Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til viktigheten av at familier med funksjonshemmede barn opplever et helhetlig hjelpetilbud, hvor det offentlige samarbeider med tanke på å finne den beste løsningen, ikke bare for barnet, men også for familien i sin helhet. Det er vanskelig å forstå at det kan gjøres praksisendringer internt i Nav som har alvorlige konsekvenser for brukernes rettigheter og livssituasjon uten at det politisk ligger vedtak til grunn som viser at praksisendring har vært ønsket.

Komiteen viser til at flere representanter gjennom de siste årene har stilt spørsmål rundt praktiseringen av ordningen med pleiepenger og den tilsynelatende varierende håndhevelse av den. Det kan derfor se ut som om behovet for en avklaring og presisering av lovverket nå er påkrevet. Komiteen har merket seg at svarene som er gitt av forskjellige statsråder de siste årene, ikke har gitt den nødvendige avklaring.

Komiteen viser til Dokument nr. 15:1792 (2009–2010) hvor spørsmålsstiller spør om hvem som har det avgjørende ordet når det gjelder om sykdom eller skade er varig eller ikke. I dette tilfellet har både primær- og spesialisthelsetjenesten fastslått at skaden ikke er varig, mens Nav på sin side har avslått søknad, fordi Nav mener at skaden er varig. Komiteen stiller seg noe undrende til en slik praksis, hvor helsepersonell som kjenner barnet, og som jobber på to forskjellige nivåer av helsetjenesten, overhodet ikke blir tatt hensyn til. Samtidig viser flere Dokument nr. 15 at spørsmålet om opptrening er av en slik nødvendighet og gir slik fremgang som Nav legger til grunn, ofte er i strid med foreldrenes egen tro på og erfaring med behandlingen.

Komiteen viser til at det både tverrpolitisk og i samfunnet generelt er et ønske om et samfunn hvor alle skal gis mulighet til et godt liv, og at man ikke ønsker seg et sorteringssamfunn hvor alle mennesker er uten skade eller lyte. Det er derfor svært viktig at samfunnet også støtter opp om dem som trenger ekstra hjelp, støtte, bistand og tjenester og at dette gis på rettferdige vilkår og etter et regelverk som virker forståelig og rimelig.

Komiteen flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til statsråd Bjurstrøms redegjørelse i saken, jf. vedlagt brev av 1. februar 2011. I likhet med regjeringen ønsker flertallet å avvente utredning som kommer fra det offentlige utvalget nedsatt 25. juni 2010 for å utrede offentlige ytelser til pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester. På dette grunnlag foreslår flertallet at representantforslaget ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 212 S (2009–2010), Samhandlingsreformen, der et samlet storting har sluttet seg til målet om å sikre et bedre og mer sammenhen-gende tilbud av velferdstjenester. Det er i den sammenheng avgjørende at det også er samhandling mellom Nav og helsetjenesten, slik at familier med funksjonshemmede barn og andre får et mer sammenhengende tilbud.

Disse medlemmer påpeker at en rekke foreldre har etablert et opptreningsopplegg for funksjonshemmede barn i samarbeid med helsetjenesten. En forutsetning for å gjennomføre dette er for mange familier at foreldrene mottar pleiepenger.

Disse medlemmer viser til at Nav ved ikke lenger å tildele pleiepenger til foreldre som driver intensiv trening og habilitering av barn, har foretatt en praksisendring som bryter med tidligere forutsetninger, og alvorlig forringer vilkårene for å drive denne type trening. Disse medlemmer er særlig opptatt av hvordan denne endringen i praksis rammer de familiene som har basert seg på og tilpasset seg mottak av disse ytelsene. En konsekvens av omleggingen er for mange familier at det etablerte treningsopplegget må opphøre fordi foreldre må være i fullt arbeid for å forsørge familien. Dette fører til et dårligere tilbud til barna og i mange tilfeller behov for mer kostnadskrevende tilbud fra kommunen.

Slik disse medlemmer ser det, er det viktig å sikre en forutsigbarhet i tildelingen av ytelser fra det offentlige, en forutsigbarhet som etter disse medlemmers syn ikke er forenlig med en praksisendring uten noen klare politiske omprioriteringer.

Disse medlemmer viser til brev av 1. februar 2011 til helse- og omsorgskomiteen fra arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm der det heter:

«Jeg forstår at dette kan oppleves som vanskelig for de familiene som har innrettet seg etter tidligere vedtak om innvilgelse av pleiepenger, selv om de ikke hadde krav på ytelsen.»

Slik disse medlemmer ser det, har det vært et klart politisk ønske som ble fulgt opp i praksisen med å tildele pleiepenger til de familiene dette gjelder, hvilket etter disse medlemmers syn gjør det misvisende å hevde, slik statsråden gjør, at disse familiene «ikke hadde krav på ytelsen». I den sammenheng ønsker disse medlemmer også å vise til klagesak 147/03 ved Fylkestrygdekontoret i Aust-Agder.

Disse medlemmer oppfatter statsrådens vektlegging av varighetsprinsippet i vurderingen av disse familienes rett til pleiepenger som en endring av den etablerte praksis. Det har etter disse medlemmers oppfatning vært en klar intensjon at denne type intensiv trening og habilitering skal gi grunnlag for mottak av pleiepenger etter folketrygdlovens § 5-22.

Disse medlemmer mener også at den store geografiske variasjonen i hvordan regelverket praktiseres, taler for at det må sendes et klart signal om hvordan regelverket skal tolkes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Nav Forvaltning følger fortolkning av 2003 folketrygdloven § 9-10, hvor pleiepenger kan gis til foreldre i forbindelse med intensiv behandling og rehabilitering av barnet.»