Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg

Jeg viser til representantforslag Dokument 8:17 S (2010-2011) fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Christian Tybring-Gjedde og Anders Anundsen om å bedre rettssikkerheten for skattyter, som ble oversendt meg til uttalelse ved brev 15. november 2010.

Innledningsvis vil jeg bemerke at skatteetaten har fokus på kvaliteteten på alle sider av etatens arbeid. Dette gjelder også saksbehandlingen i den enkelte sak, herunder avklaring av faktiske og rettslige spørsmål. Sentralt i dette bildet står borgernes rettssikkerhet.

Resultater fra brukerundersøkelser viser at de aller fleste skattytere i sitt møte med etaten er godt fornøyd med skatteetaten servicenivå. Det arbeides likevel kontinuerlig med tiltak for å forbedre etatens servicenivå overfor skattyterne. Jeg vil også peke på at det kontinuerlig arbeides med tiltak for å gjøre det enklere for skattyterne og andre å oppfylle sine plikter overfor skatteetaten.

Skatteetaten gjennomfører årlig ligning og kontroll av mer enn fire millioner personer og selskaper. Selv om møtet med skatteetaten for det store flertall av befolkningen er uten problemer, vil det alltid forekomme enkelttilfeller hvor dette ikke er situasjonen. Normalt vil problemer oppstå fordi kontroller avdekker at enkelte skattytere ikke har overholdt sine plikter etter gjeldende regelverk, og det er da viktig å få avdekket slike forhold slik at riktig skatt kan fastsettes. Jeg vil imidlertid bemerke at det overfor skatt-ytere som av ulike grunner ikke er i stand til å etterleve sine plikter etter det gjeldende regelverk (vanskeligstilte skattytere), er satt i gang ulike tiltak. I skatteregionene er det opprettet egne grupper/enheter som samarbeider målrettet med vanskeligstilte skattytere. Retningslinjene knyttet til endring av fastsatt skjønn, og retningslinjene for ettergivelse av fastsatte krav, er også endret.

Representantforslaget er svært omfattende, og det har ikke vært anledning til å foreta en fullstendig utredning av alle forslagene, men hovedpunktene i forslagene vil i det følgende bli kommentert.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt sammensatt utvalg som får i oppgave å vurdere forholdet mellom skatteetaten og borgerne i et videre perspektiv.

Jeg kan ikke se at det i dag er behov for å nedsette et slikt utvalg. Gjennom årlige brukerundersøkelser og en rekke andre tiltak har skatteetaten fokus på arbeidet med å tilrettelegge for et godt samspill mellom skatteetaten og borgerne. Det er gitt en nærmere omtale av dette arbeidet nedenfor under punkt 9. Jeg vil her trekke frem at brukerundersøkelsene viser at de aller fleste skattyterne i sitt møte med etaten er godt fornøyd med skatteetatens servicenivå og at de opplever at skattemyndighetene utøver myndighet på en måte som gir tillit og respekt.

Når det gjelder skattekontorets saksbehandling og saksforberedelse for skatteklagenemndene, har representantene for det første foreslått at Stortinget ber regjeringen i forskrift fastsette at skattyter automatisk får tilsendt utkast til vedtak fra skattekontoret ved klagebehandling i skatteklagenemnda, slik at skattyter gis rimelig anledning til å uttale seg skriftlig om skattekontorets utkast. For det andre foreslås det at Stortinget ber regjeringen vurdere ulike modeller for å sikre at skatteklagenemnda gis reell uavhengighet fra skatteetaten, eventuelt vurdere et eget fagsekretariat for nemndsarbeidet. For det tredje foreslås det at Stortinget ber regjeringen endre praksis slik at skattekontoret skriver egen saksutredning for egen regning, og at skatteklagenemnda selv skriver egne merknader og eventuelt avvikende forslag til vedtak på den enkelte skattesak, uten ytterligere føringer fra skattekontoret.

Når det gjelder skatteklagenemndas reelle uavhengighet vil jeg først få bemerke at nemnda er et folkevalgt organ og at nemndas medlemmer oppnevnes av fylkestingene. Selv om skattekontoret forbereder sak som skal avgjøres av skatteklagenemnda, har ikke skatteetaten instruksjonsmyndighet overfor skatteklagenemnda. Det har heller ikke Finansdepartementet. Det er videre stilt krav til kompetansen til medlemmene i skatteklagenemndene bl.a. for å sikre at de skal ha tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner til å utgjøre en reell rettssikkerhetsgaranti. To tredjedeler av nemndas medlemmer skal ha formell utdanning innen fagområdene regnskap, økonomi eller jus og yrkeserfaring som omfatter minst ett av disse områdene, og nemndas leder og nestleder må oppfylle kravene til å være tingrettsdommer i domstolloven § 54. Nemndenes organisering og de kvalifikasjonskrav som stilles til nemndsmedlemmene medfører at skatteklagenemndene har en reell uavhengighet i dag, selv om sekretariatsfunksjonen for skatteklagenemnda ivaretas av skattekontoret.

Av ligningsloven § 3-9 nr. 1 fremgår det at skattekontoret skal forberede saker som skal avgjøres av skatteklagenemnda. Det er i dag praksis for at skattekontoret som ledd i saksforberedelsen utarbeider et skriftlig forslag til vedtak til skatteklagenemnda. Skattyters rett til å bli gjort kjent med vedtaksutkastet reguleres av ligningsloven § 3-4 nr. 1 og nr. 2 bokstav c. Bestemmelsen gir ikke skattyter noe ubetinget krav om å få tilsendt utkast til vedtak, men jeg vil presisere at når skattyter ber om innsyn i skattekontorets forslag til vedtak for skatteklagenemnda, er praksis i dag at slikt innsyn normalt skal gis. Skattyter gis i den forbindelse en frist for å komme med eventuelle merknader som deretter innarbeides i utkastet. Blir vedtaksutkastet som følge av dette vesentlig endret, er det lagt til grunn at skattyter bør gis innsyn også i det nye utkastet. I noen saker kan det bli mange runder med nye argumenter og utkast som sendes frem og tilbake før saken kommer for nemnda. Antall krav om innsyn i vedtaksutkast øker jevnt og nemndsbehandling av saker der skattyter har merknader til utkastet, blir ofte forsinket.

En automatisk utsendelse av alle vedtaksutkast fra skattekontoret ved klagebehandling i skatteklagenemnda vil derfor føre til at saksbehandlingstiden generelt blir lenger enn den ellers ville ha blitt, ettersom det må settes tilstrekkelig frist for eventuelle svar og bemerkninger fra skattyter. Det viktigste er selvsagt å få en mest mulig korrekt avgjørelse, men for de skattyterne hvor det innstilles på helt eller delvis medhold er det ofte like interessant å få avgjørelsen og det nye skatteoppgjøret raskest mulig. Det må derfor være tilstrekkelig at skattyter får innsyn i vedtaksutkast når hun eller han ber om det.

Når det gjelder skattekontorets saksforberedelse, vil jeg generelt bemerke at skattekontorets saksforberedelse må innrettes slik at skatteklagenemnda kan foreta en reell overprøving av skattekontorets tidligere konkrete rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Skattekontorets rolle som saksforbereder for skatteklagenemnda gjelder gjennom hele prosessen, det vil si fra klagen kommer inn til nemndas vedtak er sendt skattyter. Der nemndas vedtak avviker fra skattekontorets utkast til vedtak, skal nemnda grunngi sitt avvikende standpunkt og skattekontoret må være behjelpelig med utforming av nemndas vedtak. Jeg kan ikke se at det i dag foreligger noe stort behov for å endre gjeldende praksis.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen endre reglene slik at skattekrav ikke kan inndrives før vedtak om skatt er rettskraftig.

Av skattebetalingsloven § 10-1 følger det at det gjelder en ubetinget betalingsplikt for krav på skatt, selv om fastsettelsen er påklaget eller brakt inn for domstolen. Formålet med bestemmelsen er at skattyter ikke skal kunne oppnå betalingsutsettelser ved å klage eller bringe saken inn for retten.

At skattyteren er uenig i den utlignede skatt og derfor påklager fastsettelsen eller bringer vedtaket inn for domstolen, bør derfor ikke i seg selv begrunne at skattekrav ikke inndrives. Dette vil føre til at omfanget av urealistiske klager vil øke. Fra et innkrevingsperspektiv vil dette være svært uheldig. Jeg vil derfor sterkt fraråde at det innføres en regel om at skattekrav ikke skal kunne inndrives før vedtak om skatt er rettskraftig.

Jeg vil likevel bemerke at selv om det er en ubetinget betalingsplikt, kan det i noen tilfelle være grunn for begrensninger i plikten, slik at skattebetalingsloven § 10-1 tolkes innskrenkende. Et eksempel på dette er når det er åpenbare feil i ligningsbehandlingen. Hvis det har skjedd åpenbare feil i den elektroniske ligningsbehandlingen, vil ikke skattyter være forpliktet til å innbetale en åpenbart uriktig fastsatt restskatt. Tilsvarende vil gjelde dersom det er en åpenbar og vesentlig feil i skatteoppgjøret, for eksempel en summeringsfeil som medfører at kravet fremkommer som vesentlig mye større enn det som er korrekt.

Skattedirektoratet opplyser at de er kjent med at det i enkelte tilfeller ikke har vært tilfredsstillende kommunikasjon mellom skatteetatens fastsettingsmiljø, og skatteoppkreverne som står for innkrevingen av skatten. Dette gjelder blant annet saker der ligningsmyndighetene gir melding til skattyter om at vedkommende kan se bort fra ligningen, og at det vil komme en korrigert ligning. Dersom det ikke samtidig blir gitt melding til skatteoppkreveren, kan det føre til at skatteoppkreveren iverksetter innfordring på grunnlag av den uriktige ligningen. Dette er uheldig og uønsket.

Skattedirektoratet har opplyst at det for tiden arbeider med å utarbeide nye retningslinjer for samhandlingen mellom skatteetaten og skatteoppkreverne for å sikre at slike uheldige situasjoner ikke oppstår. Direktoratet har også tatt opp problemstillingen i den løpende styringsdialogen med de regionale skattekontorene. Skattedirektoratet arbeider i tillegg med å få på plass systemløsninger slik at det kan gå melding fra systemet som brukes ved ligningen (SL) til systemet som brukes ved innfordringen (SOFIE)i denne type saker. Denne systemstøtten skal etter planen være på plass i 2012.

I representantforslag 6 foreslås det at Stortinget ber regjeringen endre reglene slik at skatt tilbakebetales til skattyter med forsinkelsesrente, ikke særskilte lavere satser.

Det antas at det her er rentegodtgjørelsen ved tilbakebetaling etter skattebetalingsloven § 11-4 første ledd, det vil si «som følge av vedtak om endring mv.» til den skatte- eller avgiftspliktiges gunst som det her siktes til.

Ved tilbakebetaling av skatt og avgift etter skattebetalingsloven § 11-4 første ledd skal det ytes rentegodtgjørelse fra betaling fant sted og frem til forfallstidspunktet i skattebetalingsloven § 10-60. Renter i denne perioden skal være en kompensasjon for den likviditetsulempen skattyter har hatt som følge av at det i en periode er betalt for mye skatt og avgift. Rentesatsen skal tilsvare den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank per 1 januar det aktuelle året.

Når skatte- og avgiftsmyndighetene ikke overholder forfallsfristen i skattebetalingsloven § 10-60 skal rente ved tilbakebetaling ytes som forsinkelsesrente. Dette innebærer at skatte- og avgiftsmyndighetene må betale forsinkelsesrente, dersom for mye innbetalt skatt eller avgift ikke er utbetalt skattyter senest tre uker etter at vedtaket som medførte tilbakebetaling ble truffet.

Rentesatsen ved forsinkelsesrente er satt høyt blant annet for å bidra til å fremtvinge betaling. Det er ikke naturlig eller vanlig å ha et slikt fremtvingende element innebygd i renten før forfall. Det er ingen grunn til at rentereglene bør være annerledes der skattyter får tilbakebetalt for mye innbetalt skatt. Jeg vil i den sammenheng peke på at også der skattyter har betalt for lite skatt og avgift, vil forsinkelsesrenter først bli beregnet dersom skatte- og avgiftskravet ikke betales innen forfall, det vil si tre uker etter at melding om vedtak om endring mv. som medfører økning av skatte- og avgiftsplikten er sendt. Det bør derfor ikke innføres en slik ordning som foreslås av representantene.

Representantene forslår at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av reglene slik at skattyter som lider forretningsmessig tap som følge av skattemyndighetenes feil, får erstatning for lidt tap.

Det offentlige er omfattet av det alminnelige arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven. I skadeserstatningsloven § 2–1 nr. 1 heter det:

”Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig og regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.”

Skattyter som lider økonomisk tap som følge av ligningsmyndighetenes uaktsomme feil har altså etter gjeldede rett krav på erstatning. Jeg kan ikke se at det er behov for å innføre en særskilt regel om dette i skattesaker.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen vurdere skjerpede beviskrav for skattekontorets påstand ved skjønnsligning.

Det er en grunnleggende forutsetning for en riktig ligning og et velfungerende ligningssystem at skattyter oppfyller sin plikt til i rett tid å gi ligningsmyndighetene korrekte opplysninger om egne inntekts- og formuesforhold. Denne plikten kommer til uttrykk i ligningsloven § 4-1 som bestemmer at enhver som har opplysningsplikt etter en bestemmelse i lovens kapittel 4, skal bidra til at hans eller hennes skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Den enkelte er også pålagt å underrette vedkommende myndighet om feil han eller hun er klar over ved ligningen eller skatteoppgjøret. Det norske skattesystemet er således basert på tillit til at alle som er opplysningspliktige gir korrekte opplysninger til ligningsmyndighetene i rett tid.

Har skattyter ikke levert pliktig selvangivelse eller næringsoppgave, skal ligningsmyndighetene fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn. Ligningsmyndighetene kan også fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn selv om slik oppgave er levert, når de finner at oppgaven ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på. Utgangspunktet for ligningsmyndighetenes skjønnsligning er således at skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.

Det følger av ligningsloven § 8-2 nr. 3 at dersom skattyter ikke har levert selvangivelsen, kan ligningsmyndighetene ikke sette formuen og inntekten lavere enn ved foregående ligning, med mindre de finner det sannsynlig at beløpene har vært lavere. Ligningsmyndighetene står således ikke fritt ved skjønnsligningen. Ligningsmyndighetene må legge til grunn de faktiske forhold som de etter en samlet vurdering anser som det mest sannsynlig. Målet er å komme så nær det faktisk riktige beløp som mulig, og resultatet skal ikke fremstå som vilkårlig eller åpenbart urimelig. Skjønnet skal være forsvarlig, og ligningsmyndighetene har bevisbyrden for at så er tilfelle.

Det er dermed det alminnelige sivilprosessuelle krav til bevis, alminnelig sannsynlighetsovervekt, som gjelder for ligningsmyndighetenes fastsetting av inntekt ved skjønnsligning. Alminnelig sannsynlighetsovervekt er det alminnelige beviskravet i forvaltningen, og jeg kan ikke se at det er noen grunn til å skjerpe beviskravet i saker om skjønnsligning.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfesting av gjennomskjæringsregelen med klare vilkår for når gjennomskjæring kan benyttes og i hvilke tilfeller gjennomskjæring kan skje.

Departementet har tidligere foreslått for Stortinget at det i skatteloven inntas en generell bestemmelse om fastleggelse og bedømmelse av saksforhold i relasjon til skatteloven. Forslaget var i hovedsak ment som en lovfesting av uskrevne regler om ”omgåelse” og ”gjennomskjæring”, slik disse er utvik-let gjennom bl.a. retts- og ligningspraksis. Det vises til Ot.prp. nr. 16 (1991-92) Oppfølging av skattereformen 1992 kapittel 4.

Forslaget må ses i sammenheng med at en enstemmig finanskomité i Innst. S. nr. 5 (1990-91) uttalte at det bør utformes en generalklausul i skattelovgivningen rettet mot omgåelsesforsøk. Komiteen ba om at forslag til slik lovregel ble fremmet med sikte på gjennomføring senest fra 1. januar 1992.

Departementet ga på denne bakgrunn dr.juris Magnus Aarbakke i oppdrag å utrede en slik omgåelsesklausul. Lovforslaget bygget direkte på forslaget fra Aarbakke.

Bestemmelsen ble foreslått som ny § 88 i skatteloven av 18. august 1911 nr. 8. Den foreslåtte bestemmelsen hadde følgende overskrift og ordlyd:

  • 1. Når bestemmelser i skattelovgivningen skal anvendes på et forhold eller en transaksjon, skal eksistensen og innholdet av forholdet eller transaksjonen fastlegges etter alminnelige prinsipper for stiftelse og tolkning av slike forhold eller transaksjoner, men med særlig vekt på forholdets eller transaksjonens økonomiske virkninger for den eller dem som forholdet eller transaksjonen angår.

  • 2. Når det er en innbyrdes sammenheng mellom flere forhold eller transaksjoner, skal disse behandles som en enhet i forhold til skattelovgivningen.

  • 3. Et forhold eller en transaksjon skal i forhold til skattelovgivningen karakteriseres og klassifiseres etter sine reelle virkninger for den eller dem som forholdet eller transaksjonen angår.

  • 4. Hvis den hovedsakelige virkningen av et forhold eller en transaksjon vil være en reduksjon i formuen eller inntekten til den eller dem som forholdet eller transaksjonen angår, kan denne reduksjon ikke kreves når dette ville være urimelig ut fra det grunnlag som skattelovgivningen bygger på.

I merknadene til bestemmelsen er det presisert at den var ment som en kodifikasjon av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.

Hensyn som taler for en slik lovfestet omgåelsesklausul, og som ble trukket fram i proposisjonen er blant annet:

  • I de fleste tilfellene vil det være enklere for ligningsmyndighetene å holde seg til en lovbestemmelse enn en uskrevet regel.

  • En lovbestemmelse vil være mer informativ overfor skattyterne enn en uskrevet regel. Regelen vil således kunne virke preventivt i forhold til illojale skattedisposisjoner.

  • En lovfesting av omgåelsesregelen vil gi lovgivende myndigheter større innflytelse på gjennomskjæringspraksis.

Men det er også hensyn som kan tale mot en slik lovfestet generell omgåelsesklausul. Et viktig mothensyn er manglende treffsikkerhet. En slik bestemmelse må ikke få et så vidt anvendelsesområde at den rammer disposisjoner som er lojale mot skattesystemet. Samtidig tilsier formålet at den ikke kun rammer angitte typetilfeller, men også transaksjoner som er av ny og uventet karakter. Den foreslåtte lovbestemmelsen var ikke ment å ha så høy grad av treffsikkerhet at den kunne avløse den ulovfestede gjennomskjæringsregelen fullt ut. I proposisjonen ble det vist til at gjennomskjæring fortsatt måtte kunne finne sted på ulovfestet grunnlag, men med mindre anvendelsesbehov fordi den nye bestemmelsen kunne tre i stedet som hjemmelsgrunnlag.

At bestemmelsen må suppleres med ulovfestet gjennomskjæring, bidrar også i noen grad til å redusere de fordelene ved lovfesting som er trukket fram foran.

Forslaget til lovfestet omgåelsesklausul ble ikke vedtatt av Stortinget. I Innst. O. nr. 33 (1991-92) ble det vist til at Finanskomiteen i samråd med Finansdepartementet var kommet til at forslaget om lovfestet omgåelsesklausul skulle sendes på høring før saken ble fremlagt på ny for Stortinget. Komiteen anmodet videre Regjeringen om å vurdere en ordning med bindende forhåndsuttalelser om skattemessige konsekvenser av en planlagt disposisjon.

Forslaget til lovfestet omgåelsesklausul ble sendt på høring våren 1992. En del av høringsinstansene ga positive tilbakemeldinger. Men det var også en stor del av høringsinstansene som stilte seg negative til deler av eller hele forslaget. Innvendinger som ble anført var blant annet at bestemmelsen kunne medføre utvidet adgang til gjennomskjæring, svekke rettsikkerheten og forutberegneligheten, samt innebære inntrengning i sivilrettslige disposisjoner.

De negative reaksjonene ved høringen, bidro til at det ikke ble fremmet nytt forslag om en slik lovfesting for Stortinget. I stedet ble arbeidet med etablering av et system med bindende forhåndsuttalelser prioritert, for å bedre forutberegneligheten av ulike disposisjoner for skattyterne. Ordningen med bindende forhåndsuttalelser ble vedtatt ved endringslov av 15. desember 2000 nr. 92, og satt i kraft 1. november 2001. I 2004 ble ordningen utvidet, slik at ikke bare Skattedirektoratet men også det enkelte ligningskontor, kunne avgi bindende forhåndsuttalelse.

På et viktig område ble det også utviklet en mer spesifikk og lovfestet lojalitetsklausul. Ved lovfesting av regler om skattefri fusjon og fisjon i 1996, ble det i tilknytning til disse bestemmelsene vedtatt en egen lojalitetsklausul, for å hindre at reglene ble utnyttet til illojale disposisjoner. Det vises til den tidligere bestemmelsen i selskapsskatteloven § 8-7 nr. 4, senere skatteloven av 1999 § 11-7 fjerde ledd. Som ledd i gjennomføring av skattereformen 2006 og innføring av fritaksmetoden, fikk denne bestemmelsen et utvidet anvendelsesområde, og ble flyttet til skatteloven § 14-90. Skatteloven § 14-90 gjelder når et ”selskap eller sammenslutning [---] som har skatteposisjon uten tilknytning til eiendel eller gjeldspost, [---] er part i fusjon eller fisjon eller får endret eierforhold som følge av fusjon, fisjon eller annen transaksjon, og det er sannsynlig at den generelle skatteposisjonen er det overveiende motiv for transaksjonen”. I slike tilfeller skal de aktuelle skatteposisjonene avskjæres eller inntektsføres. Bestemmelsen har slik sett mindre inngripende konsekvenser enn ulovfestet gjennomskjæring, ved at transaksjonen fortsatt kan gjennomføres, men med avskjæring av visse skattemessige konsekvenser. Ulovfestet gjennomskjæring vil derimot innebære full skattemessig tilsidesettelse av disposisjonen. Terskelen for bruk av § 14-90 ligger lavere enn for ulovfestet gjennomskjæring, noe som må ses i sammenheng med de mindre omfattende konsekvensene. Skatteloven § 14-90 utgjør nå et viktig lovfestet supplement til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.

Redegjørelsen ovenfor viser at det innebærer særlige utfordringer å lovfeste en generell lojalitetsklausul.Som påpekt foran, finnes det isolert sett grunner som taler for å lovfeste en generell lojalitetsklausul. Men historikken her viser også at det kan være viktige hensyn som taler mot en lovfesting, jf. de innvendingene som fremkom mot lovfesting ved høringen.

Etter en samlet vurdering vil jeg derfor tilrå at det nå ikke fremmes forslag om en lovfestet generell lojalitetsklausul.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen intensivere arbeidet med å få skatteetaten til å fremstå som en serviceetat ovenfor skattyter.

Jeg vil påpeke at skatteetaten jobber på mange fronter med å bedre servicenivået overfor den enkelte skatteyter. Skatteetaten er avhengig av et godt omdømme - ikke minst med tanke på å opprettholde brukernes tillit til skattesystemet.

For å kartlegge forholdet mellom skatteetaten og brukerne gjennomfører etaten årlige brukerundersøkelser. Disse brukerundersøkelsene viser at de aller fleste når de har vært i kontakt med skatteetaten opplever at det har vært enkelt å få de opplysningene de har vært ute etter, at skattemyndighetene håndterer henvendelsene på en korrekt og profesjonell måte, at skattemyndighetene utøver myndighet på en måte som gir tillit og respekt, at skattemyndighetene har profesjonelle og imøtekommende medarbeidere og at skattemyndighetene gjør det enkelt å følge regelverket.

I en brukerundersøkelse rettet mot Skatteopplysningens arbeid er videre hovedtendensen at brukerne blir stadig mer fornøyd med veiledningstjenesten og at gjennomsnittlig ventetid har gått ned.

Service er imidlertid mer enn den direkte servicen som ytes på telefon eller i skranke. Service er også å kunne tilby brukervennlige tjenester og informasjon, og en videreutvikling av skatteetaten.no, samt flere og bedre elektroniske tjenester er viktige bidrag til etatens servicenivå.

Andre direkte servicerelaterte tiltak er;

  • SUA, Servicesenter for utenlandske arbeidstakere, i samarbeid med Politiet, Arbeidstilsynet og UDI

  • Servicetelefon for revisorar, rekneskapsførarar, advokatar og oppgavegiverer

  • Skattehjelpen, tilbud til skatteytere med betalingsproblemer

Jeg vil avslutningsvis bemerke at skatteetaten er opptatt av og innstilt på å fortsette arbeidet med ytterligere å forbedre servicen overfor skattyter.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at skattytere som vinner sin klagesak mot skatteetaten, automatisk tilkjennes rett til dekning av nødvendig saksomkostninger, uten å måtte søke skatteetaten om dette i ettertid.

Etter ligningsloven § 9–11 har skattyter på nærmere vilkår krav på dekning av sakskostnader når skatteklagenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. Utgangspunktet er at skattyteren skal tilkjennes hel eller delvis dekning for sakskostnader når skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. Vilkårene for dekning av sakskostnader er at kostnadene er vesentlige, at de er pådratt med god grunn, og at det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv.

Skattyteren kan som hovedregel ikke kreve å få dekket sakskostnader som er påløpt ved klage på ordinær ligning til skattekontoret. Bakgrunnen for dette er at ligningsforvaltningen er et masseforvaltningssystem med stramme tidsrammer for forberedelsen av vedtakene. Kvaliteten på vedtakene er i meget stor grad avhengig av de opplysninger som skattytere og tredjeparter gir ligningsmyndighetene. En stor del av klagene på ordinær ligning er basert på tilleggsinformasjon som kunne og burde ha vært gitt tidligere. Det vil i slike tilfeller være rimelig at skattyteren til slutt blir lignet på grunnlag av de nye opplysningene, men det ville ikke være rimelig å dekke skattyterens saksomkostninger ved klagebehandlingen.

Ordningen med dekning av saksomkostninger er med enkelte justeringer stort sett videreført etter at skatteetaten ble omorganisert fra 1. januar 2008. Det systemet vi har i dag har fungert godt over lang tid og jeg ser ikke at det foreligger tungtveiende hensyn for å innføre automatisk tilkjenning av saksomkostninger.

Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen avskjære skattekontorets mulighet til å anke skatteklagenemndas avgjørelse inn for Riksskattenemnda i saker der skattyter får medhold i skatteklagenemnda.

Det er Skattedirektoratet som har kompetanse til å bringe saker inn for Riksskattenemnda, men både skattekontoret og skattyter kan ta initiativ til å bringe en sak inn for overprøving.

Jeg vil imidlertid bemerke at adgangen til å overprøve skatteklagenemndas vedtak er svært begrenset i dag. Rettslig uenighet mellom skattyter og ligningsmyndighetene vil ikke være tilstrekkelig til at en sak skal bringes inn for Riksskattenemnda for overprøving. Det må komme noe i tillegg, som for eksempel at spørsmålet, dersom det bringes inn for Riksskattenemnda, vil ha betydning utover den enkelte sak.

Overprøvingsbehovet vil særlig oppstå ved forskjellsbehandling av skattytere, i saker av stor prinsipiell betydning eller når det er av allmenn interesse å få avklart en spesiell problemstilling. Videre vil adgangen til å overprøve til skattyters ugunst være snevrere enn til skattyters gunst. De nærmere vilkår for når en sak kan bringes inn for Riksskattenemnda er nedfelt i forskrift 23. november 2007 om når skatteklagenemndas vedtak kan bringes inn for overprøving i Riksskattenemnda § 1.

Adgangen til å bringe en sak inn for Riksskattenemnda er ment å skulle fungere som en sikkerhetsventil for saker som ikke bør bli stående uendret. Det er blant annet ut fra likebehandling og rettssikkerhetshensyn viktig å opprettholde den ordningen vi har med overprøving i Riksskattenemnda, og jeg vil derfor fraråde en endring som foreslått ovenfor.

Forrige kapittel