Vedlegg
Det vises til ovennevnte representantforslag:
«Stortinget ber regjeringen fjerne aldersgrensen for hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering av personer med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med statsbudsjettet for 2011.»
Forslagsstillerne mener at mange med funksjonshemminger har behov for ulike typer hjelpemidler eller tilrettelagt sportsutstyr som vanligvis er langt dyrere enn vanlig sportsutstyr. De viser til at dagens aldersgrense på 26 år for slike hjelpemidler hindrer funksjonshemmede i en alder av 27 år og eldre bistand til hjelpemidler til å vedlikeholde eller øke funksjonsdyktigheten.
Jeg vil først redegjøre for hvordan regelverket er å forstå. Det følger av folketrygdloven §10 -6 at det kan gis stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Under behandlingen av Ot.prp. nr. 10 (2003 – 2004)om lov om endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover drøftet daværende regjering i proposisjonsteksten hva som naturlig faller inn under begrepet ”dagligliv” og videre om spørsmålet om fritidsaktiviteter burde omfattes. Det ble vist til at en utvidelse av anvendelsesområdet til at fritidsaktiviteter bør inkluderes i det som faller inn under det som defineres som dagliglivets gjøremål, ville kunne utgjøre betydelige beløp og innebære betydelige avgrensingsproblemer, blant annet i forhold til forebyggende helsearbeid, rehabilitering og behandling som er et ansvar for kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Daværende regjering ønsket å unngå en utvidende fortolking av begrepet «dagligliv», dvs. at dagliglivet ikke skal anses å omfatte rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv. Den foreslåtte lovendringen ble vedtatt, og folketrygdloven §10-6 fikk et nytt tredje ledd om at departementet kan gi forskrift etter denne paragrafen.
Det er imidlertid gjort unntak i regelverket når det gjelder spesialtilpasset utstyr for lek og sport(aktivitetshjelpemidler) og utstyr til trening, stimulering og lek til personer under 26 år. Denne aldersgrensen har sammenheng med at det i 1992 ble åpnet opp for å gi stønad til hjelpemidler til barn inntil 12 år til trening, stimulering og aktivisering av den motoriske og kognitive funksjonsevnen. Aldersgrensen ble senere hevet til 18 år i 1996 og 26 år i 2003. Begrunnelsen for den seneste utvidelsen var å fange opp unge trafikkskadde.
Aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering har to ulike formål:
Aktivitetshjelpemidler er hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelse skal kunne delta i lek og sportsaktiviteter. Aktivitetshjelpemidler skal direkte avhjelpe en funksjonsnedsettelse slik at bruker skal kunne delta i de ønskede aktivitetene. Mange av hjelpemidlene er kostbare sammenlignet med hva befolkningen ellers betaler for utstyr til samme eller tilsvarende aktiviteter og må ofte tilpasses individuelt. For å få aktivitetshjelpemidler vurderes bruker i forhold til om hjelpemidlene er nødvendige og hensiktsmessige i forhold til ønskede aktiviteter og bruker må vise til et visst aktivitetsnivå for at hjelpemiddelbehovet vurderes hensiktsmessig.
Utstyr til trening og stimulering består i større grad av utstyr som nødvendigvis ikke er spesielt utvik-let for personer med funksjonsnedsettelse. Det kan være diverse typer leker og utstyr som skal gi sansestimulering som lyd, lys og tekstur, PC-spill m.m. Det kan også være treningsutstyr som for eksempel fysioterapibenk, diverse treningsapparater, treningsmatter, baller m.m. Det er ikke krav til at utstyret skal kompensere for en funksjonsnedsettelse slik som for aktivitetshjelpemidlene. Det skal utarbeides en trenings- og stimuleringsplan som vil ligge til grunn for vurdering av behovet når Arbeids- og velferdsetaten skal behandle søknaden.
Utgiftene til begge disse formålene har hatt en sterk økning de siste årene. I 2009 har Arbeids- og velferdsdirektoratet anslått at forbruket på aktivitetshjelpemidler var om lag 7-10 millioner kroner. Når det gjelder utstyr til trening og stimulering anslås det at forbruket var på mellom 49 og 53 millioner kroner. Ved opphevelse av aldersgrensen er det tidligere beregnet en fordobling av utgiftene i forhold til begge utstyrsgruppene.
På denne bakgrunn anslås helårseffekten av å fjerne 26-årsregelen for stønad til aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering til om lag 60 millioner kroner.
Jeg er enig i at fysisk aktivitet og friluftsliv er viktig for alle, både funksjonsfriske og de med funksjonsnedsettelser. Et offentlig utvalg som nylig har gjennomgått forvaltning, organisering og finansie-ring på hjelpemiddelområdet foreslår i NOU 2010: 5 Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering – Et helhetlig hjelpemiddeltilbud å fjerne aldersgrensen på 26 år for stønad til aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering. Utvalget peker samtidig på at det er behov for en gjennomgang av dagens regelverk og praksis, ikke bare med hensyn til hva det er rimelig at det offentlige dekker og hva som er å anse som vanlige forbruksartikler, men også med hensyn til hva som er et ansvar for spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Høringsfristen for utvalgets forslag gikk ut 15. oktober 2010 og jeg er i gang med å oppsummere høringssvarene. Jeg vil blant annet på grunnlag av tilbakemeldingene i høringsrunden, ta stilling til hvilke av utvalgets forslag som er aktuelle å følge opp. Ut i fra en samlet vurdering vil jeg så eventuelt sette i gang et arbeid for å utrede nærmere dette og eventuelle andre forslag, herunder behovet for endringer i regelverket og budsjettmessige konsekvenser, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.