Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Nina Mjøberg, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, fung. leder Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til at dokumentet har vært til uttalelse hos finansminister Sigbjørn Johnsen. Finansministerens svarbrev mottatt 1. februar 2011, er vedlagt denne innstillingen.

Komiteen er enig med forslagsstillerne i at finanskrisen har historiske proporsjoner og at krisen ble den sterkeste tilbakegangen i verdensøkonomien siden depresjonen på 1930-tallet og er den første globale krisen siden andre verdenskrig. Komiteen vil peke på at krisen har vist hvor sårbare bankene er for forstyrrelser i penge- og kapitalmarkedet, at tillitssvikt i bankmarkedet kan spre seg raskt, og at problemer i banksektoren kan ha negative konsekvenser for samfunnsøkonomien generelt.

Komiteen viser samtidig til at finanskrisen ble møtt med den raskeste og mest samordnende globale krisepakke gjennom tidene. De omfattende tiltakspakkene rettet mot finansmarkedet internasjonalt bidro i stor grad til å motvirke negative vekselvirkninger mellom markedene og realøkonomien. Komiteen konstaterer videre at Norge har klart seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre land. Nedgangen i produksjonen og økningen i arbeidsledighet har vært liten i internasjonal sammenheng. Komiteen vil fremheve at norske styresmakter ved krisens inntreffen raskt la om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har petro-leumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget for oljerelatert industri, samt i deler av både industrien og tjenestesektoren. Komiteen merker seg i tillegg at den norske reguleringen av finansmarkedene har vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Komiteen poengterer imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at solide finansielle systemer også på globalt nivå således er avgjørende for våre interesser. Komiteen vil derfor berømme forslagsstillerne for å ta et positivt initiativ og skissere mulige løsninger på et område som komiteen er opptatt av.

Komiteen vil imidlertid vise til det omfattende arbeidet som nå pågår internasjonalt for å utvikle gode nok regelverk for regulering og tilsyn med bankene. Sentralt i arbeidet står utarbeiding av standarder og anbefalinger om krav til kapital, likviditet og tilsyn. Arbeidet, som foregår internasjonalt, vil ha betydning for Norge ved at endringene i EU-regelverket på finansmarkedsområdet tas inn i EØS-avtalen. Endringene innebærer blant annet nye regler om godtgjørelse og vesentlige endringer i kapital- og likviditetskravene. Norge gjorde endringer i regelverket før jul 2010 nettopp basert på endringer i EU på disse områdene.

Komiteen registrerer at det vil komme endringer også på en rekke andre områder i EU som vil ha betydning for Norge. Likeledes registrerer komiteen at Finansdepartementet allerede har tatt initiativ til regelendringer i banksikringsloven og informasjonstiltak.

Komiteen vil peke på at finanskriseutvalget avga sin innstilling den 25. januar 2011, NOU 2011:1 Bedre rustet mot finanskriser. Utvalget foreslår en rekke tiltak for å videreutvikle finansmarkedsreguleringen i Norge, økt nordisk samarbeid om finansmarkedsregulering, ny skatte- og avgiftslegging av finanssektoren og tiltak for å bedre forbrukervernet i finansmarkedene. Komiteen tar til etterretning at finansministeren i sitt brev av 21. januar 2011 til komiteen sier at forslagene fra Kristelig Folkeparti og forslag fra Norges Bank tar opp i seg elementer som både diskuteres internasjonalt og nasjonalt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, tilrår at Dokument 8:60 S (2010–2011) vedlegges protokollen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at en viktig del av forslagene i dokumentet allerede er dekket gjennom brev og oppdrag Finansdepartementet har sendt til Banklovkommisjonen, Finanstilsynet og Finanskriseutvalget, eller er forslag i prosesser i det internasjonale arbeidet. Dette flertallet viser til at det vil bli fremmet forslag til Stortinget på vanlig måte for å gjøre nødvendige endringer for å sikre oss mot en ny finanskrise.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil understreke at en av livsnervene i et velutviklet samfunn er bank- og finansnæringen. Norge har et stort mangfold av banker, og innslaget av utenlandsk konkurranse er også betydelig. Det er sentralt for Norges velferd at man opprettholder en velfungerende bank- og finansnæring. Det er dermed viktig å ha et kontinuerlig fokus på regulering av sektoren, men det må heller ikke glemmes at nye reguleringer kan koste i form av effektivitet. Ensidige reguleringer fra Norges side kan få utilsiktede virkninger i form av å svekke norske bankers mulighet til å konkurrere med sine utenlandske konkurrenter, og dermed øke faren for at mer av finansieringen av norsk verdiskaping flyttes ut til aktører og markeder med lavere reguleringskrav. Disse medlemmer ser dette som uønsket. Disse medlemmer er enige med forslagsstillerne i at Norge klarte seg bra gjennom finanskrisen og at Norge har mye av «regelverket som andre land nå ser behovet for» på plass.

Disse medlemmer merker seg forslagsstillernes beskrivelse av bakgrunnen for krisen, men vil påpeke at årsakene var langt mer sammensatt og komplisert. Finanskrisen hadde også sitt utgangspunkt i sterke politiske ambisjoner knyttet til det amerikanske boligmarkedet og i at store deler av denne finansieringen foregikk helt utenfor det regulerte bank- og finansmarkedet. Verden er svært integ-rert, og når tilliten forsvant mellom institusjonene, ble også norske banker rammet av at likviditeten forsvant. Dette var meget alvorlig, men det vil være uheldig om dette skal føre til ensidige norske reguleringer innen bank- og finansnæringen der vi risikerer å svekke Norges velfungerende system.

Disse medlemmer vil understreke at få sektorer gjenspeiler samfunnet og konjunktur og økonomiske svingninger i økonomien som bankene. Bankene lever med de svingningene som økonomien går gjennom. Disse medlemmer ser det som helt sentralt at Norge har reguleringer som gjør at bankene kan bære disse svingningene, men det er også helt sentralt at man ikke gir finansnæringen skylden for alle utfordringene dette gir. Bank- og finansnæringen må også kunne ta risiko. Når retningen, stemningen eller framtidsutsiktene i økonomien endrer seg, kan en ikke unngå at dette også smitter over på bank- og finansnæring.

Disse medlemmer mener at Norge skal følge den internasjonale utviklingen på reguleringssiden tett. Norge kom seg godt igjennom krisen fordi mange av reguleringene var på plass, men det må alltid være åpning for forbedringer. Det er lite som tyder på at ensidige tiltak fra Norges side er nødvendig, og det gjelder i særdeleshet når bakgrunnen for en internasjonal krise er så sammensatt som den var for finanskrisen i 2008.