Vedlegg
Det vises til brev av 14. oktober 2010 fra helse- og omsorgskomiteen vedrørende dokument nr. 8:163S (2009–2010). I dokumentet foreslår stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og Jon Jæger Gåsvatn at Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i alle landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre. Helse- og omsorgskomiteen har bedt statsråden om en uttalelse til forslaget.
Det er forslagsstillernes syn at helsevesenet er ansvarlig for å etablere et forsvarlig tilbud når det gjelder transport av psykiatriske pasienter, med henvisning til forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Forslagsstillerne mener erfaringene med en egen ambulansetjeneste for mennesker med psykisk lidelse viser at tjenesten har fungert og utviklet seg. Det vises her bl.a. til Helse Bergens evalueringsrapport av tjenesten datert desember 2008.
Forslagsstillerne mener at på steder der det finnes psykiatrisk ambulansetjeneste, får pasienter omfattet av psykisk helsevernloven tettere oppfølging. Årsaken er, ifølge forslagsstillerne, at sykehusavdelingene som har ansvaret for oppfølgingen av pasientene, bruker ambulansetjenesten effektivt mht. innhenting for medisinering. Videre mener forslagsstillerne at dette medfører en jevnere oppfølging og medisinering, som igjen fører til en bedre stabilitet hos pasienten. Dette antas å føre til en reduksjon av opphold i psykiatrisk institusjon.
Derfor mener forslagsstillerne at det bør gis tilbud om psykiatrisk ambulanse i alle fylker etter modell fra Helse Vest.
Jeg har forståelse for at dette er en problemstilling som engasjerer og skaper debatt. For det første vil jeg understreke at bistand fra politi overfor mennesker som trenger hjelp i en vanskelig og sårbar situasjon, kun skal benyttes når sikkerhets- og risikomessige hensyn tilsier dette. Politiet skal ikke benyttes som transportør for å avlaste helsetjenesten. Det er derfor viktig at de to etatene har et nært og løpende samarbeid om hvilke saker og situasjoner som krever politibistand og hvilke som helsetjenesten kan og må ta hånd om selv. Helsefaglige, sikkerhetsmessige og etiske vurderinger må legges til grunn for hvilken løsning som velges i hvert tilfelle, og gjennomføringen må skje mest mulig skånsomt og verdig for pasienten.
Generelt er det en uttalt politisk målsetting at bruk av tvang overfor personer med psykisk lidelse skal reduseres og kvalitetssikres. Dette går klart frem av regjeringserklæringen (Soria Moria II), og er blitt fulgt opp av Helse- og omsorgsdepartementet. bl.a. i ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester jf. Prop. 1 S (2009–2010).
Når det gjelder gjennomføring av transport/henting av personer med psykisk lidelse, er det gitt retningslinjer for dette i rundskriv (2006/11) ”Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid” utgitt av Politidirektoratet og Helsedirektoratet. Her vises det bl.a. til bestemmelser i psykisk helsevernloven som forplikter helsetjenesten til konkret å vurdere nødvendigheten av politibistand i den enkelte situasjon. Siden det kun er politiet som har myndighet til å utøve fysisk makt utenfor institusjon, er det noen ganger nødvendig med bistand fra politi for å avverge fare for liv og helse eller for å kunne få tilgang til hus, rom o.l. Rundskrivet presiserer imidlertid at helsepersonell som hovedregel skal være tilstede under bistandsoppdraget. Det fremheves også at politiets håndtering av psykisk syke skal skje på en mest mulig skånsom måte, og i den grad det er praktisk mulig bør oppdragene utføres i sivilt antrekk og med bil uten politimerking. Rundskrivet regulerer også kostnadsdekningen mellom politi og helsemyndigheter.
Jeg kan ellers opplyse om at Politidirektoratet og Helsedirektoratet har etablert et fast samarbeid for håndtering av problemstillinger i grenseflaten mellom politi og psykisk helsevern.
Som del av den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester, er det gitt et eget spesifisert oppdrag til de regionale helseforetakene om å utarbeide regionale og lokale, forpliktende handlingsplaner jf. brev av 19.03.10 fra departementet. På listen over minimumskrav til områder/innhold som skal inngå i disse planene er bl.a. nevnt ”verdige og skånsomme transportordninger”. De regionale helseforetakene er for øvrig pålagt å rapportere tilbake til departementet i årlig melding for 2010 og 2011 om måloppnåelsen og hvordan planarbeidet følges opp.
Jeg vil ellers vise til at det i Oppdragsdokument 2009 til de regionale helseforetakene ble gitt følgende styringssignal: ”Helse X RHF skal sørge for gode og verdige transportordninger for psykisk syke, som bidrar til at bruken av tvang og av politi reduseres til et minimum.”
Et antatt sentralt virkemiddel for bl.a. å få redusert bruken av tvang, inkludert behovet for politibistand for mennesker i krise, er å fullføre omstillingen av psykisk helsevern og sørge for bedre tilgjengelighet til de psykiske helsetjenestene. Dette er tydeliggjort bl.a. i Stortingsmelding 47 (2008–2009) om samhandlingsreformen, høringsbrev om ny nasjonal helse- og omsorgsplan og i forslaget til neste års statsbudsjett, Prop. 1 S (2010–2011). En viktig del av satsningen er å stimulere til flere og bedre lokalbaserte og ambulante/oppsøkende tjenestetilbud, som gjør det lettere både å få og be om hjelp ved behov. I Oppdragsdokument for 2010 til de regionale helseforetakene ble det i tråd med dette overordnede målet stilt som krav at den ambulante behandlingsaktiviteten skulle øke med 10 %. Det meldes om at antallet ambulante akutteam i spesialisthelsetjenesten har økt de siste årene, og omfatter nå rundt 55 stykker på landsbasis.
Som det fremgår av Prop. 1 S (2010–2011) skal satsningen på ambulante og oppsøkende tjenester videreføres, herunder fortsatt utvikling av ACT-team og andre lokale samarbeidsmodeller. For øvrig viser jeg til at det i nevnte budsjettforslag foreslås en aktivitetsvekst innenfor spesialisthelsetjenesten på 1,4 % dvs. tilsvarende 930 mill. kroner, som også skal komme psykisk helsevern til gode, herunder polikliniske tjenester.
Jeg vil også vise til lovutvalget som ble oppnevnt i mai d.å. med mandat til å vurdere ulike etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regelverk og praksis tilknyttet tvang i psykisk helsevern bl.a. sett i forhold til den øvrige helselovgivningen og menneskerettighetsforpliktelsene.
Etter en samlet vurdering kan jeg ikke se at det på det nåværende tidspunkt er ønskelig å stille nye krav til de regionale helseforetakene om hvordan transporttilbudet overfor mennesker med psykisk lidelse skal legges opp, utover det som allerede er ivaretatt av lovverk, rundskriv og styringssignaler til tjenesten. Jeg tror dessuten at det er viktig å gå igjennom resultatene av bl.a. ambulant- og ACT-satsningen og den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang, før det gjøres en ny vurdering av hvorvidt styringskravene på dette området bør endres.