Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene Jensen, Hoksrud, Lien og Hagesæter om at Regjeringen skal fremme en plan for Stortinget om innhenting av vedlikeholdsetterslep i offentlig sektor. Transport- og kommunikasjonskomiteen har bedt om uttalelse fra Samferdselsdepartementet til forslaget. Samferdselsdepartementet har oversendt saken til Finansdepartementet som rette vedkommende.
Forslagsstillerne mener det er et stort etterslep på vedlikehold av offentlige bygg og infrastruktur. Det vises i hovedsak til en undersøkelse gjennomført av Rådgivende Ingeniørers Forening. Forslagsstillerne går nærmere inn på en beskrivelse av tilstanden innen flere sektorer, og det presenteres anslag på vedlikeholdsetterslep i den enkelte sektor: offentlige veger (om lag 325 mrd. kroner), jernbane (200 mrd. kroner), flyplasser (tilfredsstillende standard), kommunale bygg (150 mrd. kroner), skolebygg (65 mrd. kroner), kirkebygg (ikke kvantifisert), energidistribusjon (i hovedsak tilfredsstillende), helsebygg (om lag 25 mrd. kroner for sykehus og 10,9 mrd. kroner for kommunale formålsbygg innenfor helsefeltet), samt vann- og avløpsanlegg (110 mrd. kroner).
Forslagsstillerne mener på dette grunnlaget at det er behov for en nasjonal plan for innhenting av vedlikeholdsetterslep i offentlig sektor. Det pekes på at en slik plan må vise hvordan vedlikeholdsetterslepet skal dekkes inn. I tillegg mener forslagsstillerne at en slik plan må inneholde forslag til strukturendringer, og det vises bl.a. til lånefinansiering av veg- og jernbaneprosjekter, offentlig privat samarbeid (OPS) innen offentlige bygg og endring av budsjettsystemet fra kontantprinsippet til periodiseringsprinsippet.
La meg først understreke at det ikke bare er fysisk infrastruktur og bygninger som inngår i nasjonalformuen. Nasjonalformuen består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Det er først og fremst menneskelige ressurser – eller humankapitalen – som gjør Norge til et rikt land. Beregninger gjort av Statistisk sentralbyrå viser at denne kapitalen utgjør 73 pst. av nasjonalformuen, mens de gjenværende olje- og gassreservene utgjør 12 pst. Det er derfor ikke rasjonelt å innrette offentlig budsjettering slik at forvaltningen av én del av nasjonalformuen gis særlig prioritet i disponeringen av offentlige midler.
Jeg vil ikke her gå inn på alle enkeltheter i forslagsstillernes begrunnelse for forslaget. Det må likevel nevnes at spørsmålet om hvor stort et «vedlikeholdsetterslep» er, alltid vil være et spørsmål om hvilke forutsetninger en legger til grunn for analysen, herunder forutsetninger om hva som vil være hensiktsmessig standard og omfang av den offentlige realkapitalen. Dette er en vurdering i seg selv, både når det gjelder vedlikehold og nyinvesteringer. Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid ikke størrelsen på et slikt etterslep, men viktigheten av å ta godt vare på den offentlige realkapitalen totalt sett.
Jeg deler representantenes utgangspunkt om at vedlikehold av offentlig infrastruktur og bygninger er viktig. Å ta vare på den realkapitalen vi har, kan være vel så viktig som å investere i ny kapasitet. Jeg mener at spørsmålet om hvor høyt vedlikehold skal prioriteres, best håndteres i sektorplaner som legges fram for Stortinget og i de årlige statsbudsjettene.
Regjeringen Stoltenberg II har prioritert midler til å vedlikeholde og investere i offentlig infrastruktur. Innenfor de budsjettrammer handlingsregelen tilsier, har Regjeringen for eksempel lansert et kraftig løft for veg og jernbane. Gjennom NTP 2010–2019 tar Regjeringen sikte på å bruke i alt 322 mrd. kroner over statsbudsjettet til utbygging, drift og vedlikehold av veg- og jernbanenettet og til tiltak i havner og farleder. Dette er 100 mrd. kroner (45 pst.) mer enn planrammen i NTP 2006–2015, lagt fram av Bondevik II-regjeringen. Regjeringen vil fase satsingen på samferdsel så raskt som mulig inn i økonomien, men innenfor de begrensinger et forsvarlig økonomisk opplegg setter. Bevilgningene i 2010 innebar en betydelig innfasing allerede det første året i planperioden. Regjeringen fortsetter opptrappingen i budsjettforslaget for 2011 og foreslår at bevilgningene til NTP-formål øker med 2,6 mrd. kroner fra saldert budsjett 2010. Videre ble bevilgningene til de regionale helseforetakene i 2008 økt med 1,67 mrd. kroner til vedlikehold og investeringer i bygg og utstyr ved landets sykehus.
Representantene foreslår en overgang til budsjettvedtak basert på periodiserte kostnader og ulike former for lånefinansiering av statlige investeringer. Regjeringen drøftet dette spørsmålet i St.prp. nr. 1 (2006–2007) Gul bok. Der framgår det at Regjeringen mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre nye særlige budsjettordninger for statlige investeringer. Hovedbegrunnelsen for dette er:
Det er ikke bare statlige investeringer i realkapital som bidrar til økt framtidig velferd og verdiskaping. Andre utgifter kan i like stor grad bidra til dette, for eksempel utgifter til helsetjenester, utdanning og forskning, barnehager, arbeidsmarkedstiltak, miljøtiltak og forebyggende tiltak av ulik art. Dette taler mot å etablere ordninger som generelt prioriterer investeringer i realkapital i konkurransen om de tilgjengelige budsjettmidlene.
Handlingsregelen, som ligger til grunn for vår budsjettpolitikk, bestemmer hvor mye som hvert år kan brukes av petroleumsinntektene til drift, investeringer og overføringer (dvs. utgifter «over streken»). Regelen er dermed også avgjørende for størrelsen på de totale utgiftsrammene for de årlige statsbudsjettene. For at handlingsregelen skal kunne oppfylle sin budsjettpolitiske hensikt, bør det ikke etableres nye ordninger der ordinære statlige utgifter til drift, investeringer eller overføringer finansieres på annen måte enn ved bevilgninger «over streken», for eksempel ved lån. Slike finansieringsordninger endrer ikke utgiftenes reelle karakter og deres virkninger i økonomien.
Lånefinansiering av statlige investeringer kan heller ikke begrunnes ut fra rasjonelle økonomiske hensyn. Staten har ikke behov for å lånefinansiere verken sine investeringer eller andre utgifter som i dag føres «over streken».
Eksisterende budsjettsystem hindrer ikke at det skaffes budsjettmessig rom for nye investeringer dersom de når opp i konkurransen med andre tiltak på budsjettet. Spørsmålet om omfanget av nye investeringer innenfor budsjettrammene vil derfor bero på hvor prioriterte disse investeringene er i forhold til andre tiltak på budsjettet. Budsjettsystemet legger videre til rette for at igangsatte investeringer kan sikres tilstrekkelige midler til å kunne ferdigstilles på rasjonell måte.
Der framgår videre i St.prp. nr. 1 (2006–2007) at Regjeringen legger til grunn at budsjettvedtakene fortsatt bør baseres på kontantprinsippet både for investeringer og andre utgifter, bl.a. fordi dette gir de mest entydige vedtakene og dermed de klareste fullmaktene for forvaltningen. Budsjettvedtak basert på periodiserte kostnader av investeringer åpner i prinsippet for å gi statlige virksomheter låne- og plasseringsadgang. Staten har imidlertid som nevnt ikke noe behov for å lånefinansiere verken sine investeringer eller andre utgifter som i dag føres «over streken». Bruk av kostnadsbudsjettering av investeringer for å oppnå lånefinansiering vil ikke kunne begrunnes ut fra økonomiske rasjonelle hensyn og vil ikke harmonere med de hensyn som ligger bak handlingsregelen.
Det nevnes for øvrig at regjeringen Bondevik II og et bredt flertall i Stortingets finanskomité også gikk mot å erstatte kontantprinsippet for bevilgningsvedtakene med kostnadsbudsjettering, samt å fatte flerårige budsjettvedtak for utvalgte prosjekter, jf. omtale i Gul bok 2004 og Budsjettinnst. S. nr. 6 (2003–2004).
På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er ak-tuelt å endre dagens budsjettsystem for å kunne legge til rette for nødvendige bevilgninger til vedlikehold i offentlig sektor. Jeg er således ikke enig med representantene i at vi står overfor systemfeil. I stedet får jeg inntrykk at av at kritikken i hovedsak er motivert av et ønske om mer penger til bestemte formål. Da står vi igjen med en diskusjon om prioritering, og ikke om budsjettsystem. Det er heller ikke hensiktsmessig å lage en særskilt plan for vedlikehold på tvers av sektorer, men at dette bedre håndteres i behandlingen av særskilte sektorplaner, som for eksempel Nasjonal transportplan, og i de årlige budsjettene.