Vedlegg
Jeg viser til brev fra Næringskomitéen av 27. mai d.å. om ovennevnte forslag. Komitéen har bedt om min vurdering av forslaget.
Jeg vil først behandle forslag IV:
Forslagsstillerne ber regjeringen raskt nedsette et utvalg som ser på ideelle aktørers vilkår og som arbeider med sikte på å løse de akutte problemstillingene som institusjonene opplever.
Frivillig sektor yter en uvurderlig samfunnsinnsats, blant annet gjennom tjenesteproduksjon innen helse-, sosial- og omsorgssektoren. Det fremgår av Soria Moria-erklæring II at regjeringen vil ”videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner, som er viktige bidragsytere til velferdsproduksjonen”. Dette er en forpliktelse vi har tatt på oss og som vi tar på det største alvor. Samtidig er det viktig at det offentlige opptrer profesjonelt og sikrer at tjenestene holder en god kvalitet til en fornuftig pris.
Jeg er glad for at det ser ut som om vi har en bred politisk enighet om de ovennevnte målsetningene som er nedfelt i Soria Moria II. I forbindelse med stortingsdebatten om et beslektet representantforslag, Dok. 8:68 S (2009-2010) om innføring av samfunnskontrakt for å bedre samspill mellom offentlig sektor og ideell sektor, fremgikk det at et samlet Storting hadde et ønske om at det blir igangsatt et arbeid som vurderer særskilt vilkårene for ideelle og nonprofitbaserte institusjoner med sikte på å løse de akutte problemstillingene som institusjonene opplever. I den forbindelse uttalte også helseministeren i stortingsdebatten 9. juni at hun ønsket å igangsette et arbeid med en generell gjennomgang av rammevilkårene for denne sektoren. Dette vil jeg slutte meg til. Arbeidets nærmere form og innhold må vi vurdere nærmere. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med en nærmere redegjørelse.
De temaer som omtales i representantforslaget er blant dem som vil kunne vurderes nærmere i forbindelse med det arbeid som igangsettes. Jeg vil likevel knytte noen kommentarer til de ulike forslagene allerede nå.
Forslagsstillerne ber om at regjeringen vurderer hvorvidt ideelle aktører innen helse- og omsorgstjenester på grunn av sitt særpreg, sin spesielle rolle og særegne situasjon, kan få samme type løpende avtaler som de store ideelle sykehusene har. De konkrete avtalene som forslagstillerne refererer til, er de driftsavtalene som staten overtok fra fylkeskommunene i tilknytning til den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten i 2002.
Det ble i 2002 lagt til grunn at staten ved de regionale helseforetakene hadde ”rett og plikt til å overta alle formuesdisposisjoner som er knyttet til offentlige virksomheter innen spesialisthelsetjenesten”, jf. helseforetaksloven § 52. Denne plikten omfattet også de etablerte driftsavtalene mellom fylkeskommunene og de store ideelle sykehusene. I forarbeidene til helseforetakloven, Ot.prp.nr. 66 (2000-2001), er disse ideelle sykehusene omtalt særskilt. Her fremgår det at de aktuelle institusjonene var ”integrert i den offentlige spesialisthelsetjeneste” og inngikk i de såkalte regionale helseplanene som eksisterte på den tiden. For ytterligere informasjon om videreføringen av disse avtalene viser jeg til Ot.prp.nr. 66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m., pkt. 4.19.3.
Inngåelse av nye avtaler med ideelle institusjoner må skje i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser. Det finnes, som forslagsstillerne er kjent med, allerede et særlig unntak for ideelle institusjoner. Dette unntaket finner en i forskrift om offentlige anskaffelser § 2-1 tredje ledd, hvor det åpnes for at anskaffelser fra ideelle organisasjoner kan unntas fra forskriftens krav i del II og III. Dette innebærer blant annet at det ikke er en absolutt grense for hvor langvarige kontrakter som kan inngås. Regelverket gir likevel visse føringer. Først og fremst gjelder de grunnleggende prinsipper om konkurranse og forholdsmessighet. Disse tilsier at det ikke kan inngås kontrakter med lengre varighet enn nødvendig. Dette vil jeg komme tilbake til i forbindelse med forslagsstillernes forslag nr. III.
Forslagsstillerne ber regjeringen gjennom en endring av forskrift om offentlige anskaffelser sørge for at oppdragsgivere ikke følger reglene i forskriftens del II og III ved inngåelse av kontrakter om utførelse av helse- og sosialtjenester med ideelle organisasjoner.
Dagens unntak for ideelle organisasjoner gir innkjøperne et valg: Enten kan de holde avgrensede konkurranser etter forskrift om offentlige anskaffelser del I, der bare ideelle organisasjoner får levere tilbud. Eller de kan, på frivillig basis, gjennomføre konkurranser etter prosedyrereglene i forskrift om offentlige anskaffelser del II og III. Jeg tolker spørsmålet slik at forslagsstillerne ønsker en forskriftsendring slik at bruken av unntaket for ideelle organisasjoner gjøres obligatorisk. Dette er et forslag som kan ha uheldige virkninger. Private kommersielle aktørers tilbud er også et viktig supplement til offentlige tjenester og tjenester fra private ideelle aktører. Hvorvidt konkurransen skal begrenses til ideelle organisasjoner, må derfor vurderes konkret blant annet ut fra hva slags type tjeneste det er tale om og en vurdering av hvilke aktuelle tjenesteytere som vil kunne levere tjenesten.
Innen barnevernssektoren har for øvrig Barne-, likestillings- og inkluderings-departementet pålagt Bufdir å prioritere ideelle organisasjoner fremfor kommersielle ved kjøp av institusjonsplasser.
Jeg vil videre understreke at bruken av unntaket ikke innebærer at det er anledning til å tildele kontrakter direkte. Det følger som sagt av forskriftens del I og av generelle EØS-rettslige prinsipper, at kjøpet så langt det er mulig skal være basert på konkurranse. Oppdragsgiver trenger imidlertid ikke å følge de detaljerte prosedyrekravene i del II og III, og konkurransen kan begrenses til ideelle organisasjoner.
Forslagsstillerne ber regjeringen umiddelbart sørge for at det inngås avtaleperioder på 8+4 år for ideelle virksomheter, med minst ett års oppsigelsestid. Slike avtaler må inneholde muligheter for regulering av økonomi og tilbudets innhold i kontraktsperioden.
Regelverket om offentlige anskaffelser inneholder ingen bestemte krav til kontraktens varighet. Regelverket gir likevel visse føringer. Først og fremst gjelder de grunnleggende prinsippene om konkurranse og forholdsmessighet. Disse tilsier at det ikke kan inngås kontrakter med lengre varighet enn nødvendig. Man kan altså ikke omgå reglene om offentlige anskaffelser ved å inngå meget lange kontrakter.
Når det dreier seg om tjenester på helse- og sosialområdet, vil det ofte være et velbegrunnet behov for kontinuitet i ytelsene, ikke minst av hensyn til brukerne. De har behov for trygghet og stabilitet. I slike tilfeller vil det ofte være rettslig adgang til å inngå kontrakter av noe lengre varighet. Dette gjelder for øvrig uavhengig av om tjenesteyteren er en privat ideell organisasjon eller en privat kommersiell aktør. Det må imidlertid være opp til den enkelte innkjøper på bakgrunn av dette å fastsette en passende varighet, ut fra hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle sett hen til kontraktens gjenstand og kompleksitet.
Som eksempel har Danmark i Lov om fripleieboliger av 31. januar 2007 nr. 90, som gjelder kommunale utpleiningsboliger til personer med behov for omfattende service og pleie, innført et krav om fornyet konkurranseutsetting hvert tiende år.
Jeg vet at helse- og omsorgsministeren er opptatt av forutsigbarhet og langsiktighet i relasjonen mellom de statlige regionale helseforetakene og de ideelle institusjonene. Dette har Helse- og omsorgsdepartementet tatt opp med de regionale helseforetakene ved flere anledninger. Departementet vil etter hva jeg er kjent med også ta dette opp i ”revidert oppdragsdokument” nå i begynnelsen av juli. Helse- og omsorgsdepartementet vil da be de regionale helseforetakene om å utnytte de muligheter til langsiktighet som regelverket gir anledning til.
Innen barnevernssektoren har som omtalt over Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet valgt å benytte seg av rammeavtaler med en varighet på 4 + 2 år som standard.