Brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 6. januar 2011

Dokument 8:30 S (2010–2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Vigdis Giltun, Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen, Ingeborg Godskesen, Arne Sortevik, Robert Eriksson og Laila Marie Fredriksen

Jeg viser til brev av 19. november 2010 fra arbeids- og sosialkomiteen til arbeidsministeren om vurdering av representantforslag 30 S (2010–2011) om TT-ordningen. Brevet er videresendt samferdselsministeren.

I nevnte representantforslag foreslås følgende:

”Stortinget ber regjeringen snarest utarbeide nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet i TT-transporten, og foreslå en finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med de nasjonale retningslinjene.”

Ordningen med tilrettelagt transport for funksjonshemmede (TT-ordningen) er tiltenkt å dekke behovet for transport for de personer som ikke kan reise med den ordinære kollektivtransporten. Ordningen forvaltes av den enkelte fylkeskommune, som en del av ansvaret for lokal kollektivtransport, basert på lokale prioriteringer og finansieres av fylkeskommunens frie inntekter (skatteinntekter og rammetilskudd). Praktisering av denne ordningen varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune, basert på lokale regelverk.

Bedre tilrettelegging av transporttilbudet for funksjonshemmede er et høyt prioritert område for regjeringen. Prinsippet om universell utforming har blitt en integrert del av arbeidet og prioriteringene i Samferdselsdepartementet og de statlige transportetatene og virksomhetene. Både gjennom lover og regelverk og gjennom fysiske tiltak finansiert over statsbudsjettet, er kollektivtransportsystemet blitt mer tilgjengelig under denne regjeringen. Fra 1.1.2009 ble reglene i den nye likestillings- og diskrimineringsloven gjort gjeldende. Det er innført nye regler for utforming av busser og passasjerbåter.

Universell utforming og bedre tilgjengelighet er også et av hovedmålene for transportpolitikken som er presentert i St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019. Infrastruktur og transportmidler skal utformes slik at kollektive transportløsninger kan nyttes av flest mulig, uten å ty til særskilte hjelpemidler eller assistanse. Men utfordringene er fremdeles store. I tillegg vil mange funksjonshemmede være avhengig av alternativer til kollektivtransport nærmest uansett kvaliteten på kollektivtilbudet. For mange er TT-ordningen avgjørende for muligheten til å leve et aktivt liv, og det er svært viktig at denne ordningen fungerer godt.

Regjeringens strategi for å sikre funksjonshemmede med stort behov en god TT-ordning er todelt.

For det første vil regjeringen sikre fylkeskommunene – som har ansvaret både for det ordinære, lokale kollektivtilbudet og TT-ordningen – en økonomi som gjør dem i stand til å sørge både for et godt TT-tilbud og et godt ordinært kollektivtilbud. Etter min mening er dette det viktigste man kan gjøre for å sikre alle, inklusive TT-brukerne, god mobilitet.

Overføringene til kommunesektoren har økt kraftig under denne regjeringen. Fylkeskommunene har fått et vesentlig større økonomisk handlingsrom og langt bedre muligheter både til å sørge for et godt kollektivtilbud og til å gi et godt TT-tilbud til de som ikke kan benytte ordinær kollektivtransport.

For det andre vil regjeringen bidra til at det lokale kollektivtilbud kan benyttes av flest mulig av de mest mobile TT-brukerne, slik at ressurser kan frigjøres og brukes til en bedre TT-ordning for brukerne med størst behov. Dette kan vi oppnå ved bedre fysisk utforming av kollektivtransportsystemet, satsingen på universell utforming både gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og gjennom bevilgninger over statsbudsjettet.

I tillegg har regjeringen stimulert til uttesting av ulike driftskonsepter, bl.a. gjennom ordningen for bedre kollektivtransport i distriktene, der fylkeskommunene kan søke om tilskudd bl.a. til å teste ut ulike former for etterspørselsstyrt transport, for eksempel bestillingstransport og serviceruter som er åpen for alle.

For å undersøke om bedre samordning mellom TT-tilbudet og bestillingstransport kan redusere behovet for TT, uten at det går på bekostning av brukernes mobilitet, inviterte Samferdselsdepartementet i 2009 fylkekommunene til å delta i et treårig forsøk hvor de to tilbudene blir sett eksplisitt i sammenheng. Sju fylkeskommuner søkte om å delta, og det pågår nå forsøk med bedre koordinering mellom kollektivtilbudet og TT-tilbudet i Oslo kommune og seks fylker (Østfold, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag). I alle forsøkene skal bestillingstransporten bygges ut. Samtidig skal det foretas tilpasninger i regelverket for TT-tjenesten, slik at mest mulig TT kan bli gjennomført med den ordinære kollektivtransporten, inklusive bestillingstransport og serviceruter som er åpne for alle. Det er krav om brukermedvirkning fra de funksjonshemmedes organisasjoner og om at TT- tilbudet opprettholdes for de som ikke kan dra nytte av det utbygde bestillingstransporttilbudet. Formålet med forsøket er å se om en slik organisering vil frigjøre ressurser som fylkeskommunene kan bruke til å styrke tilbudet til TT-brukere med særskilte behov, om hoveddelen av reiser for andre brukere kan dekkes gjennom det utvidede bestillingstransporttilbudet og om tilbudet øker mobiliteten til brukere utenfor TT-ordningen. Samferdselsdepartementet vil foreta en grundig evaluering av forsøket etter tre år.

Til slutt noen ord om spørsmålet om nasjonale retningslinjer for TT-ordningen.

Ved behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen for 2004, fattet stortingsflertallet et vedtak der regjeringen Bondevik II ble bedt om å utforme nasjonale retningslinjer for TT-ordningen, og spørsmålet er blitt grundig vurdert. Det finnes veiledende retningslinjer for TT-ordningen utarbeidet av Samferdselsdepartementet, der kriterier for brukergodkjenning, tilbudets innhold og selve saksbehandlingen er beskrevet. Men i likhet med den lokale kollektivtransporten for øvrig, er det fylkeskommunene som fastsetter standarden i tilbudet. De veiledende retningslinjene ligger i hovedsak til grunn for retningslinjene som gjelder for TT-ordningen i fylkene.

Nasjonale retningslinjer kan gi større grad av likebehandling enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunen. Forslagsstillerne er inne på at det ville være naturlig å vurdere å legge eventuelle nasjonale retningslinjer til Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som også administrerer arbeids- og utdanningsreiser, grunnstønad til transport, og bilstønadsordningen. Jeg vil i den sammenheng vise til at innretningen av TT-ordningen, uansett administrativ plassering, har grenseflater mot andre tiltak for å bedre funksjonshemmedes mobilitet, både tiltak av transportpolitisk og sosialpolitisk karakter.

Jeg vil bemerke at det også knytter seg utfordringer til en ordning med nasjonale retningslinjer. For det første kan nasjonale retningslinjer medføre betydelige merkostnader. For det andre vil nasjonale retningslinjer bryte med den etablerte ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene og prinsippet om at det er fylkeskommunene som skal bestemme omfanget og kvaliteten på kollektivtransporttilbudet. Nasjonale retningslinjer kan således begrense fylkeskommunenes muligheter for å se TT i sammenheng med annen kollektivtransport. En solid fylkeskommunal økonomi, kombinert med et kollektivtilbud som kan benyttes av flest mulig, er en god strategi for sikre et godt TT-tilbud for de brukerne som trenger det mest, gjerne kombinert med ulike forsøksordninger.