Vedlegg
Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomite datert 11. november 2010 der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets vurderinger av ovennevnte representantforslag.
Representantene foreslår at bestemmelsene om boplikt og priskontroll i konsesjonsloven blir opphevet. Det er i den forbindelse uttalt at det ikke kan bevises at boplikt eller priskontroll fyller sine formål. Representantene foreslår også at delingsforbudet i jordloven oppheves, og at de lovbestemte vilkårene for å oppfylle driveplikten ved bortleie blir fjernet. Det er i den forbindelse uttalt at gjeldende delingsforbud har ført til en uheldig utvikling i eier- og bruksstrukturen, og at delingsforbudet i plan- og bygningsloven burde være tilstrekkelig i dag. I tilknytning til forslaget om driveplikt er det uttalt at vilkåret om avtaler på 10 år er uheldige for næringsutøvere som produserer grønnsaker med vekstskifte.
Det ble gjort omfattende endringer i eiendomslovgivningen i landbruket i 2009. Jeg vil peke på at det tar tid å få erfaringer som forteller om eventuelle virkninger av de nye reglene. Mitt utgangspunkt er at lovgivningen nå gir et godt utgangspunkt for en landbrukspolitikk der det legges vekt på mer aktivitet i bygdene og å utnytte de ressursene som finnes der. Når forslagsstillerne foreslår å ta bort lover og regler og å avregulere ytterligere, innebærer dette å erstatte felleskapsløsninger med individets frihet til selv å bestemme. Etter mitt syn er valgfrihet og individets frihet til å bestemme et verdifullt utgangspunkt. Det er likevel ikke nok. Samfunnshensyn er viktig når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes. Dette er hensyn som en ikke kan forvente at eierne tar selv. Gjeldende eiendomslovgivning gjør det mulig å foreta avveininger der både eierens interesser og samfunnshensyn har en sentral plass.
Begrunnelsene for reglene om boplikt er knyttet til bosettingshensynet og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Dette er viktige samfunnshensyn. Stortinget behandlet reglene om boplikt senest i fjor. Det ble lagt til grunn av et flertall (Innst. O. nr. 90 (2008-2009) at det er viktig at bosettingshensynet ivaretas på en best mulig måte. Dette innebærer at arealressursene disponeres lokalt, og nyttes og utvikles til lokalsamfunnets beste. I lovendringen ble det lempet på reglene slik at boplikten bare skal gjelde for landbrukseiendommer med mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller 500 dekar produktiv skog. En annen lemping var at plikten bare skal gjelde for eiendommer som er bebygd og enten er eller har vært benyttet til helårsbolig. Reglene om oppfølging og sanksjon av plikten ble imidlertid strammet noe opp. Jeg har fulgt opp lovendringen i rundskriv M-2/2009 som gir retningslinjer for kommunenes oppfølging av konsesjon og boplikt. Rundskrivet følger vedlagt.
Priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom følger av konsesjonsloven § 9. Ved avgjørelser av søknader om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det bl.a. legges vekt på om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Med en samfunnsmessig forsvarlig pris forstås en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Dette gjelder mål som å forbeholde landbrukseiendommer for aktive yrkesutøvere, sikre rekruttering til næringen og å gi yrkesutøverne økonomisk og sosialt tilfredsstillende forhold. Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå en tilfredsstillende økonomisk avkastning. Etter min mening er de samfunnsmessige målene som priskontrollen er satt for å ivareta viktige også i dag. Jeg har, som oppfølging av lovarbeidet i 2009 lagt opp til endringer i prisrundskrivet slik at mindre, bebygde eiendommer er unnlatt fra priskontroll. Arealgrensen for dette følger grensene for boplikt, som er beskrevet ovenfor. I tillegg har jeg lagt opp til at priskontroll kan unnlates dersom kjøpesummen ikke overstiger kr 1.500.000,-. Dette er nærmere omtalt i rundskriv M-1/2010 som følger vedlagt.
Formålet med delingsforbudet i jordloven er å ivareta ressursgrunnlaget på den enkelte eiendommen. Det kan gis dispensasjon fra forbudet. Det legges vekt på en praktisering av dispensasjonsadgangen som tar hensyn til regionale forskjeller, og som legger til rette både for rasjonelle enheter og for bosetting. I praksis gis det mange dispensasjoner. Forslag om opphevelse av forbudet ble behandlet og avvist av et flertall i Stortinget senest i 2007. Jeg viser i den forbindelse til Næringskomiteens begrunnelse i Innst. O. nr. 4 (2006-2007) som lyder slik: ”Lovgivningen må legge til rette for at enkeltbrukene kan utvikle seg innenfor en ramme hvor gårdens samlede ressurser kan utnyttes som en helhet. En oppheving av delingsforbudet vil kunne bidra til å svekke næringsgrunnlaget og redusere mulighetene for ny næringsutvikling. Utvikling og vekst i landbruksområdene krever langsiktig tenking i forhold til hvordan ressursene bør disponeres på den enkelte eiendom, og hvordan rammevilkårene utformes. Opphevelse av delingsforbudet kan være et enkelt og fristende tiltak på kort sikt, men på lengre sikt vil en slik endring kunne få store konsekvenser for hvordan de samlede ressursene på landbrukseiendommen kan forvaltes og utvikles.”
I mitt brev til kommunene i juni i år er det lagt opp til en viss oppmyking av praktiseringen av delingsbestemmelsen bl.a. med sikte på å ivareta hensynet til bedre samsvar mellom eiendoms- og bruksstrukturen, og for å ivareta bosettingshensynet. Brevet følger som vedlegg.
Utfordringene knyttet til matsikkerhet og klima krever felles innsats verden over. Matsikkerheten – tilgangen på nok og trygg mat – er truet på verdensbasis. Innen 2050 vil det være 9 milliarder mennesker på jorda. OECD har vist at dersom det skal være mulig å fø en voksende befolkning må jordbruksproduksjonen økes med 50% innen 2030. En av de viktigste globale utfordringene er følgelig å produsere mat på en klimavennlig og bærekraftig måte. I et langsiktig og solidarisk perspektiv blir det dermed stadig viktigere å ha gode virkemidler som kan bidra til produksjon av mat. Driveplikten i jordloven må ses i et slikt perspektiv, og må ligge fast. Driveplikten kan oppfylles ved bortleie i minst 10 år om gangen. Vilkåret om at avtalen må vare i 10 år tar utgangspunkt i at den som leier skal få en viss stabilitet i driften med tanke på investeringer i bygninger og annet samtidig som eierens disposisjoner ikke blir bundet opp i for lang tid.
Jeg vil samtidig understreke at det er en kontinuerlig prosess å sikre at lovverket er tilpasset vår tids utfordringer. Som representanten kjenner til, arbeider jeg med en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Denne planlegges framlagt for Stortinget våren 2011. Selv om det ble tatt mange og riktige skritt i lovendringene i 2009, er også eiendomspolitikken et tema som det vil være aktuelt å berøre. Sentrale spørsmål i eiendomspolitikken kan da settes inn i en bredere landbrukspolitisk sammenheng.