Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Anita Orlund og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre, Kari Storstrand og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Arvid Svendsen,viser til at etter en mer enn 40 år lang forhistorie med forhandlinger mellom Norge og Russland kan arbeidet med en avtale om avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet nå sluttføres. Avtalen løser det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland i etterkrigstiden. En avtale mellom Norge og Russland om avgrensingen mellom landene i Barentshavet og Polhavet vil etter komiteens oppfatning kunne skape nye muligheter for samarbeid og utvikling mellom disse to nasjonene innenfor forvaltning og næring, samtidig som det settes sluttstrek for en situasjon med uavklarte grenselinjer mellom to nabostater.

Etter komiteens oppfatning åpner en avklart grenselinje i nord for nye perspektiver for samarbeid om ressurser, næringsliv, arbeidsplasser og folk-til- folk-samarbeid på tvers av vår felles grense, et samarbeid som vil kunne gi positive ringvirkninger, særlig i nord, dersom mulighetene tas i bruk. Det er komiteens syn at avtalen vil styrke vårt naboforhold til Russland og gi økt stabilitet og forutsigbarhet i området. Avtalen vil også kunne bli signalgivende for resten av verden ved at denne regionen fremstår som en meget fredelig region, hvor tvistespørsmål løses i samsvar med folkeretten. Avtalen vil etter komiteens oppfatning være retningsgivende for samarbeidsløsninger i den arktiske region og en bidragsyter til styrket samarbeid i Polhavet.

Komiteen viser til at basis for at avgrensingsavtalen er utviklingen av internasjonal havrett og ikke minst FNs havrettskonvensjon av 1982. Komiteen viser til at avtalen er bygget på havrettens regler om maritim avgrensing, og viser for øvrig til at havrettskonvensjonen er bindende for både Norge og Russland. Konvensjonen inneholder detaljerte regler om staters rettigheter, plikter og ansvar for å fremme en fredelig og forsvarlig utnyttelse av havområdene, samt ivareta miljøhensyn og andre vitale interesser. Komiteen viser til at løsningen er et resultat av et omfattende og grundig arbeid fra begge land, forank-ret i folkeretten. Den løsning som er valgt, ligger etter komiteens oppfatning trygt innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensing. Etter komiteens oppfatning gir avtalen et klart uttrykk for den vekt Norge og Russland som kyststater har valgt å tillegge folkeretten.

Komiteen viser til at den anbefalte løsningen innebærer at det omstridte området på omkring 175 000 km2 deler dette området i to tilnærmet like deler og fremstår som en god og balansert løsning som vil tjene både Norge og Russland. Selve avgrensingslinjens lengde er ca. 1 680 km, hvor komiteen viser til at det tas forbehold om en finberegning som vil følge av den endelige avklaringen av yttergrensen for russisk kontinentalsokkel i Polhavet. Sammen med grenselinjen som følger av 2007-overenskomsten for Varangerfjordområdet, blir den samlede lengden på den maritime grenselinjen mellom Norge og Russland på ca. 1 750 km.

Komiteen viser til at grensedragningen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet har reist omfattende og sammensatte avgrensingsspørsmål. Komiteen er også innforstått med at begge land har hatt høyst ulike tilnærminger og utgangspunkt for avgrensingen, og viser til at prosessen startet allerede i 1967 da Norge for første gang foreslo for Sovjetunionen å igangsette forhandlinger om avgrensing av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Første møte ble avholdt i 1970, mens embetsdrøftelser først startet i 1974. Komiteen er kjent med at det russiske utgangspunktet i forhandlingene har vært at avgrensingslinjen mellom Norge og Russland skulle følge en sektorlinje langs 32 grader øst og nordover fra den russiske kysten. Det norske utgangspunktet har i forhandlingene vært en beregnet midtlinje trukket på grunnlag av like avstandspunkter mellom landenes kyster. Komiteen viser i denne forbindelse til internasjonal rettspraksis, anført av den internasjonale domstol i Haag, som gjennom de siste par tiår i vesentlig grad har bidratt til å klargjøre vanskelige spørsmål som bl.a. avgrensing av de maritime områdene mellom Norge og Russland innebærer. Etter komiteens oppfatning bekrefter Haagdomstolens praksis en enhetlig metode, som også tar i betraktning de geografiske særegenheter som finnes i dette området, bl.a. ved at det har vært grunnlag for å justere den beregnede midt-linjen ettersom det er stor ulikhet i landenes kystlengder.

Komiteen understreker også at inngåelsen av avtalen om avgrensing og samarbeid i Barentshavet og Polhavet bidrar til gjennomføringen av havrettens regler i Polhavet i samsvar med erklæringen som de fem kyststatene i Polhavet (Russland, Canada, USA, Danmark og Norge) avga 28. mai 2008 i Ilulissat på Grønland. Komiteen viser også til at helt i nord grenser norsk og russisk kontinentalsokkel mot de store havdyp som er det internasjonale havbunnsområdet, og at Norge og Russland har samarbeidet ved kartleggingen av sine respektive kontinentalsoklers yttergrenser i nord. I denne forbindelse viser komiteen til at Norge i mars 2009 fikk avklart sin yttergrense av den internasjonale kontinentalsokkelkommisjonen i New York, noe som ennå gjenstår for Russlands vedkommende.

Komiteen legger også vekt på at avgrensingsavtalen sikrer videreføring av fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i hele Barentshavet. Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon vil fortsette sin vellykkede og helt sentrale rolle i forvaltningen av fiskeriressursene i Barentshavet, og gråsoneavtalen faller bort når avgrensingsavtalen er på plass. Gråsoneavtalen har vært en midlertidig praktisk ordning for håndhevelse og kontroll i et avgrenset område i Barentshavet. Komiteen vil understreke betydningen av at det i avtalens fortale vises til den særlige økonomiske betydning de levende ressursene i Barenshavet har for Norge og Russland og i særdeleshet for deres kystfiskesamfunn. Det vises til partenes grunnleggende interesse og ansvar som kyststater for bevaring og rasjonell forvaltning av de levende ressurser i Barentshavet og Polhavet, i samsvar med folkeretten.

Komiteen viser også til at avtalen kan gi anledning til å åpne for petroleumsaktiviteter på begge sider av grensen i avtaleområdet. Siden 1980-tallet har det vært enighet mellom norske og russiske myndigheter om at det ikke skulle letes etter eller utvinnes petroleum i det omstridte området. Selv om eventuelle petroleumsressurser som måtte befinne seg i området ikke har vært et tema under de norsk-russiske forhandlingene, legger komiteen vekt på at avtalen inneholder detaljerte regler og prosedyrer for å sikre en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressurser i tilfeller der en enkelt olje- eller gassforekomst skulle vise seg å strekke seg utover avgrensingslinjen – via såkalte unitiseringsbestemmelser. Disse bestemmelsene er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i andre avtaler. Komiteen viser til at det i avtalen eksplisitt fremkommer at ingen av partene kan starte utnyttelse av et grenseoverskridende petroleumsfelt uten etter avtale med den annen part. I avtalens fortale understrekes betydningen av en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressursene, og som følge av avtalen vil regionen etter komiteens oppfatning kunne få adskillig større oppmerksomhet som et potensielt rikt petroleumsområde. Komiteen forventer at internasjonal olje- og gassindustri i tillegg til leverandørindustri nå vil rette søkelyset på begge sider av grensen i regionen.

Det er etter komiteens oppfatning ønskelig, slik overenskomstens fortale beskriver, med en balansert og harmonisert utvikling i avtaleområdet, som ivaretar de strenge miljøkrav som nødvendigvis må stilles i Barentshavet, og som ikke minst ivaretar fiskerinæringens interesser i ett av verdens viktigste og største oppvekstområder for fisk. Komiteen ser videre store fordeler med et utvidet norsk-russisk petroleumssamarbeid i regionen, noe avtalen nå åpner muligheten, for selv om det er opp til hver av partenes myndigheter å bestemme hvorvidt deres respektive områder skal åpnes for petroleumsaktiviteter.

Komiteen er av den oppfatning at det bør utvik-les en helhetlig strategi for forvaltningen av det aktuelle området i Barentshavet, hvor det etter komiteens vurdering er et betydelig potensial. Forskning og utvikling og kartlegging av petro-leums-ressursene i det aktuelle området bør komme i gang så raskt som mulig.

Komiteen legger vekt på at det i fortalen vises til ønsket om å fastholde og styrke det gode naboforholdet mellom Norge og Den russiske føderasjonen med henvisning til utviklingen i Polhavet og partenes rolle i dette området, samt ønsket om å bidra til å sikre stabilitet og styrket samarbeid i området. Komiteen er også fornøyd med den innsats som norske myndigheter og norsk diplomati har utvist i forhandlingsprosessen og som har muliggjort avtaleløsningen.

Komiteen påpeker at selv om overenskomsten vil gi nye muligheter i forholdet mellom Norge og Russland, vil den også kunne føre til at nye utfordringer oppstår. Dette innebærer at det er enda viktigere for Norge å definere sine prioriteringer i regionen, styrke relasjonene med aktuelle russiske myndigheter, samt legge til rette for bedre mobilitet og folkelig samarbeid på tvers av grensene.