Det foreslås bevilget 9 063 mill. kroner for 2011, mot 8 138 mill. kroner i saldert budsjett for 2010.

Komiteen viser til regjeringens forslag til bevilgning under dette kapitlet og slutter seg til forslaget.

Komiteen viser til at avtalefestet pensjon (AFP) i statlig sektor er dels hjemlet i lov 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet pensjon for offentlige tjenestemenn m.fl., og dels i lov om Statens pensjonskasse. Loven fra 1993 gjelder avtalefestet pensjon mellom 62 og 65 år. Lov om Statens pensjonskasse hjemler avtalefestet pensjon mellom 65 og 67 år. AFP-ordningen i statlig sektor er også regulert i hovedtariffavtalen i staten. Blant annet følger reglene om kombinasjon av AFP og arbeidsinntekt av tariffavtalen.

Komiteen konstaterer at som resultat av forhandlinger mellom partene i privat og offentlig sektor nå har to ulike AFP-ordninger. AFP i privat sektor blir fra 2011 en ren tilleggsytelse til folketrygdens alderspensjon og kan fritt kombineres med arbeidsinntekt. AFP i offentlig sektor følger fortsatt prinsippene i nåværende AFP-ordning.

Komiteen viser videre til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Prop. 107 L (2009–2010) A) Lov om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse og B) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser og i enkelte andre lover (oppfølging av avtale om tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor i tariffoppgjøret 2009), jf. Innst. 360 L (2009–2010).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at flere fagforbund i offentlig sektor nå signaliserer at de ønsker en ny AFP-ordning etter omlag samme linjer som AFP i privat sektor. Flertallet peker på at en slik løsning vil være mer i tråd med statens opprinnelige tilbud i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2008. Flertallet vil legge til at en slik AFP-ordning vil bidra til en vesentlig forenkling av AFP-ordningen og tilpasningen til det nye pensjonssystemet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at AFP i offentlig sektor i vesentlig grad skiller seg fra AFP i privat sektor og at dette skaper disharmoni i pensjonssystemet. AFP-ordningen som partene ble enige om i lønnsoppgjøret i 2009, tar i liten grad hensyn til et av det nye pensjonssystemets hovedtrekk, nemlig at det gjennomgående skal lønne seg å stå i arbeid lenger. Følgelig blir det mer krevende for ansatte i offentlig sektor, sammenlignet med ansatte i privat sektor, å kompensere levealdersjusteringen.

Disse medlemmer peker også på at mange offentlig ansatte i realiteten står overfor valget om å fortsette i arbeid utover fylte 67 år, eller tape fremtidig pensjonsinntekt. AFP i offentlig sektor bidrar til å komplisere hele pensjonssystemet og vanskeliggjør overføring av pensjonsrettigheter mellom offentlig og privat sektor.

Disse medlemmer viser til at pensjonsreformen skulle gjøre det mer lønnsomt for arbeidstakerne å stå lengre i arbeid. Og slik blir det i privat sektor når pensjonsreformen trer i kraft, men ikke i offentlig sektor.

Disse medlemmer har merket seg at YS-forbundet Parat har tatt til orde for at forliket fra tariffoppgjøret våren 2009 må vurderes på nytt, jf. oppslag i Aftenposten 9. november 2010.

Disse medlemmer vil påpeke at ny offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor innebærer at offentlig ansatte ikke fritt kan kombinere pensjon med arbeid på samme måte som ansatte i privat sektor kan gjøre det, fra fylte 62 år.

Disse medlemmer viser til at de nye samordningsreglene i offentlig sektor kan bidra til at tjenestepensjonen langt på vei samordnes bort for offentlig ansatte med lang fartstid, og som vil stå lenger i arbeid.

Disse medlemmer har oppfattet den offentlige debatt dit hen at det er flere av fagforbundene som organiserer offentlig ansatte som ønsker en ny behandling av pensjonsforliket fra tariffoppgjøret våren 2009.

Disse medlemmer mener regjeringen bør legge til rette for at dette ønsket kan imøtekommes i forbindelse med tariffoppgjøret våren 2011.

Disse medlemmer viser til at ny AFP i offentlig sektor ikke kan ytes til den som etter fylte 62 år mottar uførepensjon fra folketrygden. Dette kan åpne opp for at personer med oppsatte rettigheter i offentlige tjenestepensjonsordninger, og som er delvis uførepensjonert, i større grad enn andre velger å videreføre uførepensjon etter fylte 62 år. Dette kan innebære at denne gruppen ved 62 år velger delvis uførepensjon fremfor AFP, og dermed enten «må» jobbe helt frem til 67 år, eller søke økt uføregrad før den tid.

Disse medlemmer viser videre til at vi nå får to forskjellig pensjonssystemer i privat og offentlig sektor, og at dette forhindrer en ønskelig flyt og fleksibilitet av arbeidskraft mellom privat og offentlig sektor.

Disse medlemmer vil påpeke at dette er bare noen av konsekvensene ved Stortingets behandling av Prop. 107 L (2009–2010), jf. Innst. 360 L (2009–2010), som taler for at man bør åpne for en ny behandling av de offentlige tjenestepensjonene og AFP i offentlig sektor.

Disse medlemmer mener det bør være en sammenheng mellom hva du betaler inn til en pensjonsordning og hva du får utbetalt i pensjon som pensjonist. Derfor har Fremskrittspartiet ved flere anledninger fremmet forslag om at det legges til rette for at de offentlige tjenestepensjonene omgjøres til nettoordninger.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag under kap. 2670 Alderdom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Stortingets vedtak av 15. juni 2001 er fulgt opp ved behandling i Stortinget 15. desember 2008 av Dokument nr. 8:105 (2007–2008) jf. Innst. O. nr. 34 (2008–2009) angående såkalt «negativ effekt», der forslaget ble stemt ned med 60 mot 17 stemmer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Stortinget, i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2001, gjorde følgende vedtak den 15. juni 2001:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for en praktisering av samordningsloven slik at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng i folketrygden.»

Vedtaket gjaldt den såkalte «negative effekt» som innebærer at samordning mellom offentlig tjenestepensjon og alderspensjon fra folketrygden blir foretatt med ytelser pensjonisten ikke kan få utbetalt og dermed ikke får kompensert for det bortfallet av pensjon samordningen fører til. Pensjonisten taper følgelig på å ha tjent opp rettigheter i folketrygden. Det er en forutsetning for samordning at det skal gis kompensasjon i annen ytelse for det beløp som samordnes bort.

I denne forbindelse viser disse medlemmer til den enstemmige plenumsdommen i Høyesterett i 1962 der grunnlaget for samordningen blir grundig vurdert.

Disse medlemmer vil peke på at Stortingets vedtak ennå ikke er gjennomført.

Under debatten i Stortinget om St.meld. nr. 4 (2000–2001) Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2000–2001 stilte stortingsrepresentant Carl I. Hagen spørsmål til statsminister Kjell Magne Bondevik om ikke det var regjeringens plikt å gjennomføre Stortingets vedtak.

Disse medlemmer viser til svaret, sitat:

«Jeg er enig med representanten Hagen at dette er en viktig sak for mange pensjonister. Men nå fremstiller jo Hagen det som at Regjeringen ikke vil følge opp dette vedtaket. Det har da Regjeringen vitterlig ikke sagt at den ikke vil gjøre. Stortingsvedtaket skal følges opp. Jeg skal si litt mer prinsipielt om det etterpå. Men det er faktisk en regjerings ikke bare rett, men plikt å vurdere hvordan et vedtak skal følges opp hvis ikke Stortinget konkret har anvist akkurat hvordan det skal gjøres.»

Statsminister Bondevik sa videre:

«Det er vår fordømte plikt – unnskyld uttrykket, president – å finne ut hvordan vi best kan gjøre det på en ordentlig måte, og det er vår plikt å se til at Stortinget er klar over de økonomiske konsekvensene ved ulike måter å følge opp vedtaket på – ikke om det skal følges opp, jeg gjentar: ikke om det skal følges opp, men ulike måter å gjøre det på.»

Disse medlemmer viser til at spørsmålet om «negativ effekt» har også senere vært tatt opp og behandlet i Stortinget uten at de pensjonistene som stadig taper pensjon på fenomenet har fått noen endring i sin situasjon. Stortingets vedtak av 15. juni 2001 er fremdeles ikke fulgt opp.

Etter disse medlemmers mening er det på tide å sørge for at denne uverdige situasjonen for en liten gruppe pensjonister blir fjernet og at Stortinget kvitterer ut det vedtaket som i sin tid ble fattet med stemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet og blant andre daværende statsminister Bondevik og Senterpartiets Johan J. Jacobsen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Stortingets vedtak av 15. juni 2001 om at ingen skal tape på å ha tjent opp pensjonspoeng i folketrygden følges opp og gjennomføres.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2011, jf. Innst. 2 S (2010–2011), sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, om situasjonen for statspensjonister som gikk av med pensjon før 1. mai 2000 og den forskjellsbehandling disse pensjonistene blir utsatt for i forhold til kolleger, med samme lønn og opptjening, som ble pensjonister etter denne dato.

Disse medlemmer viser også til forslaget i finansinnstillingen, sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige endringer i lov om Statens pensjonskasse, slik at statspensjonister som gikk av med pensjon før 1. mai 2000, blir likebehandlet med øvrige statspensjonister. Ikrafttredelsen av denne endring er 31. juni 2011.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti konstaterer at altfor mange forsvinner ut av arbeidslivet etter fylte 62 år. Regjeringen har gjort svært lite for å stimulere disse aldersgruppene til å stå lenger i arbeid. Dette medlem viser til at dette ofte er høykompetent, erfaren arbeidskraft som bedriftene trenger, og mener det er nødvendig med stimuleringstiltak for å få disse til å stå i jobb. Dette medlem mener at direkte skattefradrag vil være virk-ningsfullt, og understreker at et slikt fradrag vil forutsette at man ikke samtidig mottar pensjon eller trygd i tillegg til lønnsinntekten.

Dette medlem viser til behandlingen av Prop. 1 LS (2010–2011) Skatter og avgifter – lovendringer, jf. Innst. 4 L (2010–2011), der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre et skattefradrag på 3 000 kroner for personer i alderen 62–67 år som står i full jobb.

Dette medlem anslår nøkternt at dette vil gi 500 færre AFP-pensjonister i 2011, noe som vil gi en innsparing på til sammen 32 mill. kroner, fordelt på kap. 612 post 1 (20 mill. kroner) og kap. 666 post 70 (12 mill. kroner).

Dette medlem foreslår på denne bakgrunn at kap. 612 post 1 reduseres med 20 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag.