Vedlegg
Jeg viser til brev av 27. mai 2010 fra Stortingets næringskomite, hvor det bes om en vurdering av forslagene i dokument 8:133 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Frank Bakke Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve.
Det fremmes følgende forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak som redegjør for de reelle og underliggende eier- og maktforholdene i fiskerinæringen.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om begrensningene i deltagerloven, hvor det redegjøres for om disse bidrar til at lovens mål faktisk nås, hvilke positive og negative konsekvenser eierbegrensningene har hatt og har, samt å vurdere et skille basert på båtenes størrelse.
III
Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik at generasjonsskifter kan skje på en mer ubyråkratisk måte, samt legge frem en sak for Stortinget som gjør rede for problemstillinger knyttet til generasjonsskifter i familieeide selskaper.
I representantforslaget refereres det til kontakt mellom Stortingets utredningsseksjon og Fiskeridirektoratet vedrørende fiskerimyndighetenes oversikt over eierskapet i fiskeflåten, direktoratets registre og statistikk. Jeg er redd for at det inntrykket utredningsseksjonen fikk må være basert på misforståelse. Jeg vil derfor redegjøre nærmere for Fiskeridirektoratets registre og den statistikk som Fiskeridirektoratet fører.
Fiskeridirektoratets ”Register over merkepliktige norske fiskefartøy” (merkeregisteret) inneholder oversikt over teknisk informasjon om fartøy som størrelse, byggeår, motorkraft, målebrev/identitetsbevis mv, samt opplysninger om eierforhold.
Eierforhold er dokumentert ved fartøyets eier, herunder eierens navn, organisasjonsnummer, fødsels- og personnummer, adresser, kontaktperson og oversikt over medeiere i foretak dersom eier av fartøyet er et selskap.
Informasjon om hvem som eier norske fiskefartøy brytes som hovedregel ned på personnivå og registreres elektronisk i merkeregisteret. Merkeregisteret vil derfor ha informasjon om eiere både i første ledd, andre ledd, tredje ledd, osv. der dette er nødvendig for å gi tilstrekkelig informasjon om eiere bak et fartøy. All informasjon om eiere, både majoritetseier og eventuelle medeiere registreres. Oversikt over personer bak utenlandske minoritetsandeler i norske fiskefartøy, børsnoterte selskap og fullstendig oversikt over alle minoritetseiere når disse er mange, blir likevel ikke registrert elektronisk. Informasjonen finnes imidlertid også i disse tilfellene, men da i papirversjon i Fiskeridirektoratets arkiv.
Fiskeridirektoratet har med andre ord all nødvendig informasjon for å utføre saksbehandling av enkeltsaker.
I Fiskeridirektoratets fartøyregister, også tilgjengelig på Fiskeridirektoratets internettside, gis tilgang til opplysninger om selve fartøyet, eier av fartøyet, konsesjoner/deltakeradganger, kvoter og fangst relatert til kvote. Gjennom dette registeret er det lagt opp til stor åpenhet om hvilke opplysninger som finnes i Fiskeridirektoratets registre. Fartøyregisteret har informasjon om eier i første ledd (ofte navn på selskap som eier fartøyet) og informasjon om medeiere i foretaket (dette kan være enkeltpersoner eller selskap).
I Fiskeridirektoratets statistikkbank presenteres statistikk om fiskeflåten (fiskermanntallet som gir oversikt over alle yrkesaktive fiskere, fartøy, konsesjoner/deltakeradganger, fangst, lønnsomhet mv.)
All informasjon om eiere fra merkeregisteret er imidlertid ikke alltid like lett å presentere som statistikk. Antall eierledd er forskjellig fra fartøy til fartøy. Noen fartøy eies 100 prosent av en eier, mens andre fartøy eies av mange ulike eiere, som oftest i ulike eierledd. Det vil derfor være behov for bearbeiding av informasjon for å sikre korrekt statistikk, noe som også vil være ressurskrevende. Fiskerdirektoratet vil imidlertid i de aller fleste tilfeller kunne fremskaffe nødvendig statistikk for å svare på spørsmål om eierkonsentrasjon eller nord/sør problematikk.
Jeg vil presisere at det således er fullt mulig å finne ut hvor stor eierandel en person eier i ulike fiskefartøy, på et bestemt tidspunkt. Det er heller ikke vanskelig å finne frem til hvem som er eiere i et bestemt fartøy på et bestemt tidspunkt. Men når slik informasjon skal sammenstilles og presenteres som statistikk for en hel flåtegruppe, blir det altså mer utfordrende.
Fiskeridirektoratet fører også fangststatistikk gjennom Landings- og sluttseddelregisteret. Fangststatistikk blir presentert i forhold til fartøyets hjemstedsfylke/-kommune eller i forhold til hvor fartøyet lander fangsten, i forhold til størrelse på fartøy og i forhold til hvilke tillatelser (og dermed kvoter) fartøyene har.
For enkeltfartøy er det mulig å hente ut informasjon om fangst knyttet til fartøy og fordele fangsten i forhold til eier ut fra registrert eierandel. Ved fordeling av fangst på eier, må det, hvis det er flere eiere, avklares om det er interessant å relatere fangstverdien til hver av disse eierne eller bare til den som har majoritetsandel.
Fiskeridirektoratet har altså gjennom sine registre den nødvendige faktiske informasjon om eierskap i fiskeflåten. Det er imidlertid ikke slik at all denne informasjonen fremgår av det offentlig tilgjengelige registeret på direktoratets nettside. Informasjonen kan imidlertid gjøres tilgjengelig som svar på definerte spørsmålsstillinger. Hvor ressurs- og tidkrevende det vil være å produsere en slik sammenstilling, vil være avhengig av hvilke spørsmål som stilles.
Når det gjelder forslaget i romertall I om å ”legge frem en sak som redegjør for de reelle og underliggende eier- og maktforholdene i fiskerinæringen”, kan jeg etter dette ikke se hvilke forhold som skulle tilsi at det er behov for en slik sak og hvilke formål den skulle bidra til å realisere.
Forslaget i romertall II omhandler ”begrensningene” i deltakerloven. Ut fra begrunnelsen for forslaget synes det for meg som om det dels siktes til hovedregelen om at bare aktive fiskere kan gis ervervstillatelse for fiskefartøy og dels regelverk og forvaltningspraksis som er til hinder for at fartøy i visse fartøygrupper selges for fortsatt drift fra et område til et annet.
Når det først gjelder hovedregelen om at bare aktive fiskere kan gis ervervstillatelse for fiskefartøy, se jeg ingen grunn til å vurdere denne begrensningen på ny. Regelen har gitt grunnlag for at norsk fiskeflåte i dag i det alt vesentlige består av selvstendige fiskere som eier egne fartøy, og selv styrer sin virksomhet som andre selvstendig næringsdrivende. Regelen ivaretar således deltakerlovens formål om å legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.
Deltakerloven gir hjemmel til å gi dispensasjon fra aktivitetskravet, en hjemmel som er nyttet til fordel for fiskeforedlingsindustri som til en viss grad er gitt anledning til å eie egne torsketrålere for å sikre råstofftilførsel til egen bedrift. En stor andel av fartøyene i trålgruppen er på grunnlag av slik dispensasjon i dag eid av slike industribedrifter.
Fiskeindustrivirksomhet kan på den annen side etableres fritt, og det er ingen lovmessige hindringer for at fiskere, som alle andre, kan gå inn på eiersiden av foredlingsanlegg.
Jeg mener at det ikke er noen tvil om at deltakerlovens bestemmelser her har bidratt til at lovens formål ivaretas, og kan ikke se argumenter for å endre dette.
Når det gjelder restriksjoner på muligheten for å selge et fartøy for fortsatt drift fra ett område til et annet, oppfatter jeg det slik at forslagsstillerne først og fremst er opptatt av mulighetene for å selge fartøy fra Nord-Norge til Sør-Norge. Dette handler om fartøy i havfiskeflåten med torsketrålkonsesjon og med ringnotkonsesjon, hvor det er etablert en forvaltningspraksis som innebærer at det ikke blir gitt tillatelser til en sør-norsk kjøper ved salg for fortsatt drift av et slikt fartøy som er hjemmehørende i Nord-Norge.
Det er, og har vært, et fiskeripolitisk ønske å opprettholde et havfiskemiljø i Nord-Norge ut over de industrieide torsketrålerne. Begrunnelsen for dette er at man gjennom nordnorsk eierskap har bidratt til råstofftilførselen til foredlingsanlegg i landsdelen, har bidratt til aktivitet for ulike grupper av leverandører, har bidratt til større tilbøyelighet til lokal rekruttering osv. Et slikt havfiskemiljø skal altså bidra til at høstingen av de marine ressurser kommer denne landsdelen til gode og dermed trygge bosetning og arbeidsplasser.
Det gjelder i tillegg særlige regler ved salg av fartøy som har deltakeradgang i enkelte fiskerier i kystfartøygruppen, henholdsvis fisket etter torsk, hyse og sei mv. for konvensjonelle havfiskefartøy og i lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei for fartøy som har mindre enn 300 m3 lasteromsvolum som fisker med konvensjonelle redskap nord for 62 grader nord. Disse er forskriftsfestet i den årlige deltakerforskriften, jf for 2010 forskrift av 27. november 2009 nr 1445, og innebærer at kjøper og selger som hovedregel må være ført i fiskermanntallet i samme fylke i minst 12 måneder før kjøpet finner sted dersom ny eier skal kunne overta fartøyets deltakeradgang. Det kan gjøres unntak for dette i visse tilfeller, hvor det viktigste er når fartøy kjøpes fra annet fylke til Nord-Troms og Finnmark.
Dette er altså i utgangspunktet ikke en nord-sør-begrensning, men en fylkesbinding som har hatt som formål å opprettholde en geografisk spredning av både den konvensjonelle kyst- og havfiskeflåten og den relative fordelingen mellom fylkene av slike fartøy.
Jeg kan se at disse begrensningene jeg her har gjort rede for, kan medføre ulik verdi på fartøy med samme type tillatelse i ulike fylker eller deler av landet. Dette henger sammen med markedsmessige forhold. Jeg mener likevel at de målsettingene som begrensningene har, er viktigere enn de negative konsekvenser som kan bli påført enkelte fartøyeiere for eksempel med hensyn til egenkapitalkrav ved lånefinansiering.
Utviklingen av den geografiske spredning av fartøy, fangst mv i ulike grupper er redegjort for i St. meld. nr 21 (2006–2007) Strukturpolitikk for fiskeflåten kapittel 2, og jeg ser ingen grunn til å legge frem en slik sak som forslagsstillerne ber om.
Jeg er videre svært uenig med forslagstillerne når de beskriver det som et ”smutthull” når en fartøyeier får anledning til å ta med seg båten og adgang til å fiske når han flytter. Etter mitt syn ville det være meget spesielt dersom myndighetene skulle tvinge folk til å gi opp sin næringsvirksomhet dersom man ønsket å flytte for eksempel av familiære årsaker.
Jeg er på den annen side enig med forslagsstillerne i at stråmannsproblematikken må vies oppmerksomhet. Departementet har derfor gitt instrukser til Fiskeridirektoratet om å føre kontroll med slike forhold, og praksis er i dag at direktoratet i en rekke tilfeller krever erklæringer fra søkere og deres eventuelle advokater om at det ikke foreligger underliggende avtaler som forskyver kontroll, risiko osv.
Jeg kan etter dette ikke se behov for å legge fram en sak som nevnt i forslagets romertall II.
Forslagsstillerne tar i dette forslaget til orde for en endring av regelverket i den hensikt å gjøre generasjonsskifter mer ubyråkratiske.
Utgangspunktet for vurderingen av dette må tas i det forhold at alle eierendringer i fiskefartøy skal godkjennes av fiskerimyndighetene, blant annet for å sikre at hovedregelen om at fiskefartøy skal eies av aktive fiskere blir etterlevd og for at myndighetene skal ha den oversikt over eierskapet som er omtalt ovenfor i forbindelse med forslaget i romertall I.
Dersom den eller de som skal overta et fiskefartøy etter generasjonsskifte oppfyller de alminnelige kravene som stilles til eiere, vil en søknad kunne innvilges uten verken mer eller mindre ”byråkratiske hindringer” enn alle andre søknader.
Dersom aktivitetskravet ikke er oppfylt på tidspunktet for generasjonsskiftet, vil det likevel kunne gis en tidsbegrenset ervervstillatelse for fem år i medhold av særregelen for blant annet generasjonsskifter i deltakerloven § 7 annet ledd. Denne regelen innebærer i realiteten en tidsbegrenset lempning i aktivitetskravet ved arv eller generasjonsskifte. Den aktuelle bestemmelsen lyder som følger:
”Når et fartøy overtas ved arv etter reglene i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. kapittel I eller II, skal den nye eieren gis tidsbegrenset ervervstillatelse i inntil fem år inntil aktivitetskravet i § 6 første ledd er oppfylt. Slik tidsbegrenset ervervstillatelse kan også gis ved overføring av fartøyet som ledd i generasjonsskifte til fordel for personer som kan få arverett etter arveloven kapittel I. Gjenlevende ektefelle i uskiftet bo, jf. arveloven kapittel III, kan gis en tidsubegrenset ervervstillatelse så lenge uskifteboet består.”
Dette innebærer at majoritetseierskapet til et fiskefartøy som er overtatt etter arv eller generasjonsskifte, først etter fem år må ligge hos personer som oppfyller det alminnelige kravet om å være aktiv fisker enten om bord på fartøy eller som såkalt administrerende reder.
Det er etter mitt syn ikke grunnlag for en påstand om at regelverket medfører unødvendig byråkrati i forbindelse med generasjonsskifter. Disse sakene behandles på samme måte som andre saker om eierendringer.
Jeg kan etter dette heller ikke se at det er behov for å legge fram en sak som nevnt i forslagets romertall III.