Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, vil visa til Dokument nr. 12:8 (2007-2008) om oppheving av Grunnlovas § 107 og Dokument nr. 12:11 (2007-2008) om endringar i Grunnlovas § 107, der det vert gjort framlegg om å oppheva grunnlovsvernet av odelsretten.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, minner om at liknande framlegg vart handsama i førre valbolken, jf. Innst. S. nr. 113 (2007–2008). Ingen av framlegga fekk då korkje fleirtal eller grunnlovsfleirtal.

Fleirtalet minner om at odelsretten var – og er – ein gjenkjøpsrett, som gjev arvingar etter ein odelsbonde retten til å kjøpa garden frå framande etter visse reglar og fastsette prisar. Åsetesretten er ein rett for nærmaste etterkomar til å ta over jordeigedom arvelataren lèt etter seg, mot å løysa ut dei andre arvingane. Båe rettane har djupe røter i landet; i norsk soge. Fleirtalet er sjølvsagt kjent med at det over tid har vore delte meiningar om spesielt odelsretten. Under riksmøtet på Eidsvoll i 1814 skreiv eidsvollsmannen Nicolai Wergeland i dagboka si at «[d]er gives neppe nogen anden Sag, hvorom der hersker saa aldeles hinanden modstridende Meninger, som om Odelsretten». Dette kom ikkje minst til uttrykk i Stortinget i 1857: Då fekk eit framlegg om oppheving av odelsretten fleirtal, men ikkje grunnlovsfleirtal.

Fleirtalet vil visa til Christian Magnus Falsen, som i 1815 gav ut skriftet «Norges Odelsrett, med hensyn paa Rigets Constitution». Der hevda Falsen at odelsretten hadde medverka til at ingen her til lands hadde hatt høve til å samla seg store jordeigedomar. Og på det viset kunne ingen «ophøie sig over de mindre Jordlodders Ejere, eller frie Odelsmænd». Falsen var òg medverkande til odelslova av 1821, som varde heilt fram til 1975. Fleirtalet minner om at denne lova er ei oppfylging av ordlyden i § 107, andre punktum, der det heiter at «De nærmere Betingelser, hvorunder den til største Nytte for Staten og Gavn for Landalmuen, skal vedblive, fastsettæs af det første eller andet følgende Storthing». Fleirtalet meiner såleis at dersom noko i § 107 lyt endrast, er det just denne setninga som bør fjernast.

Fleirtalet viser vidare til innstillinga frå Odelslovutvalet (NOU 2003:26), der fleirtalet meinte odelsretten medverkar til fylgjande:

• a. betre landbruk

• b. gardbrukaren er sjølveigar

• c. riktig eigedomsstruktur

• d. oppretthald av distriktsbusetnad, med lokalt eigarskap til landbrukseigedomar

• e. likestilling mellom kjønna.

Fleirtalet i utvalet hevda òg at det

«er klar over at odelsloven gir enkelte uønskede virkninger. Det avgjørende etter flertallets syn, er imidlertid at odelsloven utvilsomt gir flere og tyngre samfunnsmessig gunstige effekter, enn ulemper. Det vises særlig til de sosiokulturelle verdiene i tilknytning til de holdninger og langsiktige målsettinger som preger yrkesutøverne i landbruket, herunder i relasjon til spørsmålet om likestilling og bedre landbruksdrift. …

Et annet viktig aspekt for flertallet, er at odelsloven bidrar til å ivareta samfunnsmessige verdier på en måte som er forutsigbar for yrkesutøverne i landbruket, og lite utsatt for stadige endringer, slik for eksempel konsesjonsloven har vært de senere årene. Det er også grunn til å peke på at odelsloven er elastisk i den forstand at den ivaretar samfunnsmessig ønskede virkninger på lovtomme områder.

Flertallet mener ut fra en totalvurdering at odelsloven også i fremtiden vil være et viktig instrument for å sikre langsiktighet og stabilitet i næringen, samt å medvirke til samfunnsmessig ønskede virkninger. Flertallet ønsker etter dette at odelsretten skal bestå.

Utvalgets flertall bemerker ellers at åsetesretten i dag har en begrenset betydning vedrørende eierskifter i landbruket. Når det gjelder åsetesrettens betydning ved en eventuell opphevelse av odelsretten, viser flertallet til merknadene under punkt 12.4, særlig hva angår arvesituasjonen. Dersom odelsretten skulle oppheves, vil denne betydningen avta ytterligere, ved at man sannsynligvis ikke lenger vil få samvirket mellom odels- og åsetesrett med hensyn til pris, ved vanlige generasjonsskifter. Ytterligere er det slik at eiendommer av næringsmessig betydning i landbruket, i praksis ikke omfattes av åsetesretten, i og med at disse eiendommene i det alt vesentlige overdras mens eieren fortsatt er i live. Det er først og fremst dersom eieren dør uventet (før pensjonsalder) at åsetesretten får betydning.»

Fleirtalet sluttar seg til desse vurderingane.

Fleirtalet ser på § 107 som ein viktig del av norsk konstitusjonell soge og vil hevda at odels- og åsetesretten framleis lyt vera grunnlovsfest – i samsvar med norsk kultur og i respekt for eidsvollmennene. Fleirtalet meiner dessutan at den konstitusjonelle sikringa av odels- og åsetesretten ikkje er noka hindring for ei dynamisk utvikling av lovverket som gjeld jord og jordbruk – i samsvar med tida og tilhøva. Alt i alt tilrår fleirtalet difor at båe grunnlovsframlegga må avvisast.

Komiteen bed til slutt regjeringa om å vurdera å redusera omfanget av odelskrinsen i samband med den varsla stortingsmeldinga om norsk landbruk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at odels- og åsetesretten begrenser eierens rettslige rådighet over egen eiendom. Disse medlemmer vil også påpeke at odels- og åsetesretten er i strid med prinsippet om likhet uten hensyn til fødsel og slekt. Disse medlemmer vil videre påpeke at odelsretten i mange tilfeller er med på å opprettholde eksisterende eierstruktur slik at etablering av større driftsenheter blir vanskelig. Mer enn halvparten av de som mottar driftstilskudd leier areal i tillegg. For disse er det i praksis umulig å erverve tilleggsareal. Disse medlemmer mener det er godt dokumentert at alle reguleringene på eiendomsforholdene i landbruket har en negativ effekt på utviklingen og at de derfor bør oppheves. For øvrig vises det til begrunnelsen til forslagsstillerne.

Disse medlemmer bifaller på denne bakgrunn forslaget om å oppheve Grunnloven § 107 i Dokument nr. 12:8 (2007–2008).

Dersom dette forslaget faller vil disse medlemmer subsidiært støtte forslaget i Dokument nr. 12:11 (2007–2008) som kun gjelder opphevelse av grunnlovsvernet av odelsretten mens åsetesretten blir stående uendret. Etter disse medlemmers syn er dette «en nest beste løsning».

Komiteens medlem fra Høyre viser til at odelsloven i sin nåværende form er en av de mange særreguleringer i eiendomsretten som hindrer fremtidsrettet satsing, mer lønnsom drift og økt investeringsevne i landbruket. Dette medlem viser til at en mer fleksibel odelslov er ett av de tiltak som kan bidra til modernisering og strukturrasjonalisering i norsk landbruk. Dette medlem mener derfor at landbruket er tjent med at odelsbestemmelsen fjernes fra Grunnloven og at odelsloven blir modernisert.

Dette medlem bifaller på denne bakgrunn forslaget om å oppheve Grunnloven § 107 i Dokument nr. 12:8 (2007–2008).

Dersom dette forslaget faller vil dette medlem subsidiært støtte forslaget i Dokument nr. 12:11 (2007–2008) som kun gjelder opphevelse av grunnlovsvernet av odelsretten mens åsetesretten blir stående uendret.

Komiteens medlem fra Venstre mener prinsipielt at ingen posisjoner bør gå i arv i en liberal stat. Dette medlem er derfor prinsipielt imot odelsretten og viser til at odelsretten er en særnorsk rett som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Dette medlem mener heller ikke at en begrensning av eiendomsretten til landbrukseiendommer gjennom odelsrett, er et egnet virkemiddel for å oppnå et levende landbruk i Norge. Dersom landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge, krever det etter dette medlems syn en modernisering. Dette medlem mener framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene, mener dette medlem derfor at det bør bli enklere å få kjøpt småbruk slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk får mulighet til dette. Dette medlem mener en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten.

Dette medlem er enig med flertallet i at odelsretten også har visse fordeler, men mener at disse kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, herunder konsesjonsloven.

Dette medlem mener at det er riktig å opprettholde et grunnlovsvern for åsetesretten selv om odelsretten fjernes.

Dette medlem viser til at åsetesretten gjelder livsarvinger etter eieren av en landbrukseiendom. Åsetesretten blir aktuell når eieren dør, men det er ikke krav om at eiendommen har vært i slekten i en lengre periode, slik det er for odelsretten. Dette medlem viser videre til at åsetesretten skal motvirke oppdeling av eiendommer og at innholdet i åsetesretten er en rett til naturalutlegg av eiendommen på skiftet; udelt og til en rimelig takst. Dette medlem mener det er fornuftig å opprettholde en slik kvalifisert arverett for livsarvinger.

På denne bakgrunn går dette medlem inn for å avskaffe odelsretten og bifaller forslaget i Dokument nr. 12:11 (2007–2008).