Vedlegg
Jeg viser til deres brev av 2. februar 2011 om representantforslag, Dok. 8:71 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik og Harald T. Nesvik om høyhastighetsbredbånd i hele Norge
Jeg vil i det følgende knytte noen generelle kommentarer til regjeringens bredbåndspolitikk og bredbåndstilbudet i Norge, som jeg tror kan være relevante for vurderingen av forslaget.
Regjeringens målsetning for bredbåndsutviklingen fremgår av Soria Moria II:
”Regjeringa vil […] fortsette arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov innen skole, helse, næringsliv og husholdninger i hele landet”
Hovedinnretningen av bredbåndspolitikken har de siste 10 år vært en markedsbasert og teknologinøytral strategi, hvor kommersielle aktører har stått for hovedvekten av tilbudet på markedsmessige vilkår med liten grad av offentlig støtte. Bredbåndspolitikken er med andre ord basert på at markedsbasert utbygging, ved at tilbyderne vurderer behov og kostnader og sørger for en størst mulig kommersiell dekning. Men i noen områder er det for kostbart å bygge, og regjeringen har bevilget statlige tilskudd til slike ulønnsomme områder. I perioden 2006 – 2010 er det bevilget i underkant av 1 milliard kroner til bredbåndsformål over FADs og KRDs budsjetter.
Den videre utbyggingen av bredt bredbånd i Norge pågår for fullt. Jeg mener at det viktigste myndighetene kan gjøre i denne fasen er å legge til rette for den markedsbaserte utbyggingen. Gjennom forvaltning av regelverket for elektronisk kommunikasjon legger regjeringen til rette for velfungerende bredbåndsmarkeder. Regjeringen legger videre til rette for mest mulig kostnadseffektiv kommersiell utbygging, blant annet ved å fremme et balansert og formålstjenlig rammeverk for fremføringsveier for elektronisk kommunikasjon. Regjeringen har videre besluttet at frekvensbåndet 790-862 MHz (jf digitale dividende) skal gjøres tilgjengelig for mobilt bredbånd.
Regjeringen har som nevnt over bevilget i underkant av 1 milliard kroner de siste 5 år til bredbåndsutbygging i områder hvor det ikke er grunnlag for et kommersielt tilbud. I de mer sentrale strøkene er det vår vurdering at markedet fungerer, og at brukerne får tilbud om tilstrekkelig kapasitet til å møte fremtidige behov. Hovedformålet med offentlige tilskudd er derfor først og fremst å hindre fremveksten av store geografiske skiller i bredbåndstilbudet. Bruken av offentlige tilskudd må imidlertid vurderes med omhu. Hvis man går inn med offentlige tilskudd for tidlig, kan man risikere å gi støtte til områder som ellers ville fått kommersiell dekning senere gjennom ny/bedre teknologi. Man risikerer også å fortrenge private investeringer, ved at kommersielle aktører setter planlagt utbygging på vent, for å få del i statlige midler. Et eventuelt storstilt program for offentlige tilskudd kan trolig også redusere lokal innsats og dugnadsvilje, som har hatt stor betydning for utbyggingen mange steder.
Den 28. januar i år hadde jeg samråd med bredbåndsbransjen. Utbyggerne var relativt samstemte om at det pr. i dag ikke er behov for storstilt statlig finansiering.
Regjeringen har til nå ikke valgt å sette mål om at alle skal ha tilgang til en bestemt kapasitet. Som forslagsstillerne peker på, har regjeringer i flere andre land og EU-kommisjonen satt slike mål.
Om det skal settes et mål om en bestemt hastighet til alle innen et gitt tidspunkt, må vurderes nøye ut fra fremtidige behov og teknologiske muligheter. Hva som anses som tilstekkelig bredbånd endrer seg relativt raskt over tid, og hva behovene vil være om for eksempel fem år er usikkert. Et slikt mål må dessuten vurderes i forhold til hva som er realistisk i praksis og i forhold til hva det vil koste det offentlige å sikre at målet blir nådd. Som et eksempel vil jeg vise til at konsulentselskapet Nexia har regnet ut at et eventuelt mål om 50 Mbit/s til alle vil koste mellom 7 og 14 milliarder kroner i offentlige tilskudd dersom dette skal nås innen 2015. Dette er mye penger, og det viser at det er viktig å vurdere dette nøye. Det kan være en fare for at et slikt mål fører til uhensiktsmessig bruk av offentlige midler og/eller at kommersielle aktører foretar feilinvesteringer og/eller overinvesteringer.
Samtidig ser jeg også at det kan være fordeler forbundet med slike konkrete mål. Én viktig fordel er at et konkret mål gir bedre muligheter til å vurdere takten i utrullingen av bredere bredbånd gjennom en evaluering av om målet faktisk nås. Et konkret mål kan dessuten bidra til å skape mer koordinert og helhetlig innsats for å rulle ut bredbånd, fordi et mål gjør det lettere å kommunisere hvor vi skal til alle som skal bidra i dette arbeidet.
Bredbåndstilbudet i Norge er i dag svært godt og den videre utbyggingen av bredere bredbånd pågår for fullt. Det finnes dessverre fortsatt noen tusen husstander uten bredbåndstilbud, men det er grunn til å tro at mange av disse vil kunne få mobilt bredbånd i løpet av få år. Dessuten vil KRD dele ut midler til bredbånd (kompensasjonsmidler) til fylkeskommunene også i år.
Norge er svært langt fremme i de aller fleste internasjonale undersøkelser (OECD, EU) både når det gjelder befolkningens bruk av bredbånd og når det gjelder tilbud om bredbånd. Når man ser på tallene, er det liten tvil om at Norge er et foregangsland i Europa på dette området. Jeg kan her vise til EU-kommisjonens rapport ”Europe’s Digital Competitiveness Report 2010” hvor det blant annet fremheves at Norge er et av de mest avanserte land i Europa når det gjelder internettbruk og bredbåndsdekning.
Jeg mener på denne bakgrunn at bredbåndstilbudet i Norge alt i alt må sies å være svært godt og at Regjeringens bredbåndspolitikk til nå har vært meget vellykket. Samtidig ser jeg at vi har en løpende utfordring med å bidra til at bredbåndtilbudet møter fremtidige kapasitetsbehov i alle deler av landet.