Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Laila Thorsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, og fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, viser til brev vedlagt fra Olje- og energidepartemetet v/statsråd Terje Riis Johansen, datert 10. november 2010, til energi- og miljøkomiteen vedr. forslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll og Oskar Jarle Grimstad; Dokument 8:166 S (2009–2010) om en helhetlig plan for CO2-håndtering.

For å kunne møte klimautfordringene verden står overfor er det etter flertallets syn avgjørende å få på plass en teknologi som muliggjør bærekraftlig bruk av energi. CO2-fangst og -lagring vil være et av de viktigste tiltakene for å kunne møte veksten i energietterspørsel og samtidig redusere utslippene.

Flertallet har merket seg at dette er bakgrunnen for regjeringens betydelige satsing på CO2-fangst og -lagring. For å bidra til å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier er det viktig at CO2-håndtering realiseres nasjonalt og internasjonalt. I tillegg til den betydelige satsingen nasjonalt, har flertallet merket seg at Norge arbeider aktivt i flere internasjonale fora og organisasjoner, samt gjennom bilaterale avtaler og prosjekter for å få aksept for fangst og lagring av CO2 som et viktig klimatiltak og forståelse for det store potensialet for utslippsreduksjoner som følger av teknologien.

Flertallet viser til at en viktig del av den nasjonale strategien for CO2-håndtering er å skape legitimitet for fangst og lagring av CO2 gjennom å opparbeide kunnskap og erfaring fra etablering av prosjekter i Norge, samt å satse på forskning og utvikling. Hoveddelen av den norske satsingen skjer på Mongstad. I samsvar med gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil fra 2006, skal fangst, transport og lagring av CO2 på Mongstad skje stegvis. Teknologisenteret for CO2-fangst som nå er under bygging, er første steg i denne satsingen.

Flertallet har merket seg at regjeringen jevnlig vil redegjøre for Stortinget i budsjettproposisjonene som behandles av Stortinget om regjeringens strategier og satsing innenfor CO2-håndtering både nasjonalt og internasjonalt.

Flertallet mener derfor at forslaget ikke skal bifalles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til Det internasjonale energibyråets (IEA) rapport, World Energy Outlook 2010, der det fremgår at verdens energibehov kan øke med om lag 50 pst. innen 2035. Deler av veksten vil møtes gjennom satsing på ny fornybar energiproduksjon, men de fossile energikildene olje, gass og kull vil fortsatt være viktige energikilder i de kommende tiårene. Det er derfor viktig å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO2.

Disse medlemmer mener at forskning og utvikling av teknologi for fangst og lagring, og bygging av testsenter og demonstrasjonsanlegg for slik teknologi, må ha som formål å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier for CO2-håndtering som kan benyttes nasjonalt og internasjonalt. Dette handler etter disse medlemmers mening om mer enn å fange CO2 fra gasskraftprosjekt i Norge for å møte våre nasjonale utslippskrav. Disse medlemmer mener at fremdriftsplan og valg av teknologiske løsninger for CO2-håndtering i Norge må legge til grunn en målsetting om å bidra til å utvikle teknologi slik at også andre land kan bruke denne effektivt som et virkemiddel til å redusere CO2-utslipp.

Disse medlemmer mener at Norge, i lys av landets rolle som olje- og gassprodusent, har et medansvar for å bidra til utvikling av teknologi som reduserer klimagassutslipp fra fossil energiproduksjon.

Disse medlemmer viser til at det de siste årene har foregått et omfattende utredningsarbeid, i regi av både den forrige og den nåværende regjering, med mål om å fremme miljøvennlig gasskraftteknologi. Det har kommet flere rapporter fra noen av våre fremste fagmiljøer – Oljedirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Gassnova – som har vurdert teknologi og kostnader ved fullskala CO2-håndtering. Disse medlemmer viser også til rapporten fra Gassteknologiutvalget – NOU 2002:7. Disse rapportene konkluderer med at det hersker stor usikkerhet om teknologi og kostnader for fullskala renseanlegg for CO2 fra gasskraftverk. Med dagens teknologi overstiger rensekostnadene for CO2 fra gasskraftverk klart tiltakskostnadene for å redusere CO2-utslipp internasjonalt, slik disse fremkommer ved prisen for CO2-utslipp i det europeiske kvotemarkedet. Det er helt nødvendig å redusere kostnadene knyttet til fangst og deponering av CO2 fra fossil kraftproduksjon. Disse medlemmer er derfor tilhengere av en fortsatt sterk offentlig satsing på forsk-ning og utvikling av renseteknologi for kraftproduksjon fra fossile energikilder. Norges første fullskala renseanlegg bør realiseres der det har størst læringsverdi og lavest kostnader.

Disse medlemmer viser til Prop. 125 S (2009–2010) der Stortinget ble informert om at regjeringens tidsplan for fullskala CO2-håndtering på Mongstad innen 2014 ikke ville holde, og at det tidligst kan treffes en investeringsbeslutning om fullskala CO2-håndtering i 2014. Det innebærer at anlegget vil stå ferdig i 2018 eller senere. Utsettelsen var begrunnet i de store økonomiske og tekniske utfordringene som er knyttet til prosjektet.

Disse medlemmer har merket seg at det i budsjettproposisjonen for 2011 er en grundig omtale av fullskala CO2-håndtering på Mongstad. Det fremkommer opplysninger om nye utfordringer, blant annet mulig helsefare ved bruk av aminer for CO2-fangst. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen i proposisjonen skriver at:

«På bakgrunn av prosjektets betydelige innslag av teknologiutvikling og oppdatert usikkerhet knyttet til absorpsjonskjemikaliene som benyttes til CO2-fangst, vurderer Regjeringen om det bør legges til grunn alternative løsninger for den videre prosjektgjennomføringen. En eventuell åpning for alternative teknologier vil medføre arbeid hvor det samlede erfaringsgrunnlaget er mer begrenset. Dette kan medføre lengre gjennomføringstid og økte planleggingskostnader. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere gjennomgang av dette før jul.»

Disse medlemmer imøteser en slik gjennomgang.

Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen anslår de samlede investeringskostnadene for fullskala fangst og lagring av CO2 fra kraftvarmeverket på Mongstad til om lag 20–25 milliarder kroner. Disse medlemmer peker på at investeringer i en slik størrelsesorden er langt høyere enn det man opererer med i anlegg for CO2-fangst i andre land. Disse medlemmer har også merket seg at flere teknologileverandører har presentert løsninger for CO2-fangst med langt lavere investeringer enn det som her presenteres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener derfor at man ikke bare bør vurdere om den teknologien man hittil har lagt til grunn på Mongstad, aminrensing, bør erstattes av andre løsninger, men også at man må vurdere selve lokaliseringen av prosjektet. Disse medlemmer har merket seg at lederen av Lavutslippsutvalget, professor Jørgen Randers, har lansert tanken om å flytte prosjektet for fullskala fangst og lagring av CO2 fra gasskraftverk fra Mongstad til et nytt prosjekt. Et aktuelt alternativ vil kunne være Industrikraft Møres planer om et gasskraftverk i Elnesvågen, men også andre alternativer bør vurderes. Man vil da unngå de betydelige ekstrakostnader og teknologiske og sikkerhetsmessige utfordringene det er å bygge fullskala anlegg for fangst av CO2 i et «varmt» gasskraftverk i drift, samtidig som det fortsatt vil være banebrytende teknologisk.

Disse medlemmer har videre merket seg at Sintefs konserndirektør Torstein Haarberg i Adresseavisen 13. november sier at Regjeringen bør droppe planene om et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad, og at prosjektet kan gjøres bedre og billigere i Midt-Norge. Disse medlemmer viser til at det ved Sintef forskes på renseteknologiene som skal benyttes videre ved gasskraftverket på Mongstad.

Disse medlemmer har merket seg at Sintef-sjefen sier at man knapt finner et dyrere sted å bygge fullskala renseanlegg enn akkurat på Mongstad. Årsaken er blant annet at anlegget skal bygges ved et oljeraffineri, noe som gjør at man må ta ekstra hensyn til eksplosjonsfaren. I tillegg må renseanlegget integreres i et gasskraftverk i drift.

Disse medlemmer viser til at det aldri er blitt bygget et gasskraftverk med rensing, og det første fullskala renseanlegget vil nødvendigvis bli dyrt. Det behøver likevel ikke bli like dyrt som Mongstad hvis det bygges et annet sted. Disse medlemmer stiller spørsmålstegn ved klokheten i å bygge det første fullskala fangstanlegget for CO2 fra gasskraft på et sted hvor det samtidig er en rekke andre faktorer som gjør det svært teknologisk komplisert og dyrt. Å bygge det første fullskala fangstanlegget i verden for CO2 fra et gasskraftverk innebærer i seg selv en betydelig teknologiutvikling uten de ekstra kompliserende faktorene på Mongstad.

Disse medlemmer mener at byggingen av et fullskala anlegg for fangst av CO2 fra gasskraftverk bør starte fra bunnen av, fortrinnsvis et annet sted enn på Mongstad. Det bør i den sammenheng utlyses en åpen anbudsprosess der alle selskaper som leverer ulike renseteknologier får mulighet til å delta. På Mongstad bør man etter disse medlemmers mening i stedet satse videre på testsenteret (TCM). Disse medlemmer mener det er viktig å se på TCM i et lengre tidsperspektiv. Teknologien for fangst av CO2 må kontinuerlig utvikles, og det er viktig at det er mulig å modifisere og utvikle testsenteret til kontinuerlig testing og utvikling av fangstteknologier. Å flytte anlegget for fullskala fangst av CO2 fra Mongstad vil kunne gi større muligheter for en langsiktig utnyttelse av TCM. Det utelukker ikke at man på et senere tidspunkt, til lavere kostnader, kan rense gasskraftverket på Mongstad. Disse medlemmer vil understreke at enhver lokalisering forutsetter en tilfredsstillende løsning for transport og lagring av CO2.

Disse medlemmer mener myndighetene også må stimulere arbeidet med å finne kommersielle bruksområder for CO2. Disse medlemmer viser til at flere aktører har forsøkt å utvikle verdikjeder for CO2. For eksempel har IFE studert muligheten for å bruke CO2 sammen med Olivin for å skape nye produkter, mens Shell har forsøkt å binde CO2 i murstein. Ved universiteter i USA ser man på muligheten for å bruke CO2 som drivstoff, skjønt mye gjenstår riktignok med tanke på kostnader og energiregnskap. Poenget er at dersom man får kommersielle drivkrefter hvor CO2 blir en betydelig innsatsfaktor, så vil drivkreftene for å fange CO2 bli svært sterke.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det bør utvikles en helhetlig plan for CO2-håndtering i Norge, der blant annet aktuelle prosjekter for det første fullskala fangstanlegget for CO2 i Norge og de langsiktige planene for TCM diskuteres.

Disse medlemmer tar opp forslaget fremsatt i Dokument 8:166 S (2009–2010).