Spørsmål fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité – Dokument 1 (2010-2011)

Spørsmål 1:

I svarbrevet opplyses det at avtalen som NBIM inngikk med det eksterne forvaltningsselskapet høsten 2008 ikke skilte seg vesentlig fra andre avtaler. Ble det inngått andre avtaler i det samme tidsrommet som ikke hadde beløpsmessig tak?

Finansdepartementets svar:

Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser følgende:

”Norges Bank bekrefter at det i samme tidsrommet, og også tidligere, er inngått avtaler med eksterne forvaltningsselskaper som ikke hadde beløpsmessig tak. Vi viser til vår beskrivelse nedenfor om de avveiinger som lå til grunn for å inngå avtaler uten tak.

Norges Banks skal søke å oppnå høyest mulig avkastning etter kostnader, jf. Finansdepartementets mandat for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 1-1 annet ledd. Dette kravet innebærer at banken må vurdere mulighetene for høy avkastning i forhold til de kostnader banken vil pådra seg for å oppnå best mulig avkastning.

Investeringer handler om risiko, usikkerhet og forventninger om fremtidig avkastning og tilhørende kostnader. Norges Bank vurderer disse forholdene for hver avtale som inngås med et eksternt forvaltningsselskap. Avtalene inngås innenfor et fast rammeverk. Sett i forkant ved inngåelse av slike avtaler søker banken å sørge for at fondet vil sitte igjen med høyest mulig verdi etter kostnader. Kostnadene, eller honorarene, til eksterne forvaltningsselskaper har gjerne to elementer. Det er et fast honorar som utbetales i forhold til markedsverdien på porteføljen av de finansielle instrumentene som inngår i mandatet, og et variabelt honorar som utbetales avhengig av hvor god verdiutviklingen i mandatet er i forhold til utviklingen i det markedet mandatet gjelder for.

Norges Bank søker å sette sammen hver avtale slik at disse to kostnadselementene blir lavest mulig sett i forhold til hvor god verdiutviklingen i mandatet kan bli ut fra en sannsynlighetsvurdering. I hvert enkelt tilfelle gjøres en vurdering av mandatets struktur og lokale eller særskilte markedsforhold. I tillegg vil våre vurderinger kunne påvirkes av forhold som forvalterens kompetanse, særegenhet og mulighet til å skape meravkastning.

Når det gjelder tak på hvor store honorarene kan bli for eksterne forvaltningsselskaper, vil bankens vurdering alltid ta utgangspunkt i hva som best tjener fondets økonomiske interesser. Dette vil være en forretningsmessig beslutning. Noen ganger vil en øvre grense bare være mulig hvis banken aksepterer et uhensiktsmessig høyt fast honorar. Fondets økonomiske interesser vil i noen tilfelle ikke være tjent med en slik løsning. Norges Bank har likevel siktet mot å få det inn i flest mulig avtaler. Ved utgangen av 2009 hadde samtlige avtaler med eksterne forvaltningsselskaper et tak.”

Spørsmål 2:

Skyldtes manglende tak at det ble benyttet ”gamle avtaler” uten tak på godtgjørelsen; jamfør redegjørelsen fra Norges Bank om at ”Noen avtaler med eksterne forvaltningsselskaper hadde tidligere ikke et beløpsmessig tak på den delen av godtgjørelsen (variable) som var avhengig av hvor godt forvaltningsselskapet gjorde det i forhold til markedet”?

Finansdepartementets svar:

Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser følgende:

”Vi er ikke helt sikre på hva som menes med referanse til ”gamle avtaler”, men hvis det med spørsmålet menes at Norges Bank tidligere aldri hadde tak og senere innførte et tak, er det ikke en dekkende beskrivelse. Også i den perioden som er omtalt, hadde vi mange avtaler med tak på honorarene. Som vi har redegjort for i svar på spørsmål 1, er dette beslutninger som ble fattet i hvert enkelt tilfelle innenfor et fastlagt rammeverk og ut fra vurderinger om hva som best tjente fondets økonomiske interesser.”

Spørsmål 3:

Hvis denne avtalen avviker fra det som var vanlig praksis, hva var bakgrunnen for dette?

Finansdepartementets svar:

Spørsmålet er forelagt Norges Bank, som opplyser følgende:

”Som vi har redegjort for i svar på spørsmål 1, ble det i denne perioden inngått flere avtaler uten tak på honorarene innenfor et fastlagt rammeverk og ut fra en vurdering av hva som best tjente fondets økonomiske interesser.”