Vedlegg
Jeg viser til brev av 15. juni i år fra Stortingets helse- og omsorgskomité hvor det bes om min vurdering av representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Kjønaas Kjos, Morten Stordalen og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å hindre unge i å utvikle rusmiddelavhengighet.
Representantforslaget inneholder tre forslag:
I
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et prøveprosjekt der ungdom som blir tatt for besittelse eller bruk av små doser narkotiske stoffer, pålegges deltakelse i et informasjonsprogram.
II
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette et nasjonalt system med urinprøveprosjekt, hvor ungdom som blir tatt for første gangs besittelse eller bruk av narkotiske stoffer, gis et tilbud om en kontrakt hvor man forplikter seg til jevnlige urinprøvetester.
III
Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet for 2011, igangsette prøveprosjekter rettet inn mot risikogrupper blant ungdom.
Jeg finner det mest hensiktsmessig å kommentere forslag III først siden dette forslaget er mer generelt og vurderingene her er avgjørende for mine svar på de to første forslagene. Samtidig vil jeg understreke at jeg deler representantenes understreking av betydningen av godt forebyggende arbeid og at dette må prioriteres.
Det pågår i dag mye godt arbeid rettet mot risikoutsatte ungdommer og ungdoms-grupper. Båre innen permanente strukturer og i form av prosjekter, i statlig og i kommunal og dels også frivillig regi. Utfordringen i dag er snarere å konsentrere og samordne innsatsen om velprøvde metoder som har dokumentert effekt enn å utprøve nye prosjekter.
Regjeringen har valgt å vektlegge tidlig intervensjon overfor risikoutsatte barn og unge og har en nasjonal satsing på dette området. Den nasjonale satsingen er styrket de tre siste årene, blant annet gjennom opptrappingsplanen på rusfeltet, og flere departementer og direktorater er involvert. En prioritert målgruppe i denne satsingen er nettopp ungdom og unge voksne som har begynnende problemer med rus og kriminalitet eller psykiske vansker.
Tidlig intervensjon befinner seg mellom universell forebygging og tiltak rettet mot hele befolkningen på den ene siden og indikative tiltak og intervensjoner (behandling) rettet mot personer hvor rusproblemer allerede er etablert på den andre. Tidlig intervensjon er følgelig en selektiv tilnærming rettet mot blant annet risikoutsatt ungdom.
Satsingens overordnede mål er å kartlegge, prøve ut, dokumentere og formidle kunnskap om virksomme tilnærmingsmåter, metoder og samarbeidsformer overfor ungdom i risikosonen. Dette skjer bl.a. på bakgrunn av en kunnskapsoppsummering (IRIS - 2007) som påpeker at vi mangler gode og kunnskapsbaserte tidlig intervensjons-metoder spesielt mot målgruppen 15 til 18 år.
Det har vært en stor aktivitet i flere direktorater for gjennomføring av dette de tre siste årene. Vi kan vise til gode resultater som f. eks Ungdom i Svevet (tverrdirektoral styringsgruppe sammen med fylkesmannen i Nordland), Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementets (BLD) satsinger Utsatte unge, Unge utenfor og storbysatsingen. I regi av de regionale kompetansesentrene på rusområdet har Helsedirektoratet gjennomført 30 metodeutviklende prosjekter rettet mot flere risikoutsatte grupper og hvor 15 av prosjektene rettet seg mot risikoutsatt ungdom i 15 kommuner. Direktoratenes satsinger/prosjekter baserer seg på tilpasninger av kunnskapsbaserte metoder og er nå i en fase hvor det skal avgjøres hvilke metoder med dokumentert effekt det er ønskelig å spre på nasjonalt nivå. NAV har også tre nasjonale piloter innrettet spesielt mot denne målgruppen. I løpet av 2010 og 2011 vil det bli arrangert fem regionale konferanser – Sammen for ungdom - hvor metodene, tiltakene og erfaringene vil bli spredt til tjenesteansatte som arbeider spesielt med denne målgruppen.
Et ledd i tidlig intervensjonssatsingen er ikke minst å implementere veilederen Fra bekymring til handling som er utarbeidet av Helsedirektoratet i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet og som ble utgitt i 2009. For tiden vektlegges det å gjøre veilederen kjent, og implementeringen i kommunene består i å bistå kommunene i kompetansehevende tiltak til tjenester med risikoutsatte unge som målgruppen. Det foreligger regionale framdriftsplaner for hvordan veilederen skal gjøres kjent og hvordan dens råd og tips samt kompetansehevende tiltak kan endre praksis i forhold til målgruppen.
Jeg vil også nevne at Helsedirektoratet nylig har bevilget 1,5 mill. kroner til Oslo kommune/Legevakta for etablering av et ungdomsmottak etter modell av den svenske Maria ungdom. Målgruppen her er ungdom med bekymringsfull bruk av alkohol og/eller narkotika.
Målgruppen risikoutsatt ungdom er ikke homogen. Noen ungdommer lever med omsorgspersoner som har et rusproblem, og andre ungdommer har selv eller er i ferd med å utvikle et rusproblem. På den ene siden finnes det mange ungdommer definert inn i risikogruppen som ikke utvikler problemer til tross for store belastninger i oppveksten. På den andre siden finnes det også ungdommer som ikke er utsatt for de samme risikofaktorene, men som likevel utvik-ler rusproblemer. Intervensjonen ungdommen trenger, må derfor være tilpasset den enkelte ungdommens særegne behov og situasjon. Denne individualiteten må ulike tilnærminger ta høyde for, samt å møte ungdommenes behov med hjelp både i en tidlig fase i livet og i en så tidlig fase som mulig i en problemutvikling.
Representantforslaget/forslagsstillerne skriver at sporadiske ruskampanjer rettet generelt inn mot ungdom har liten effekt, noe jeg betinget kan si meg enig i.
Ruskampanjer alene virker ikke forebyggende, men må settes inn i en større sammenheng for å underbygge det øvrige rusforebyggende arbeidet.
Ved å gjøre tjenesteansatte flinkere til å identifisere et problem i en tidligere fase enn vi hittil har gjort, så vil vi med større sannsynlighet kunne forhindre at mindre problemer utvikler seg til å bli langt mer vanskelig håndterbare. Vi er allerede er godt i gang med en helhetlig og omfattende innsats i utvikling og bruk av metoder hvor effekten er dokumentert, for å avdekke og avhjelpe mulig problemutvikling i en tidlig fase. I denne fasen anser jeg det som mindre hensiktsmessig å adoptere et enkelt program, som det sveitsiske Supra-F som representantene nevner. Jeg vil imidlertid presisere at jeg ikke uttaler meg mot Supra-F som sikkert er et godt program, men lar det være opp til våre fagetater å vurdere programmet og eventuelt innføre det.
Jeg vil dessuten presisere at vi har solid belegg for å opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk, som den mest effektive måten å forebygge uønsket bruk av rusmidler på.
Regjeringens mål er at vi skal både identifisere og intervenere overfor bruk av rusmidler på et tidlig tidspunkt. Det forutsetter et tjenesteapparat som har kompetanse i både å avdekke, reagere og avhjelpe. Og hjelpen skal virke. Lov om barnevern legitimerer mulighet til å fatte nødvendige vedtak overfor ungdom som ruser seg, og ansvarliggjør barneverntjenesten til å yte adekvat hjelp. Også politiet har anledning til å reagere overfor ulovlig bruk av narkotika.
Foruten de virkemidler og tiltak som barneverntjenesten besitter, er vi som nevnt tidligere godt i gang med å styrke arbeidet for å forebygge bruk av rusmidler gjennom satsingen på tidlig intervensjon. I regi av barneverntjenesten er det dessuten etablert et sett av tiltak tilpasset ulik alvorlighetsgrad og som retter seg både mot den enkelte ungdom og dennes familie. Forut for etableringen av disse tiltakene er det gjort et grundig internasjonalt søk for å velge tilnærminger som kan dokumentere effekt. Foruten respektive fagdirektorater som skal bistå i å velge ut og implementere slik metodikk, er også Atferdssenteret etablert for bl.a. å målrette det forebyggende arbeidet. Jeg har tillit til at disse faginstansene vurderer og velger virkemidler som har best effekt.
Bruk av pålegg og tvang kan i enkelttilfeller være nødvendig og riktig, men dette bør være unntak og ikke regel, siden det både er inngrep som må benyttes med varsomhet og fordi det ikke alltid gir den tiltenkte effekt. Hva gjelder bruk av tidligere eller aktive rusmiddelbrukere til forebyggende formål, så viser erfaring at dette oftest ikke tjener det tiltenkte formålet og at det i beste fall har ingen effekt. Ei heller kan vi skremme ungdom fra å bruke rusmidler. Jeg vurderer derfor ikke forslaget om å pålegge ungdom deltakelse i et informasjonsprogram som representantene foreslår, som særlig egnet.
Forslagsstillerne viser til at Supra-F prosjektet i Sveits også retter seg mot skolen. Det foregår også mye i Norge på denne arenaen. På bakgrunn av bl.a. forskningsrapporten Forebyggende innsatser i skolen og annen relevant forskningsbasert kunnskap utvik-les det nå en helhetlig anbefaling for (rus)forebyggende tiltak i skolen. En veileder for skolens rusforebyggende arbeid vil være ferdig høsten 2010 og blir samordnet med Utdanningsdirektoratets materiellutvikling for "Bedre læringsmiljø". Målgruppen er først og fremst skoleledelse, lærere, elever og foreldre/foresatte. Målsettingen er at landets skoler skal få lik anbefaling når det gjelder prinsipper og strategier i det rusmiddelforebyggende arbeidet, samtidig som veilederen skal bidra til mest mulig virksomt og effektivt forebyggende arbeid i skolene, tett koblet til læreplanverket. Det skal også utarbeides en implementeringsplan for veilederen.
De programmene som tilbys skolene, må følges opp og kvalitetssikres. Derfor har Helsedirektoratet iverksatt en mer kritisk vurdering ved tildeling av tilskudd til frivillige organisasjoners skoleprogrammer, i tråd med vurderingene i rapporten om forebyg-gende innsats i skolen. Samtidig bidrar Helsedirektoratet til at det gjennomføres gode evalueringer av flere programmer, og her ser vi en positiv utvikling. Flere organisasjoner jobber for å bedre sine skoleprogrammer, endre aktivitet eller fase ut sin virksomhet i skolen etter Helsedirektoratets anbefalinger. Min vurdering er at vi først og fremst bør konsentrere oss om dette arbeidet og den tilnærmingen som her er valgt. Jeg utelukker ikke SUPRA-F som et godt prosjekt og har tillit til at Helsedirektoratet i samarbeid med andre relevante direktorater vil vurdere dette nærmere om de finner det interessant.
Helsedirektoratet som fagdirektorat tilrår å benytte metoder som i første rekke baserer seg på frivillighet og dialog. Urinprøvetaking som virkemiddel innebærer elementer av kontroll og tvang som kan vanskeliggjøre en dialog og god oppfølging. Det er også en viss fare for falske positive/negative resultater. Jeg slutter meg til denne vurderingen.