Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, Susanne Bratli, Freddy de Ruiter, Anita Orlund, Magne Rommetveit og Ivar Skulstad, og fra Høyre, Øyvind Halleraker, Lars Myraune og Ingjerd Schou, viser til proposisjonen om endringer i ekomloven og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett), jf. Prop. 49 LS (2010–2011). Det fremmes forslag til endringer i lov om elektronisk kommunikasjon, straffeprosessloven, politiloven, tvisteloven og verdipapirhandelloven.

Flertallet viser til at formålet med EUs direktiv om datalagring er å harmonisere lovgivningen om lagring av nærmere definerte data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for å avdekke, etterforske og straffeforfølge alvorlig kriminalitet.

Flertallet mener dagens situasjon for politiets benyttelse av trafikkdata er uholdbar, ut fra både hensynet til personvern og effektiv kriminalitetsbekjempelse. Flertallet viser i den sammenheng blant annet til NOU 2009:1 og NOU 2009:15, samt at politiet i omtrent ti år har ønsket en klarere fremgangsmåte for innhenting av trafikkdata i etterforskningsøyemed.

Flertallet viser til at tilbydere av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller –nett (ekomtilbydere) i Norge i dag lagrer data for egne kommunikasjons- og faktureringsformål. Lagrings- og utleveringspraksis varierer i stor grad mellom de ulike ekomtilbyderne. Systemene for hvordan trafikkdataene lagres er veldig ulike, omfanget av hva som lagres er forskjellig og hvordan sikkerheten er rundt disse opplysningene har også ujevn kvalitet. Eksempelvis lagrer de fleste mobiloperatører en del trafikkdata ut fra faktureringsformål, mens for eksempel GET ikke lagrer noen trafikkdata. I dag er derfor tilgangen til disse dataene tilfeldig.

Flertallet viser videre til at trafikkdata i dag er helt avgjørende i etterforskningen av alvorlig kriminalitet. Trafikkdata fra telefoni brukes av politi og påtalemyndighet blant annet til å avdekke kontaktmønstre, og brukes primært i saker med flere involverte, som narkotikaomsetning, grove ran, menneskehandel og annen organisert kriminalitet. Et eksempel på dette kan etter komiteens mening være «Op Broken Lorry», hvor et marokkansk narkotikanettverk i 2006 ble rullet opp av Kripos. Totalt ble 35 domfelt over hele Europa, og to av bakmennene ble i Norge idømt 21 års fengsel. Lokasjonsdata/celle-ID registrerer hvilken basestasjon mobiltelefonen koblet seg til ved starten av en samtale, ved sending av SMS eller datatrafikk på mobilen. Dette gir slik en pekepinn på hvor brukeren av mobiltelefonen befant seg på det aktuelle tidspunktet. Lokasjonsdata kan dermed brukes som bevis for oppholdssted, omtrent som bilder fra overvåkningskamera, vitneobservasjoner eller lignende. Lokasjonsdata var blant annet brukt i Nokas-dommen.

Lokasjonsdata regnes som svært personverninngripende, blant annet på grunn av at mye overskuddsinformasjon om uskyldige blir generert ved basestasjonssøk. Flertallet viser til at dette i regjeringens forslag håndteres ved å stille krav om høyere strafferamme (5 år) for å hente ut basestasjonsdata enn øvrige data. Internettrafikkdata er særlig relevant i saker hvor lovbruddet helt eller delvis begås på nettet. Aktuelle eksempler kan være grooming og spredning av overgrepsbilder av barn. Flertallet viser til at lagring av informasjon som knytter IP-adresser til en bestemt abonnent er avgjørende for i det hele tatt å kunne innlede etterforskning i disse sakene.

Flertallet viser til uttalelser fra PST under komiteens høringer om at Norge uten datalagringsdirektivet blir mer utsatt for terror, og at PST bruker trafikkdata i alle sine saker. Riksadvokaten har i sin høringsanledning til Samferdselsdepartementet påpekt at

«[u]ten implementering av datalagringsdirektivet mister politiet og påtalemyndigheten et sentralt og viktig virkemiddel ved etterforskning og iretteføring av alvorlig kriminalitet. Det vil gi manglende rettssikkerhet i vid forstand for borgere som med rimelighet forventer at rettshåndhevende myndigheter løser sine oppgaver minst like godt i morgen som i dag. I stedet etableres et system som innebærer at kriminelle fritt kan kommunisere uten fare for at myndighetene i ettertid (selv kort tid etter) kan spore kontakten, hvilket er noe nytt ved vår kriminalitetsbekjempelse.»

Flertallet viser til foreløpige tall fra EUs pågående evaluering, som demonstrerer at politiet i det alt vesentlige etterspør data som er nyere enn seks måneder, selv om det også etterspørres en del data frem til de er 12 måneder gamle. Bare unntaksvis etterspørres data eldre enn 12 måneder. I en britisk undersøkelse fremgår det at 85 pst. av de data som ble brukt, var mindre enn seks måneder gamle. Undersøkelsen viste imidlertid også at data som var mellom syv og tolv måneder gamle ble brukt i de alvorligste sakene, fortrinnsvis drapssaker. Regjeringen fremhever at dette stemmer med norske erfaringer. Ulike land har innført ulik lagringstid, Sverige seks måneder, men flest land (ni) har valgt 12 måneders lagringstid.

Flertallet vil peke på at politiet i dag tar beslag i de data som er lagret, uavhengig av om de er lagret som en følge av at sletteplikten er brutt. Dette betyr at dersom vi sier at dagens rettslige tilstand skal bevares, samtidig som vi følger opp med strengere tilsyn og utleveringskrav slik at det ikke lagres data ulovlig, vil politiets muligheter til å oppklare eller forhindre alvorlig kriminalitet eller terror bli dårligere enn i dag.

Flertallet peker på at det særlig trengs klarere regler for hvilke data som skal lagres og sikringstiltakene som omgir denne lagringen. Det er etter flertallets mening uholdbart at data, slik som celle-ID, i dag lagres uten hjemmel. Lagrede data bør også sikres vesentlig bedre enn i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Bård Hoksrud og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og fra Kristelig Folkeparti, lederen, Knut Arild Hareide, viser til at datalagringsdirektivet (DLD) er en av de største truslene mot personvernet i Norge noensinne, fordi hele befolkningen settes under kontinuerlig overvåkning. Disse medlemmer viser til at datalagringsdirektivet pålegger obligatorisk registrering av hver gang du kommuniserer med dine barn, din ektefelle, dine venner, dine forretningsforbindelser, dine klienter, din lege, dine politiske meningsfeller og samtlige andre du kommuniserer med ved bruk av telefon og e-post. Disse medlemmer viser til at datalagringsdirektivet også innebærer lagring av posisjonsdata. Siden moderne smarttelefoner kommuniserer med nettet omtrent kontinuerlig, innebærer direktivet at myndighetene i ettertid kan vite nøyaktig hvor du har befunnet deg med telefonen din.

Disse medlemmer registrerer at Dokument 8:103 LS (2010–2011) er ment å være et alternativ til innføring av datalagringsdirektivet i norsk rett. Disse medlemmer viser til at datalagringsdirektivet behandles i Innst. 275 L (2010–2011), jf. Prop. 49 L (2010–2011), og vil i den forbindelse vise til sine merknader og forslag til denne saken.