lang tid, mener vi også at faren øker for at dataene brukes til andre formål enn de er tiltenkt.

Vi mener dessuten datalagringsdirektivet ikke er forholdsmessig og stiller spørsmål ved hvor egnet direktivet er til å nå formålet, og om det svarer til nytten for politiet. Vi viser til at nytten for politiet er omdiskutert og kjernen i EU-kommisjonens pågående evaluering av direktivet. Vi har en prinsipiell motstand mot omfattende lagring av opplysninger om alle borgere, og at tilbyderne pålegges å lagre data som de ikke selv har saklig behov for i sin virksomhet.

Vi vil også vise til at det i regjeringens politiske plattform slås fast at Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.»

Disse medlemmer viser til at datalagringsdirektivet betyr at alle innbyggere i Norge i praksis blir overvåket. Datalagringsdirektivet pålegger alle teleselskaper å lagre hvem du ringer til, hvor du ringer fra, hvor lenge du snakker, hvem du sender sms til, hvor mottakeren befinner seg, når du er på Internett, hvor lenge, og hvem du sender e-post til. Disse medlemmer mener at den type og omfang lagring som datalagringsdirektivet krever vil utgjøre både en stor trussel mot personvernet til norske innbyggere, og det vil bryte med det som hittil har vært viktige rettstatsprinsipper. Samtidig er verktøyet betydelig mindre relevant og pålitelig mot kriminalitetsbekjempelse enn mange hevder.

Disse medlemmer går derfor mot implementering av direktivet i norsk lov.

Disse medlemmer påpeker at personvernet er under press, og ny teknologi muliggjør økt overvåkning. Ny teknologi innebærer alltid nye muligheter. Men det er politikkens rolle å sette grensene for teknologien når det finnes interessekonflikter; som her opp mot personvernet og rettsstatsprinsipper. Datalagringsdirektivet endrer dagens praksis, fra en begrenset lagringsmulighet for faktureringsformål, til en pålagt lagring av trafikkdata over lengre tid. Direktivet pålegger alle teleselskaper å lagre hvem du ringer til, hvor du ringer fra, hvor lenge du snakker, hvem du sender sms til, hvor mottakeren befinner seg, når du er på Internett, hvor lenge, og hvem du sender e-post til. Overgangen fra lagringsmulighet og sletteplikt til en lagringsplikt betyr et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn som disse medlemmer ikke ønsker.

Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for EU-direktivet var den politiske situasjonen som oppsto i etterkant av terrorangrepet mot Madrid. Storbritannia, Sverige, Frankrike og Irland greide da å få flertall for et datalagringsforslag hvor hele Europas befolkning skulle overvåkes. Nå søkes direktivet innført i norsk lov. Med direktivet går man fra en situasjon hvor man overvåker på mistanke, til å betrakte alle innbyggere som potensielle lovbrytere. Å innføre datalagringsdirektivet er å legge det demokratiske rettsprinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist (uskyldspresumpsjonen) til side. Disse medlemmer mener dette medfører noe helt nytt i norsk rettspraksis. Datalagringsdirektivet betyr ikke bare et stort skritt inn i et overvåkingssamfunn, men medfører også at man tråkker over en prinsipiell grense for selve rettsstaten.

Disse medlemmer viser til at det har vært en debatt i forhold til i hvilken grad datalagringsdirektivet kan være et nyttig verktøy for politiet, og disse medlemmer har forståelse for at politiet ønsker tilgang til mer og bedre data. Men avveiningen om hvorvidt man mener de etterforskningsmessige fordelene man oppnår er verd de personvernmessige og rettsstatlige kostnadene direktivet har, er et politisk spørsmål, ikke et politispørsmål. Det er i tillegg fullt mulig å stille store spørsmålstegn ved hvorvidt direktivet faktisk betyr økt nytte for politiet. Disse medlemmer viser til at politiet allerede i dag har vide fullmakter til å iverksette informasjonslagring ved berettiget mistanke om kriminalitet, blant annet for hendelser som ran, drap og forsvinninger. Disse medlemmer vil samtidig påpeke at overvåkningen direktivet legger opp til lett kan omgås ved å bruke proxy-servere, nettbaserte e-post og falske e-postadresser, usikrede trådløse nett, Skype og andre teknologier.

Disse medlemmer viser forøvrig til sine merknader i transport- og kommunikasjonskomiteens Innst. 275 L (2010–2011), hvor disse medlemmers opplegg for bedre personvern knyttet til trafikkdata er redegjort for, uten å gå omveien om tvungen lagring av trafikkdata, slik datalagringsdirektivet pålegger.

Disse medlemmer vil også vise til Stortingets behandling av Prop. 49 L (2010–2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett).

Disse medlemmer mener de budsjettmessige konsekvensene av avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet ikke er godt nok redegjort for, selv om regjeringen ved Justis- og politidepartementet erkjenner at det påkommer økte kostnader på flere punkt. Disse medlemmer anser det som uaktuelt å støtte denne avtalen som man på en rekke områder ikke vet verken omfanget eller de budsjettmessige konsekvenser av.

Disse medlemmer viser til at avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre setter siste frist for implementering til 1. april 2012. Innenfor en slik tidsramme vil det være rom for en mer forsvarlig behandling av saken fra Stortingets side.

Disse medlemmer viser til at EU for tiden foretar en evaluering av direktivet, samt at flere land i EU ikke har implementert direktivet på grunn av konstitusjonelle innsigelser mot gjennomføringen. Disse medlemmer har derfor god grunn til å tro at det vil måtte gjøres vesentlige endringer i direktivet. Slike endringer vil kunne gjøre at direktivet i større grad enn dagens direktiv tar hensyn til personvern.

Disse medlemmer viser til transport- og kommunikasjonskomiteens behandling av Prop. 49 L (2010–2011) Endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett) der flertallet, bestående av Høyre og Arbeiderpartiet, la fram omfattende lovendringer svært kort tid før komiteen hadde avsluttende behandling av innstillingen. Dette burde etter disse medlemmers syn medført en utsettelse av hele saken, slik at konsekvensene av det fremlagte forslaget kunne blitt behandlet på en forsvarlig måte. Disse medlemmer peker på at dette også ville ha fått konsekvenser for behandlingen av Prop. 50 S (2010–2011) all den tid denne sak omhandler samme sakskompleks.

Disse medlemmer viser til spørsmål oversendt fra transport- og kommunikasjonskomiteen til Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet 28. mars 2011, der det bes om svar på flere forhold vedrørende konsekvensene av avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, en avtale som ble kjent samme dag. Disse medlemmer konstaterer at det ikke var mulig for regjeringen å gi fyllestgjørende svar innenfor den fristen som flertallet, bestående av Høyre og Arbeiderpartiet, hadde satt for transport- og kommunikasjonskomiteens behandling av saken.

Disse medlemmer viser til spørsmål fra transport- og kommunikasjonskomiteen til Justis- og politidepartementet datert 28. mars 2011og departementets svar på disse datert 29. mars. Disse medlemmer viser til at departementet blant annet bes uttale seg om de økonomiske konsekvensene knyttet til avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, herunder spørsmålet om domstolsbehandling og Datatilsynets nye oppgaver. Disse medlemmer viser til at departementet mener at en nærmere redegjørelse rundt disse spørsmål ville kreve en lengre tidsfrist enn det som var gitt i komiteens brev. Disse medlemmer bemerker at den korte fristen, som var satt av Høyre og Arbeiderpartiet, også medførte at departementet heller ikke kunne gi svar på de andre tiltakene i avtalen som komiteen hadde forespurt om, det vil si evaluering og statistikk.

Disse medlemmer viser til avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre der det foreslås en krypteringsordning. I svar fra Samferdselsdepartementet datert 29. mars 2011 svares det slik på transport- og kommunikasjonskomiteens spørsmål hva angår ulike sider ved kryptering:

«Den viktigste konsekvensen av forslaget om krav til kryptering er økte kostnader. Tilbyderne vil måtte implementere nye systemer, programvare o.l. i sine allerede etablerte løsninger for kundehåndtering /fakturering. Dette vil bli svært dyrt.»

Disse medlemmer konstaterer at dette estimatet er det mest presise overslaget som nå er tilgjengelig.

Disse medlemmer viser til det foruroligende svarbrevet fra Samferdselsdepartementet til transport- og kommunikasjonskomiteen, datert 29. mars 2011, der det heter at:

«Oppsummeringsmessig vil forslagene i avtalen mellom Arbeiderpartiet og Høyre medføre svært høye kostnader og være meget utfordrende å gjennomføre. Belastningen for tilbyderne vil avhenge av modell for kostnadsdeling. Dersom tilbyderne må dekke kostnadene knyttet til kryptering vil dette kunne få store konsekvenser for tjenestetilbudet og konkurransen i markedet. I dag dekkes tilbydernes merkostnader til drift av staten. Dersom det innføres strengere krav til sikkerhet bør staten dekke kostnaden til dette.»

Disse medlemmer er bekymret for den praktiske gjennomføringen av avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og disse medlemmer mener det ville vært behov for å gå nærmere inn på elementer i avtalens innhold før beslutninger fattes i en så viktig sak.

Disse medlemmer viser til at det den 29. mars 2011ble sendt et brev fra de parlamentariske lederne i Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, der en ber presidentskapet vurdere om saksgangen har vært forsvarlig, og hvorvidt sluttbehandlingen av Prop. 49 L (2010–2011) burde utsettes. Disse medlemmer tar til etterretning at presidentskapet ikke går inn for å utsette saken.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Stortinget samtykker ikke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/24/EF om lagring av data fremkommet ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonsnett (datalagringsdirektivet).»