Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, merker seg den overordnede begrunnelse fra forslagsstillerne; bedre rammevilkår for næringslivet.

Komiteen viser til det foreliggende forslag og sier seg enig med forslagsstillerne i at forutsigbare rammevilkår er av vesentlig betydning for norsk næringsliv og for å legge til rette for langsiktige investeringer i Norge. Komiteen anser videre at politisk stabilitet og klarhet er av stor betydning for den enkelte borger og for tilliten til det demokratiske styringssystemet. Komiteen noterer at forslagsstillerne selv peker på at i hvilken grad slike behov blir ivaretatt, i første rekke kommer an på den politiske vilje og evne til å fastholde politiske beslutninger uten hyppige skifter. Komiteen deler denne oppfatningen.

Komiteen viser til at forslagsstillerne reiser spørsmålet om det er behov for å innføre nye konstitusjonelle redskaper for å sikre langsiktighet og låse politiske vedtak for lengre tid enn det som i dag er mulig gjennom vanlig flertallsvedtak i Stortinget. Komiteen merker seg at forslagsstillerne avviser grunnlovsendringer med sikte på å oppnå en slik låsing av politiske vedtak – med den begrunnelse at eksterne forhold vil kunne endre seg såpass raskt at grunnlovsprosedyren vil kunne hindre nødvendige justeringer. Komiteen noterer seg at forslagsstillerne anser at gjeldende parlamentariske og konstitusjonelle virkemidler ikke er tilstrekkelige, og at innføringen av en ny «semikonstitusjonell» vedtaksform vil kunne sikre behovet for langsiktighet og stabilitet, samtidig som man ivaretar den nødvendige fleksibilitet i vedtaksprosedyrene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, deler ikke denne oppfatningen.

Flertallet sier seg enig i at bestemmelser om materielt vern for økonomiske posisjoner må veies mot statens behov for kontroll med statsfinansene under hensyn til skiftende konjunkturer og syn på det politisk ønskelige. Det finnes derfor tungtveiende argumenter mot en så vidtgående løsning som et ev. grunnlovsvern av f.eks. budsjettvedtak vil innebære. Flertallet anser heller ikke at en innføring av «semikonstitusjonelle vedtak» vil være en god løsning for å balansere disse potensielt motstridende hensyn. Flertallet er av den klare oppfatning at det er Stortingets og de enkeltes partiers politiske vilje og evne til å prioritere som kan sikre stabilitet og forutsigbarhet i de politiske beslutningsprosesser. En slik fremgangsmåte kan også sikre stabilitet og forutsigbarhet over flere stortingsperioder. Flertallet viser også til at Stortinget har avvist bindende langtidsbudsjettering ved behandlingen av Budsjett-Innst. S. nr. 6 (2003–2004), med utgangspunkt i NOU 2003:6, så sent som i desember 2003. Flertallet anser at de gjeldende regler for Stortingets budsjettbehandling er utformet med sikte på helhetlig og forsvarlig saldering, selv om disse ikke er bindende utover budsjettåret.

På denne bakgrunn kan flertallet ikke se at en innføring av semikonstitusjonelle vedtaksformer i tråd med det foreliggende forslag eller utredning av dette kan sikre de behov forslagsstillerne selv understreker betydningen av.

Flertallet vil på denne bakgrunn tilrå at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at forslaget er tenkt å sikre en større grad av forutberegnelighet og stabilitet i næringspolitikken og dermed bedre og stabile rammevilkår for norsk næringsliv. Ofte vil det kunne ta flere år fra en investeringsbeslutning tas til produksjonen kommer i gang. Stadige endringer i rammebetingelsene gjør det vanskelig å ta riktige beslutninger. Disse medlemmer ser derfor behov for instrumenter og utforming av disse som muliggjør å kunne låse politiske valg for noe lengre tid enn dagens modell gjennom flertallsvedtak i Stortinget.

Disse medlemmer mener forslaget vil legge større begrensninger på Stortingets mulighet til å endre avgjørelser, men presiserer at Stortinget også med dagens ordning i realiteten er bundet i en viss grad av tidligere beslutninger.

Disse medlemmer mener at det bør vurderes om Grunnloven selv kan brukes til å sikre større langsiktighet i for eksempel rammevilkårene for norsk næringsliv.

Disse medlemmer mener videre at en annen mulighet er å vedta grunnlovsbestemmelser om tidsgrenser, dvs. regler om at visse typer vedtak ikke kan treffes med virkning for mindre eller mer enn et nærmere angitt tidsrom.

Disse medlemmer viser til at det viktigste likevel er at adgang til å treffe vedtak som etter sitt innhold skal gjelde for mer enn ett år, ikke avskjærer Stortinget fra senere å ombestemme seg, og at et vedtak gjelder inntil det blir endret eller opphevet gjennom nytt vedtak i samme form, eventuelt bortfaller gjennom solnedgangsregler.

En semikonstitusjonell vedtaksform er den mekanisme som ligger i å ha ulike prosessuelle former for vedtak, og kan, etter disse medlemmers oppfatning, brukes til å sikre større langsiktighet gjennom et slags mellomnivå for beslutninger mellom grunnlov og lov. Disse medlemmer viser til at det eksisterer bestemmelser i Grunnloven som åpner for slike spesielle vedtaksformer, jf. eksempelvis Grunnloven § 93. Det vises videre til menneskerettsloven som er gitt en forrang foran annen lov ved motstrid.

Disse medlemmer er for forslaget om grunnlovsendringer som åpner veien for å bruke en semikonstitusjonell vedtaksform der endringer bare er mulig etter mer krevende prosedyre enn den som gjelder for vanlige lov- og plenarvedtak. Forslaget bør, slik disse medlemmer vurderer det, kunne innpasses i Grunnloven § 75. Siden forholdet til lovgivningsprosedyren reiser særlige problemer, er det slik disse medlemmer oppfatter saken, begrenset til visse spørsmål som blir avgjort av Stortinget i plenum, nemlig skattevedtak, bevilgninger mv. Imidlertid ser disse medlemmer at dette instrument i lovgivningen også vil ha stor betydning for det formål å kunne sikre en større langsiktighet i rammene for næringsvirksomhet.

Disse medlemmer viser til at det i Dokument nr. 12:7 også fremsettes forslag om å grunnlovsfeste Stortingets rett til å vedta instruksjoner eller såkalte anmodningsvedtak. Disse medlemmer viser til at instruksjonsretten i dag er konstitusjonell sedvanerett og at behovet for grunnlovsfesting således ikke vil ha annen misjon enn å stadfeste eksisterende konstitusjonell rett. Disse medlemmer mener imidlertid det er grunn til å bidra til at Grunnloven i størst mulig grad er sammenfallende med den faktiske rettslige situasjon. Stortinget vedtok i forrige stortingsperiode å grunnlovsfeste parlamentarismen til tross for at den var sikker konstitusjonell sedvane.

Disse medlemmer anbefaler på denne bakgrunn at alternativ A.1 og alternativ B.4 bifalles.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner framlegget om grunnlovsfesting av ein eller fleire semikonstitusjonelle vedtakskategoriar fortener grundig og seriøs vurdering. Desse medlemene viser for det fyrste til at statsskikkane i fleire land, til dømes Sverige, opererer med eit mellomnivå mellom grunnlov og lov. For det andre kan det i ulike samanhengar vera trong for ei vedtaksform som gjev Stortinget høve til å «binda seg til masta» på eit anna vis enn det både grunnlov og lov opnar for.

Desse medlemene viser til at forslagsstillarane tek til ords for ei semikonstitusjonell vedtaksform som dels inneber eit fleirtalskrav lik to tredjedelar, dels opnar for ulike tidsgrenser; Stortinget skal kunna avgjera kor lenge vedtaket – isolert sett – skal gjelda. Desse medlemene meiner Stortinget bør vurdera ei slik reform, men legg til grunn at konsekvensane av ei slik grunnlovsendring bør utgreiast betre og meir heilskapleg fyrst. Desse medlemene går difor mot framlegget slik det ligg føre (alle alternativ), men bed Stortingets presidentskap setja ned eit utval som får i oppdrag å drøfta alle relevante sider ved ei eventuell grunnlovsfesting av ei semikonstitusjonell vedtaksform. Utvalet bør vera samansett av både statsrettslege ekspertar og personar med lang og brei politisk røynsle.

Desse medlemene viser til at ynske om stabilitet på viktige politikkområde har ført til ein sedvane som inneber at Stortinget i praksis orienterer seg mot både breie fleirtal og lang tidshorisont. Til dømes bør det over tid vera brei semje om hovudprinsipp i skatte- og pensjonssystem: Slike ordningar lyt vera nokolunde stabile over tid, og omfattande endringar bør vera legitime og tufta på meir enn simple fleirtal i Stortinget. Den same politiske logikken gjer seg gjeldande i andre saker òg: «Klimaforliket» og rovdyrpolitikken er døme på dette. Desse medlemene meiner at innføring av ei semikonstitusjonell vedtaksform i så fall kan innebera ei kodifisering av etablert sedvane på Stortinget, og ser fram til ei ny handsaming av dette spørsmålet tufta på ei omfattande utgreiing av ulike praktiske sider ved grunnlovsfesting av semikonstitusjonelle vedtakskategoriar.