Vedlegg
Dok. 8:27 S (2010-2011) representantforslag fra stortingsrepresentantene Jon Jæger Gåsvatn, Morten Stordalen og Kari Kjønaas Kjos om å fjerne aldersbegrensningen for lisens til leger
Mitt departement har ved tidligere anledninger mottatt henvendelser når det gjelder lisens til leger over 75 år, jf. Dok. 8:115 (2001-2002))og brev 2. april 2009 fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe.
Departementet har også i løpet av de 10 årene helsepersonelloven har vært i kraft, mottatt henvendelser vedrørende spørsmål om lisens til leger over 75 år fra Legeforeningen, Statens seniorråd og flere enkeltstående leger.
Sosialkomiteen støttet i sin innstilling til Dok. 8:115 (2001-2002) forslaget om at leger over 75 år som kan utføre sitt arbeid på forsvarlig vis, skulle kunne innvilges lisens uavhengig av virksomhetens art eller omfang. Da Stortinget behandlet sosialkomiteens innstilling, forkastet Stortinget komiteens tilråding og vedla dokumentet til protokollen.
På bakgrunn av innspill, diskusjoner og stortingsforhandlinger i forbindelse med Dok. 8-forslaget, fant likevel departementet at det var grunnlag for å foreslå visse endringer i forskriften. Forskriften regulerer lisens til medisinske studenter (studentlisens), lisens til medisinske kandidater (turnuslisens), lisens til farmasistudenter (studentlisens)og lisens til helsepersonell over 75 år. Tidligere stilte forskriften blant annet krav om at det ved vurdering av om helsepersonell skulle innvilges lisens, skulle legges avgjørende vekt på omfanget av den pasientrettede virksomheten helsepersonellet hadde til hen-sikt å utføre. Det fremgikk av forskriften at virksomheten ikke burde være mindre enn tilsvarende 20 % stilling.
Departementet vurderte at 20 %-kravet i enkelte tilfeller kunne føre til at leger som ønsket å utføre arbeid som ikke var av klinisk karakter, kunne risikere å få avslag på søknad om lisens. Dette omfattet leger som ønsket å jobbe med rådgivningstjenester innenfor forsikringsvirksomhet, studentveiledning og annet. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet av 15. mars 2004 endring i den aktuelle forskriften: ”…Videre er det mange som hevder at autorisasjonsmyndighetene benytter 20 %-kravet i forskriften § 8 til å avslå søknader. Bakgrunnen for at det er stilt krav om ca. 20 % virksomhet, dersom virksomheten skal være pasientrettet, er at virksomheten må ha et visst omfang for å kunne legitimere at faglige kvalifikasjoner og annen kompetanse holdes ved like slik at det kan ytes helsehjelp av forsvarlig karakter. Helsedepartementet ser på denne bakgrunn at det vil være hensiktsmessig med en tydeliggjøring i forskriften av hvilke vilkår som kan knyttes til lisensen dersom det skal utøves organisert pasientrettet virksomhet i liten målestokk. Videre har departementet, på bakgrunn av blant annet drøftingene departementet har hatt med underliggende etater, kommet frem til at det bør gå tydeligere fram av forskriftens ordlyd hvilke begrensninger som kan stilles ved lisensen. Det er særlig muligheten for å begrense lisensen når det gjelder forskrivningsretten (for de helse-personel-l-gruppene dette gjelder)som i herværende høringsnotat foreslås regulert.”
Når det gjaldt forskrivningsretten skrev departementet: ”Dagens forskrift gir imidlertid lisenssøker liten mulighet til å forutse om en eventuell lisens vil bli innvilget med full eller delvis forskrivningsrett, eventuelt uten forskrivningsrett. Forskriften § 7 e) stiller krav om at det skal fremgå av søknaden om forskrivningsrett ønskes samt en redegjørelse for et slikt behov. Hvilke krav som må tilfredsstilles for å få lisens med hel eller delvis forskrivningsrett sier derimot ikke bestemmelsen noe om.
Departementets vurdering er at helsepersonell som ikke har behov for å kunne forskrive legemidler i sin pasientrettede virksomhet, heller ikke bør få lisens med forskrivningsrett bare fordi det har vært en del av det å ha en autorisasjon tidligere. Departementet antar at det vil oppleves som et uforholdsmessig stort tap for dem det gjelder å ikke kunne forskrive legemidler til familie, venner og bekjente i den grad man ønsker. Etter departementets vurdering er heller ikke dette et hensyn som det er grunn til å legge vekt på. Retten til å forskrive legemidler må etter departementets vurdering ses i sammenheng med det å drive en organisert pasientrettet virksomhet. Forskrivning krever oppdatert kunnskap, forsvarlig forskrivning, journalføring over hvilke legemidler man har forskrevet til den enkelte pasient og bakgrunnen for valget av legemiddel m.m. Departementet mener derfor det bør fremgå klarere av forskriften at retten til å forskrive legemidler ikke er en selvfølgelig del av det å få lisens, og at retten til å forskrive legemidler bare skal gis der lisensen gis for å drive organisert pasientrettet virksomhet eller annen virksomhet der det å forskrive legemidler er en forutsetning for virksomheten.
Å yte organisert pasientrettet virksomhet er etter departementets vurdering noe mer enn det å yte tilfeldige helsetjenester overfor familie, venner og andre nærstående. At virksomheten er organisert, innebærer at den må ha noen formaliserte kjennetegn, så som egne lokaler, faste åpningstider, eget telefonnummer og journalarkiv. Hvordan søkers virksomhet de senere årene har vært organisert, kan gi en indikasjon på hva slags virksomhet det er søkt om lisens for å kunne drive.”
På bakgrunn av ovenstående ble det vedtatt en del endringer i bestemmelsene om lisens til leger over 75 år. Det stilles nå blant annet krav om legeattest utstedt av søkers fastlege eller annen autorisert lege i motsetning til tidligere da kun en egenerklæring om helsetilstand ble krevet. Helseattesten skal bekrefte at lisenssøker er psykisk og fysisk i stand til å ivareta virksomhet det søkes om lisens for.
Når det gjelder det tidligere kravet om virksomhet tilsvarende ca. 20 % stilling for å få lisens, er dette fjernet. Med andre ord har det blitt enklere å få lisens, men da uten forskrivningsrett. For å få lisens med full eller delvis forskrivningsrett, er forskriften tydeliggjort med hensyn til hva som kreves. Lisens med full forskrivningsrett krever virksomhet av et visst omfang, og lisens uten forskrivningsrett for A og B-preparater krever også virksomhet av noe omfang. I merknaden til forskriften står det nærmere om denne sondringen mellom lisens med full eller delvis forskrivningsrett: ”Det gis ikke eksakte grenser for i hvilke tilfeller det skal gis den ene eller andre typen lisens. Det vil være opp til utstedende myndighets skjønn å vurdere om, og i tilfelle i hvilket omfang, det skal gis lisens med full/delvis forskrivningsrett. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig i sin utforming, og utstedende myndighet skal legge vekt på art og omfang av tidligere virk-somhet, hvilken virksomhet søker har til hensikt å utøve nå, hvordan søker har holdt og vil holde seg faglig oppdatert, samt andre forhold som kan ha betydning for lisensutstedelsen.”
Representantene Gåsvatn, Stordalen og Kjønaas Kjos mener at ”…gjeldende forskrifter, og måten de har vært håndhevet på, har i betydelig grad medvirket til at et stort antall leger over 75 år i dagens Norge er fratatt retten til den yrkesutøvelse de er utdannet for.” Når det gjelder håndhevingen, samsvarer dette imidlertid ikke med de tilbakemeldingene departementet har fått fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Autorisasjons-kontoret har tilbakemeldt at det kun har blitt gitt avslag til én eller to søkere pr. år de siste årene, og påpeker at dette antallet har gått betydelig ned etter at man nå også gir lisens uten forskrivningsrett. Jeg har også fått opplyst at de legene som har klaget på vedtak fra Autorisasjonskontoret har klaget på bakgrunn av begrensning i forskrivningsretten. I 2009 ble det behandlet 5 slike klager, og i 2010 har det blitt behandlet 6. I alle sakene har Autorisasjonskontorets vedtak blitt stadfestet av Statens helsepersonellnemnd.
Det har ved flere anledninger blitt vist til at ordningen med bortfall av autorisasjon ved fylte 75 år er en særnorsk ordning. Dette kan imidlertid synes å være i endring. I 2007 innførte også Danmark en begrensning for utøvelse av yrke etter fylte 75 år, ved at man etter dette tidspunktet ikke kan utøve selvstendig faglig virksomhet uten at det er spesielt søkt om det. Til forskjell fra Norge kan danske leger og tannleger fortsatt skrive ut resepter til seg selv og nærmeste pårørende hvis det ikke skjer i ervervsmessig øyemed. I USA har jeg fått opplyst at det praktiseres en resertifiseringsordning for leger hvert andre eller tredje år. Også i Storbritannia praktiserer man en resertifiseringsordning. Dette forteller meg at flere land enn Norge praktiserer en såkalt ”følge med ordning” for å sikre kvalitetskrav for leger og annet helsepersonell.
Jeg finner ikke på bakgrunn av det som fremgår over, grunn til å gå nærmere inn på de enkelte argumentene og påstandene som fremgår av representantenes forslag. Lisensforskriften er etter endringene i 2004 etter min vurdering tydeliggjort, forenklet og utformet for å ivareta både søkers mulighet for å få lisens etter 75 år (til den virksomheten som skal ut-øves), samtidig som forskriften er med på å ivareta pasientsikkerheten ved at det ikke gis lisens med forskrivningsrett annet enn i de tilfellene dette anses forsvarlig ut ifra virksomhetens art og omfang.
Jeg har merket meg at enkelte kan oppleve det som krenkende og tungvint at det må søkes om lisens etter fylte 75 år. Etter min vurdering er dette forhold som ikke kan tillegges større betydning enn hensynene til å sikre kvalitet i helsetjenesten, sikkerhet for pasientene og tillit til helsepersonell og helsetjeneste.
Representantene Gåsvatn, Stordalen og Kjønaas Kjos påpeker avslutningsvis at det er på høy tid at virkningene av regelverket nå evalueres, slik sosialkomiteen ønsket ved behandlingen så langt tilbake som i 1980. Jeg kan ikke se at det på nåværende tidspunkt er behov for en slik evaluering, da gjennomgangen og vurderingene av lisensforskriften som ble foretatt i 2004 etter min vurdering var svært grundige. Vurderingene førte også til endringer som har gjort det betydelig lettere å få lisens for leger over 75 år så lenge lisensen gis uten forskrivningsrett.