Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, støtter forslagsstillernes mål om at færrest mulig skal oppholde seg ulovlig i Norge. Komiteen støtter også forslagsstillernes syn på at man må tilstrebe frivillige returordninger og bruk av tvangsretur der retur er mulig. Forslagsstillerne ønsker i forslaget å sette fokus på dem som ikke kan sendes ut av landet fordi Norge: «ikke har returavtale med hjemlandet, fordi hjemlandet nekter å ta imot vedkommende, eller fordi det praktisk ikke er mulig, eller svært vanskelig, å returnere personene».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil peke på at det som listes opp i det forangående er en uensartet gruppe, hvorav de aller fleste kan returnere til hjemlandet frivillig. Videre vil flertallet peke på at det bør være forskjell på oppholdsvurderingen for personer som samarbeider med myndighetene om retur og identifikasjon, og de som ikke gjør det.

Komiteen viser til at representantene Tenden og Skei Grande har framsatt åtte forslag. Komiteen viser videre til at saken er forelagt justisministeren, som i svar av 18. februar 2011 foretar en grundig gjennomgang av forslagene.

Komiteen vil peke på at forslagsstillerne i overskriften bruker begrepet «innvandrere i Norge uten lovlig opphold», mens man i teksten bruker begrepet «papirløse». Komiteen vil i det videre bruke begrepet «innvandrere i Norge uten lovlig opphold».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener begrepet «papirløse» er forvirrende og lite dekkende, og vil derfor bruke begrepet «innvandrere i Norge uten lovlig opphold».

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at Norge er i ferd med å få en økende underklasse av mennesker som har levd her i inntil 17 år uten rettigheter, og ofte i stor nød. Mens det store flertallet EU-land har gjennomført ulike former for regulariseringer av opphold for såkalte «papirløse», skiller Norge seg ut ved å ha en av de strengeste tilnærmingene til problemstillingen. Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden. Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor ca. 25 000 fikk opphold, og Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor ca. 30 000 fikk opphold.

Dette medlem mener at når regulariseringer har blitt gjennomført i så mange land, har det bakgrunn i primært to forhold: På den ene siden de sterke humanitære hensynene som gjør seg gjeldende for mennesker som har levd papirløst gjennom en årrekke. På den andre siden det mer pragmatiske hensynet til kontroll over arbeidsmarkedet og ønsket om å motvirke en stor, svart arbeidssektor med høy grad av utnyttelse av sårbare mennesker. De samme hensynene gjør seg åpenbart gjeldende også i Norge.

Dette medlem viser til at regjeringen mener løsningen for de papirløse er assistert retur til hjemlandet med reintegreringsstøtte. Dette medlem mener at regjeringspartiene ser bort fra det faktum at mange av disse menneskene ikke har noe hjemland som det er trygt å reise tilbake til eller som ønsker å ta imot dem.

Dette medlem viser til at antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, anslås til mellom 1 500 og 3 000 personer.

Dette medlem ønsker å presisere at de fleste i denne gruppen kommer fra verdens mest urolige områder hvor det er en svært ustabil sikkerhetssituasjon – land som nylig har vært i krigslignende tilstander/borgerkrig; og land hvor menneskerettighetene i svært liten grad blir respektert, land som Iran, Etiopia, Eritrea, Irak, Sri-Lanka, Afghanistan, Somalia, DR Kongo og Tsjetsjenia, i tillegg til palestinere fra ulike områder. Dette medlem viser til at dette er de samme landene som Politiets utlendingsenhet oppgir er vanskelige å tvangsreturnere til.

Dette medlem mener at det bør vurderes å settes en grense for hvor lenge barn, uavhengig av alder, kan oppholde seg i Norge uten rettigheter.

Dette medlem mener at i utarbeidelsen av konkrete lovbestemmelser for en regulariseringsordning bør det også være naturlig å se hen til identitet, skjult/åpent bosted og kriminelle handlinger.

Forslag 1: Stortinget ber om at det gjennomføres en menneskerettslig analyse av situasjonen for papirløse i Norge

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil peke på at Norge gjennom sin tilslutning til en rekke internasjonale konvensjoner har forpliktet seg til å ta menneskerettslige hensyn, og at det forutsettes at forholdet til menneskerettighetene blir vurdert ved innføring av regelverk på alle fagfelt.

På denne bakgrunn ønsker ikke flertallet å støtte forslaget.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til at reglene i utlendingsloven er utformet med sikte på å være i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, men dersom det skulle oppstå tvil ved anvendelsen av en bestemmelse, innebærer utlendingsloven § 3 at tolkningsalternativet som gjør at folkerettsbrudd unngås, skal anvendes.

Forslag 2: Stortinget ber regjeringen vurdere når det bør gis permanent oppholds-tillatelse av lengeboende i Norge ut fra en vurdering av ulike modeller i europeiske land

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at personer som oppholder seg lenge i Norge uten lovlig oppholdstillatelse, reiser en rekke problemstillinger knyttet til deres situasjon. Flertallet deler justisministerens vurdering, hvor hun sier at:

«det ikke er noen tvil om at det kan være en stor belastning å befinne seg i en situasjon der livet er satt på vent, særlig når dette innebærer å oppholde seg i skjul og med begrensede velferdsgoder. Særlig for barn er dette en uholdbar tilværelse. Barn er ikke skyldig i sine foreldres valg, men blir ofte en skadelidende part. Selv om det i dagens regelverk og praksis legges særlig vekt på barns tilknytning til riket, ønsker regjeringen å se ytterligere på situasjonen for barn som har levd lenge i Norge ulovlig. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding hvor det vil bli gitt en bred og samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til barn på flukt. Meldingen vil drøfte nærmere situasjonen for lengeværende barn og om det eventuelt er grunnlag for en oppmykning av praksis for denne gruppen, slik at betydningen av ulovlig oppholdstid i mindre grad enn i dag skal tale mot at det kan gis en oppholdstillatelse. Dette er således spørsmål regjeringen vil komme tilbake til.»

Flertallet imøteser stortingsmeldingen og vurderingene av betydningen av barns oppholdstid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker ikke å støtte et forslag som gir amnesti til ulovlige innvandrere som ikke har rettet seg etter vedtak om å returnere til hjemlandet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at en ordning som sørger for at lengeværende papirløse asylsøkere blir regularisert, bør vurderes. Særlig bør hensynet til barn og asylsøkere i en ureturnerbars situasjon vektes tyngre enn i dag.

Forslag 3: Stortinget ber regjeringen gjennomgå praksis for omgjøringsadgang for å se om nye fakta blir tatt hensyn til i tilstrekkelig grad

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, forutsetter at alle søknader om beskyttelse blir behandlet individuelt og grundig av Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet.

Flertallet viser til at Mælandsutvalgets utredning, NOU 2010:12 Ny klageordning for utlendingssaker, der spørsmålene om rettssikkerhet i klageprosessen, er oppe til behandling, snart skal sendes på høring. Flertallet imøteser oppfølgingen av utvalgets arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter at alle søknader om beskyttelse blir behandlet individuelt og grundig av Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet, og ser ikke behovet for en gjennomgang av praksisen for omgjøringsadgang.

Forslag 4: Stortinget ber regjeringen gjøre nødvendige endringer i utlendings-loven slik at det klart fremgår av lovteksten at et avslag på en søknad må være forsvarlig i et barnerettslig perspektiv

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at ny utlendingslov trådte i kraft 1. januar 2010. Barns rettsposisjon er styrket både gjennom proposisjonstekst, lovbestemmelser og forskriftsbestemmelser i det nye regelverket, bl.a. for å sikre at barnekonvensjonens krav om at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, blir ivaretatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre slutter seg på denne bakgrunn ikke til forslaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser for øvrig til merknaden under forslag 2 om en gjennomgang av situasjonen for lengeværende barn. Flertallet viser også til at justisministeren i brevet til komiteen sier at hun vil vurdere om det bør utformes en forskriftsbestemmelse som tydeliggjør at vurderinger av hensyn som gjelder barn, skal fremgå særskilt av Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemndas vedtak for å styrke barns rettssikkerhet ytterligere.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, deler justisministerens vurdering, og anser dermed forslag 4 som ivaretatt. I justisministerens brev påpekes det også at departementet i forarbeidene til utlendingsloven understreker at det vil innebære en krenkelse av barnekonvensjonen å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke er forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste.

Forslag 5: Stortinget ber regjeringen ytterligere konkretisere hva som faller under begrepet «innvandringsregulerende hensyn»

Komiteen viser til at regjeringen peker på § 38 i utlendingsloven hvor det er konkretisert en rekke forhold som skal legges til grunn for en totalvurdering. Komiteen viser til at disse forholdene omfatter mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag, de samfunnsmessige konsekvensene, hensynet til kontroll, og hensynet til respekten for lovens øvrige regler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at dette er forhold som i hovedsak trekker i en restriktiv retning, og at det bør vurderes om en presisering av hvilke forhold som kan trekke i motsatt retning, kunne være hensiktsmessig. For eksempel bør det vurderes om angjeldende søker har tilegnet seg utdanning og kompetanse som kan trekke i retning av en positiv behandling av en søknad om opphold.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil sterkt advare mot å støtte den åpenbare undergravingen av § 38 som det legges opp til i forslaget. Disse medlemmer mener at en persons utdanning og kompetanse ikke skal vektlegges når utlendinger velger å oppholde seg ulovlig i Norge, og endog med dagens system kan ta en universitets- eller høgskoleutdannelse. Disse medlemmer mener dette vil være med på å uthule den vedtatte asyl- og innvandringspolitikken, og premiere personer for å oppholde seg ulovlig i Norge. Disse medlemmer mener kravene som skal stilles til utenlandske borgere om å få lovlig opphold i Norge, må baseres på en objektiv og grundig behandling av søknad om beskyttelse eller annet opphold, og at utenforliggende omstendigheter begrenses til det absolutte minimum.

Forslag 6: Stortinget ber regjeringen sørge for at de som oppholder seg i landet ulovlig, skal få rett til helsehjelp utover akutthjelp når dette er nødvendig for å unngå alvorlige konsekvenser for personen selv eller andre

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at Helse- og omsorgsdepartementet i november 2010 sendte på høring et forslag om endring av prioriteringsforskriften, med forslag om at personer som oppholder seg ulovlig i landet gis rett til «øyeblikkelig hjelp» og «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller svært sterke smerter». Forslaget inneholder også særlige rettigheter for barn, gravide og psykisk ustabile personer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument 8:55 S (2009–2010), jf. Innst. 184 S (2009–2010), der disse medlemmer understreket sin enighet om viktigheten av å ivareta retten til akutt og øyeblikkelig helsehjelp til alle innbyggere og viktigheten av at Norge følger internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer vil imidlertid hevde at å vedta forslag om å utvide retten til humanitær eller helserelatert bistand til innvandrere uten lovlig opphold i Norge, vil være svært uheldig og svekke norske myndigheters troverdighet når de samme myndighetene allerede har definert disse personene som ulovlige innvandrere i Norge. Gjeldende lovverk gir ikke disse personene grunnlag for opphold i Norge, og disse medlemmer vil advare sterkt mot å tillate tiltak som er egnet til å forlenge utenlandske statsborgeres ulovlige opphold i Norge, og som kan svekke vedtatt asyl- og innvandringspolitikk.

Disse medlemmer vil her understreke at den enkelte utlending som oppholder seg ulovlig i Norge, har et selvstendig ansvar for å følge norsk lov og forlate landet når endelig negativt vedtak er fattet, og forholde seg til dette.

Forslag 7: Stortinget ber regjeringen gi en ny instruks til landets Nav-kontorer slik at anmodninger om nødhjelp i henhold til lov om sosialtjenester behandles på en human måte

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til at det i 2004 ble sendt et brev til alle landets kommuner, hvor det ble vist til den generelle plikten til å yte akutt, livsnødvendig hjelp til personer i en nødssituasjon. Det ble presisert at dette også gjelder personer med ulovlig opphold i landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser ingen grunn til å endre på dette, og forutsetter at det enkelte Nav-kontor forholder seg til retningslinjene i brevet fra 2004.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke Nav-kontorenes ansvar for å innfri de forpliktelser og rettigheter som følger av gjeldende lovgivning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at plikten til akutt, livsnødvendig hjelp bare skal omfatte medisinske behov og ikke andre, generelle økonomiske behov. Disse medlemmer påpeker at personer som oppholder seg ulovlig i Norge, allerede er omfattet av særordninger som sikrer et visst livsopphold gjennom å oppholde seg på asylmottak mv. inntil effektuering av utvisningsvedtak er mulig. Disse medlemmer viser til forskrift til lov om sosiale tjenester § 1-1. Denne fastslår at personer som ikke har lovlig opphold i Norge, ikke har rett til økonomisk stønad etter loven, og at slike personer kun i situasjoner der de ikke kan dra omsorg for seg selv, har rett til nødvendig omsorg etter loven inntil vedkommende etter utlendingsloven med forskrifter har plikt til å forlate landet.

Forslag 8: Stortinget ber regjeringen utrede mulighetene for at utlending som er i riket i forbindelse med søknad om beskyttelse, kan endre sin søknad til oppholdstillatelse etter lovens kapittel 3 (arbeidsinnvandring)

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, ønsker ikke å innføre en ordning hvor man kan bytte kø, og på den måten søke om oppholdstillatelse for arbeid etter først å ha fått avslag på asylsøknad.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser også til merknadene under forslag 5. Ved en sterkere vektlegging av utdanning og kompetanse vil man kunne vurderes for opphold på humanitært grunnlag, og dermed også få arbeidstillatelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er behovet for beskyttelse som skal være styrende for om personer som søker beskyttelse i Norge, skal innvilges opphold eller ikke. Disse medlemmer mener det vil komplisere saksbehandlingen i utlendingsforvaltningen ytterligere å innføre andre krav enn det som legges til grunn i de internasjonale forpliktelser Norge er bundet av.