Finansdepartementet har fastsatt retningslinjer for
Norges Banks og Folketrygdfondets forvaltning av henholdsvis SPU
og SPN. Retningslinjene beskriver de overordnede investeringsrammene
i form av referanseindekser og rammer for aktiv forvaltning. Videre
inneholder retningslinjene kvalitative bestemmelser om risikostyring
og rapportering, samt regler om ansvarlig investerings-praksis.
Departementets retningslinjer er rammepreget og prinsippbaserte,
og forutsetter at forvalter fastsetter mer detaljerte interne regler.
Det samlede rammeverket for forvaltningen av SPU
og SPN er gitt i form av lov, forskrift og utfyllende retningslinjer
fastsatt av departementet. Det er også inngått forvaltningsavtaler
mellom departementet og henholdsvis Norges Bank og Folketrygdfondet.
Rammeverket er tilgjengelig på departementets internettsider (www.regjeringen.no/spf).
Folketrygdfondet revideres av en ekstern revisor utpekt
av departementet. Revisor utfører også såkalte attestasjonsoppdrag
for departementet. Dette er uavhengige kontroller av om Folketrygdfondet
overholder reglene om forvaltningen av SPN fastsatt av departementet.
Norges Banks representantskap har ansvar for
å føre tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt,
herunder reglene departementet har fastsatt for forvaltningen av
SPU. Bankens eksterne revisor utfører også attestasjonsoppdrag.
Departementet har i den forbindelse etablert dialog med representantskapet
om utformingen av slike oppdrag, jf. Ot.prp. nr. 58 (2008–2009)
avsnitt 5.4.1 og avsnitt 3.3.2 i meldingen.
Departementet arbeider løpende med å videreutvikle
rammeverket for forvaltningen av Statens pensjonsfond i tråd med
ledende praksis internasjonalt. Som redegjort for i avsnitt 3.3
og nedenfor, er det gjennom de siste årene gjennomført flere tiltak
for å styrke forvaltningen av fondet.
I avsnitt 4.2 i meldingen gjøres det rede for
departementets arbeid med å fastsette nye regler for forvaltningen
av SPU. Det er i den forbindelse gjort rede for departementets prinsipielle syn
på arbeids- og rolledelingen mellom departementet og Norges Bank.
I avsnitt 4.3 i meldingen gis en kort omtale av departementets planer for
revidering av reglene om forvaltningen av SPN. Avsnitt 4.4 i meldingen
drøfter alternative organisasjonsformer for forvaltningen av SPU, jf.
Innst. O. nr. 93 (2008–2009) hvor finanskomiteen mente det kunne
være hensiktsmessig at departementet belyser nærmere hvilke fordeler og
ulemper dagens organisering av det operative forvaltningsansvaret
innen Norges Bank har. I avsnitt 4.5 i meldingen omtales et lovarbeid
departementet har satt i gang med sikte på å endre rapporterings-
og godtgjørelsesrutinene for Norges Banks representantskap, mens
det i meldingens avsnitt 4.6 presenteres nye retningslinjer for
ansvarlig investeringspraksis, jf. omtalen av resultatene av evalueringen
av de etiske retningslinjene for SPU i St.meld. nr. 20 (2008–2009).
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) ble det vist til
at departementet har satt i gang en gjennomgang av regelverket for
SPU. Siktemålet med denne gjennomgangen er blant annet å tydeliggjøre ansvars-
og rolledelingen mellom Finansdepartementet og Norges Bank, samt
å stille strengere krav til regulering av den aktive forvaltningen.
Finansdepartementet sendte et utkast til nye
regler på høring 31. august 2009. Utkastet bygde i stor utstrekning
på dagens rammeverk, men på enkelte områder ble det lagt opp til
en mer detaljert regulering. Dette gjaldt blant annet rammer for
risikoen i den aktive forvaltningen og krav til styring, måling
og rapportering av risiko.
De nye reglene innebærer at en samler reglene om
forvaltningen av fondet i ett dokument, og ikke som i dag hvor disse
framgår av følgende dokumenter:
forskrift 22. desember
2005 nr. 1725 om forvaltningen av SPU
utfyllende retningslinjer for forvaltningen
av SPU
forvalteravtale mellom Norges Bank og Finansdepartementet
av 12. februar 2001.
Blant sentrale temaer i utkastet til nye regler
som ble sendt på høring var:
krav om at Norges
Bank skal utarbeide en strategisk plan for forvaltningen av SPU
fastsetting av supplerende grenser for
risikotaking i den aktive forvaltningen ut over dagens grense for
forventet relativ volatilitet
begrensning i adgangen til belåning
regler som vil pålegge Norges Bank å styre,
måle og kontrollere risikoen etter flere parametre enn det som gjelder
i dag
krav til en mer omfattende prosedyre for
godkjenning av nye instrumenter
regler om investeringer i fast eiendom
mer omfattende offentlige rapporteringskrav.
Høringsinnspillene fra Riksrevisjonen og Norges
Bank avdekket ulike syn på hvor detaljerte reglene om forvaltningen
av SPU bør være. Riksrevisjonen ga i sitt høringssvar uttrykk for
at de foreslåtte reglene ville innebære for stor grad av delegering
til Norges Bank, og stilte spørsmål ved om departementet i tilstrekkelig
grad kan oppfylle sitt kontroll-, styrings- og oppfølgingsansvar
slik forslaget var utformet. Norges Bank argumenterte på sin side
for at departementet på enkelte områder gikk for langt i å detaljregulere bankens
forvaltning. Banken ga uttrykk for at dersom en skal kunne forvalte
fondet på en forsvarlig måte, må det nye regelverket ikke være så detaljert
at hovedstyrets rolle og ansvar blir uklart sammenholdt med departementets
eierstyring. Etter bankens syn er det en risiko for at departementet
i praksis trer inn i hovedstyrets rolle dersom reglene er for detaljerte.
Som det framgikk av St.meld. nr. 16 (2008–2009),
la Finansdepartementet opp til at de nye reglene om forvaltningen
av SPU skulle tre i kraft 1. januar 2010. Departementet har imidlertid
kommet til at det er hensiktsmessig at Stortinget får anledning
til å drøfte ansvars- og rollefordelingen mellom Finansdepartementet og
Norges Bank på et mer prinsipielt grunnlag før de nye reglene endelig
fastsettes.
I meldingen gjøres det rede for systemet for
regulering, rapportering og tilsyn knyttet til forvaltningen av
SPU. Deretter presenteres departementets prinsipielle syn på ansvars-
og rollefordelingen mellom Finansdepartementet og Norges Bank. I
avsnitt 4.2.4 i meldingen skisseres hvordan departementet tar sikte
på å konkretisere disse prinsippene i nye regler. Det vises til
dette.
Departementet tar sikte på å fastsette nye regler som
er mer omfattende enn de tre regelsettene de skal erstatte. Dels
tar departementet sikte på å regulere områder som dagens regelverk
og forvalteravtalen ikke dekker, og dels vil de nye reglene være
mer utfyllende. Samtidig vil reguleringen fortsatt være rammepreget
slik at Norges Bank må fylle ut de overordnede rammene og prinsippene
med et mer detaljert internt regelverk for den operative forvaltningen. Et
slikt regelsystem innebærer i praksis en videreføring av dagens
ordning, men ved å pålegge banken å offentliggjøre hovedstyrets
utfyllende retningslinjer vil det samlede regelverket bli lettere
tilgjengelig.
I tråd med synspunktene foran legger Finansdepartementet
opp til å fastsette nye regler for forvaltningen av SPU etter følgende
overordnede prinsipper:
Nye regler for SPU
skal reflektere politiske myndigheters holdninger til hva som er
en akseptabel risiko i fondet.
Norges Bank skal fastsette supplerende
risikogrenser for den aktive forvaltningen. Disse skal legges fram
for Finansdepartementet før planlagt ikrafttredelse.
Finansdepartementet skal fastsette overordnede kvalitative
krav knyttet til risikoen i den aktive forvaltningen.
Ansvaret for å utforme regler for operasjonalisering
av forvalteroppdraget delegeres til Norges Banks hovedstyre, men
slik at Finansdepartementets regelverk angir relevante temaer for Norges
Banks egenregulering.
Det stilles omfattende offentlige rapporteringskrav
knyttet til gjennomføringen av forvalteroppdraget.
Departementet tar sikte på at nye regler for
forvaltningen av SPU skal kunne tre i kraft fra 1. januar 2011.
Beskrivelsen av ansvars- og rolledelingen mellom
Finansdepartementet og Norges Bank i meldingens avsnitt 4.2.2 og
4.2.3 vil i det vesentlige gjelde tilsvarende for arbeidsdelingen mellom
Finansdepartementet og Folketrygdfondet, med unntak av omtalen av
revisjons- og tilsynsordningen. Mens Norges Bank står under tilsyn
av representantskapet og blir revidert av en ekstern revisor oppnevnt
av representantskapet, blir Folketrygdfondet revidert av en ekstern revisor
oppnevnt av Finansdepartementet.
I forkant av opprettelsen av Folketrygdfondet som
særlovselskap fra 1. januar 2008 fastsatte Finansdepartementet nye
regler for forvaltningen av SPN i form av en forskrift med utfyllende retningslinjer.
Det ble også inngått en forvalteravtale mellom departementet og
Folketrygdfondet. Reglene for Folketrygdfondets forvaltning av SPN
er vesentlig mer detaljerte enn de retningslinjene som departementet
har fastsatt for Norges Banks forvaltning av SPU, og de varslede
reglene som er under utarbeidelse, jf. omtalen i avsnitt 4.2.4.
Forskjellen mellom gjeldende regler for SPN og SPU er særlig markert
når det gjelder detaljeringsgraden i kravene til måling, styring
og kontroll av risiko.
Folketrygdfondet har i forbindelse med omdanningen
til særlovselskap og nye rammebetingelser for forvaltningen foretatt
vesentlige investeringer i nye styringssystemer. Departementet mener
at et høyt detaljeringsnivå i reglene for SPN har vært hensiktsmessig
for å tydeliggjøre departementets forventninger til den operasjonelle
forvaltningen i forbindelse med omdanningen, herunder til de systemer
som skulle etableres. Erfaringene med Folketrygdfondet som særlovselskap
har etter departementets syn vært gode. Blant annet har Folketrygdfondet
lagt ned et betydelig arbeid i å videreutvikle forvaltningen i tråd
med strengere krav til måling, styring og kontroll av risiko enn tidligere.
Det vil derfor etter departementets syn være hensiktsmessig nå å
foreta en revidering av reglene for forvaltningen av SPN i tråd
med det grunnleggende syn på arbeidsfordeling mellom kapitaleier
og forvalter som er skissert i meldingens avsnitt 4.2.3. Dette innebærer
ikke at det vil bli stilt mindre strenge krav til måling, styring
og kontroll av risiko enn før, men at det i større utstrekning vil
være styret i Folketrygdfondets ansvar å videreutvikle mer detaljerte
regler for risikostyringen, innenfor overordnede rammer fastsatt
av departementet.
Departementet tar foreløpig sikte på at nye
regler for forvaltningen av SPN skal kunne tre i kraft fra 1. januar
2011.
Stortingets finanskomité uttalte i forbindelse med
behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (2008–2009) om ny revisjonsordning
i Norges Bank mv. at en styringsstruktur for SPU av høyeste internasjonale
klasse, med klare mandater og rollefordeling, tett oppfølging og
kontroll, samt gode offentlige rapporteringsrutiner er nødvendig
for å sikre bred tillit til selve forvaltningsmodellen, jf. Innst.
O. nr. 93 (2008–2009). I denne forbindelse viste komiteen til at
det kunne være hensiktsmessig at Finansdepartementet i meldingen til
Stortinget om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2009 belyste
nærmere fordeler og ulemper ved dagens organisering av det operative forvaltningsansvaret
i Norges Bank, sammenliknet med en egen forvaltningsorganisasjon
ledet av et styre direkte utpekt av Finansdepartementet.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Norges Banks representantskap er oppnevnt av Stortinget
og skal etter sentralbankloven føre tilsyn med bankens virksomhet.
Representantskapet sendte 10. desember 2009 et brev til Finansdepartementet
hvor det framgår at representantskapet er i ferd med å utforme en
strategi for videreutvikling og styrking av tilsynsordningen i banken.
Som et ledd i dette arbeidet ønsker representantskapet vurdert muligheten
for en utvidet og mer direkte rapportering til Stortinget. I dag
er ordningen i følge sentralbankloven § 30 at:
«årsberetningen, det reviderte årsregnskap, samt representantskapets
uttalelse om hovedstyrets protokoller og tilsynet med banken sendes
departementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget».
Uttalelsen er i dag nokså kortfattet.
Representantskapet vil også ha vurdert muligheten
til å overføre kompetansen til å fastsette representantskapets godtgjørelse
fra Kongen til Stortinget. I dag er denne kompetansen delegert fra
Kongen til Finansdepartementet.
I tråd med innspillet fra representantskapet sendte
Finansdepartementet 4. februar 2010 et brev til Norges Banks representantskap
og hovedstyre der departementet foreslår endringer i sentralbanklovens
regler om fastsettelse av godtgjørelse for representantskapet og
måten det skal rapportere til Stortinget på. Det foreslås at Stortinget,
som står for oppnevnelsen av representantskapet, også bør fastsette
dets godtgjørelse. Gjennom fastsettelse av godtgjørelse gis en indikasjon
på hvor mye tid de valgte personene er ment å skulle bruke på vervet.
Det er hensiktsmessig at det organet som står for valget gjennom
fastsettelse av godtgjørelse også indikerer hvor mye tid og arbeid
som ligger i vervet.
Departementet er enig med representantskapet
i at det vil styrke bankens styringsmodell at representantskapet
rapporterer direkte til Stortinget. Direkte rapportering til Stortinget
er ordningen for alle andre stortingsoppnevnte ombud og organer,
og etter departementets syn er det ikke særlige hensyn som tilsier
en annen løsning for representantskapet. Direkte rapportering vil bidra
til å synliggjøre og styrke Stortingets kontroll med virksomheten
i Norges Bank, ikke minst når det gjelder SPU.
Av de samme grunner finner departementet også grunn
til å foreslå minimumskrav til representantskapets uttalelse etter
sentralbankloven. Det bør blant annet framgå hvordan tilsynet har
vært organisert og hvilke tilsynsoppgaver som har vært gjennomført.
Videre bør resultatet av tilsynet komme klart fram. Av hensyn til
SPUs særstilling når det gjelder størrelse og operasjonell risiko,
bør representantskapet pålegges å gi en egen redegjørelse for tilsynet
med kapitalforvaltningen.
Departementet fremmer proposisjon til Stortinget
om endringer i sentralbankloven samtidig med denne meldingen.
Etiske retningslinjer for SPU ble fastsatt av
Finansdepartementet 19. november 2004, basert på forslag fra Graver-utvalget
i NOU 2003:22 Forvaltning for fremtiden.
I 2008 gjennomførte Finansdepartementet en bred
evaluering av de etiske retningslinjene. Resultatene ble presentert
i St.meld. nr. 20 (2008–2009). Hovedkonklusjonen etter evalueringen var
at de etiske retningslinjene hadde vist seg å være rimelig robuste,
og mange viktige trekk er videreført. I tillegg la departementet
opp til en mer omfattende strategi for ansvarlig investeringspraksis
i SPU og besluttet flere nye tiltak. Stortinget ga sin tilslutning
til Regjeringens opplegg, jf. Innst. S. nr. 277 (2008–2009) avsnitt 3.2.
En samlet oversikt over resultatene av evalueringen
av de etiske retningslinjene og tiltakene som gjennomfører resultatene
er gitt i avsnitt 2.5.3 i meldingen. Nedenfor gjøres det rede for
innholdet i to nye retningslinjer om ansvarlig investeringspraksis
som innebærer en gjennomføring av flere av de foreslåtte tiltakene.
De etiske retningslinjene av 2004 anga i punkt
1 det etiske grunnlaget for SPU. Punkt 2 i retningslinjene slo fast
at det etiske grunnlaget skulle fremmes gjennom tre virkemidler;
eierskapsutøvelse, negativ filtrering av selskaper på bakgrunn av
produksjon av våpen som ved normal anvendelse strider med grunnleggende
humanitære prinsipper, samt utelukkelse av selskaper ved uakseptabel
risiko for å medvirke til følgende forhold:
grove eller systematiske
krenkelser av menneskerettighetene, som for eksempel drap, tortur,
frihetsberøvelse, tvangsarbeid, de verste former for barnearbeid
og annen utbytting av barn,
alvorlige krenkelser av individers rettigheter
i krig eller konfliktsituasjoner,
alvorlig miljøskade,
grov korrupsjon, og
andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske
normer.
I 2008 ble det besluttet at fondet ikke kan
investeres i statsobligasjoner utstedt av staten Myanmar (Burma).
Det ble videre besluttet at selskaper som solgte våpen til Burma
skulle utelukkes fra fondets investeringsunivers.
Som oppfølging av St.meld. nr. 20 (2008–2009) har
Finansdepartementet fastsatt nye regler som gjelder arbeidet med
ansvarlig forvaltning av SPU. Utkast til nye retningslinjer har
vært på høring i Etikkrådet og Norges Bank. Ytterligere høring har
ikke vært ansett nødvendig, i og med at det ble gjennomført en omfattende
høring med innspill fra mer enn 50 høringsinstanser i forbindelse
med evalueringen.
For det første har departementet fastsatt retningslinjer
for Norges Banks arbeid med ansvarlig forvaltning og eierskapsutøvelse.
Når de nye reglene for forvaltningen av SPU blir fastsatt, jf. omtale
ovenfor i avsnitt 4.2, vil disse retningslinjene bli tatt inn i
reglene som et eget kapittel.
For det andre har departementet fastsatt retningslinjer
for observasjon og utelukkelse. Retningslinjene omfatter både departementets, Etikkrådets
og Norges Banks arbeid med disse sakene.
Disse to retningslinjene erstatter de tidligere etiske
retningslinjene som ble fastsatt 19. november 2004.
De nye retningslinjene viderefører de vesentligste
elementene fra de tidligere etiske retningslinjene. Det er også
flere nye bestemmelser, som alle er en oppfølging av St.meld. nr.
20 (2008–2009). Nedenfor gis en beskrivelse av de mest sentrale
endringene.
I evalueringen av de etiske retningslinjene
ble det besluttet at selskaper som produserer tobakk skulle utelukkes
fra fondets investeringsunivers, jf. omtale i St.meld. nr. 20 (2008–2009)
side 127 flg. og Innst. S. nr. 277 (2008–2009) avsnitt 3.2. Produksjon
av tobakk er derfor tatt inn som nytt kriterium for utelukkelse,
jf. de nye retningslinjene § 2 første ledd b. Departementet besluttet
å utelukke 17 tobakksprodusenter fra fondets portefølje, etter tilråding
av 22. oktober 2009 fra Etikkrådet. Beslutningen ble kunngjort i
januar 2010, etter at nedsalget i selskapene var gjennomført. For
øvrig viderefører de nye retningslinjenes § 2 utelukkelseskriteriene
fra de etiske retningslinjene av 2004.
De nye retningslinjene presiserer flere forhold som
departementet kan legge vekt på ved vurderingen av om et selskap
skal utelukkes eller ikke, jf. § 2 fjerde ledd. Dette gjelder blant
annet sannsynligheten for framtidige normbrudd, normbruddets alvor
og omfang, forbindelsen mellom normbruddene og selskapet fondet
er investert i og om selskapet gjør det som med rimelighet kan forventes
for å redusere risikoen for framtidige normbrudd innenfor en rimelig
tidshorisont. Selskapets retningslinjer for og arbeid med å ivareta
god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige forhold og om selskapet
bidrar i positiv retning overfor dem som rammes eller tidligere
er blitt rammet av selskapets atferd, kan også tillegges vekt.
Videre er det slått fast at departementet skal
vurdere bruk av andre virkemidler før utelukkelse begrunnet i grovt
uetisk atferd besluttes, jf. § 2 femte ledd. Dette vil kunne være
aktuelt dersom andre virkemidler kan være bedre egnet til å redusere
risikoen for fortsatt normbrudd, eller av andre årsaker kan være
mer hensiktsmessig. Departementet kan be om Norges Banks uttalelse
i saken, herunder om eierskapsutøvelse kan bidra til å redusere
risikoen for framtidige normbrudd. Bestemmelsene er i tråd med St.meld.
nr. 20 (2008–2009) avsnitt 4.3.4.4.
I retningslinjene § 3 er det gitt en ny bestemmelse
om observasjon av selskaper. Observasjon av selskaper har vært anvendt
tidligere, men § 3 formaliserer bruken av dette virkemiddelet og
er en oppfølging av St.meld. nr. 20 (2008–2009), jf. omtalen i avsnitt
4.3.5.4. Det er departementet som treffer beslutning om observasjon,
etter tilråding fra Etikkrådet. Departementet kan beslutte observasjon
både etter tilråding om utelukkelse og etter tilråding om observasjon,
jf. retningslinjene § 4 fjerde og femte ledd.
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) er det drøftet
om observasjon av selskaper skal gjøres offentlig kjent eller ikke.
Etter departementets syn bør offentliggjøring være hovedregelen.
I visse tilfeller kan det imidlertid være konkrete forhold som tilsier
at en beslutning om observasjon ikke bør gjøres offentlig kjent,
selv om det kan være gode grunner til å følge opp et selskap mer
inngående. Det kan tenkes tilfeller hvor offentliggjøring av observasjon
kan være lite hensiktsmessig dersom det allerede er en positiv utvikling
i selskapet, for eksempel etter initiativ fra andre aktører. For
å sikre hensynet til Stortingets og allmennhetens innsyn i anvendelsen
av de nye retningslinjene, bør slike beslutninger rapporteres i
den årlige meldingen til Stortinget om forvaltningen av fondet,
eventuelt i anonymisert form.
Retningslinjene § 5 tredje ledd viderefører
at selskaper som vurderes for uttrekk, skal forelegges grunnlaget
for dette til uttalelse. I evalueringen av de etiske retningslinjene
av 2004 la departementet opp til at Etikkrådet gis økte muligheter til
dialog med enkeltselskaper, i tillegg til skriftlig korrespondanse,
jf. St.meld. nr. 20 (2008–2009) side 126. Departementet viste til
at dette kunne bidra til å styrke informasjonsgrunnlaget og gi selskapet
bedre mulighet til å forklare den aktuelle situasjonen. Det ble
også pekt på mulige positive tilleggseffekter i form av større forutsigbarhet
for selskapene og at enkelte selskaper ville kunne ønske å endre
atferd som følge av en slik dialog. Samtidig uttalte departementet
at det må påregnes at en del selskaper enten ikke vil ønske dialog,
eller at dialogen raskt vil vise at selskapet ikke har noen interesse
i eller vilje til å adressere de aktuelle problemene. Det ble i
den forbindelse vist til at Etikkrådet ikke nødvendigvis kan forventes
å gi selskaper konkret veiledning, for eksempel om hvordan et selskap skal
redusere sine utslipp.
Bestemmelsen i § 5 tredje ledd åpner for økt
dialog mellom Etikkrådet og enkeltselskaper, ved at selskaper som
vurderes for uttrekk skal gis mulighet for å framlegge informasjon
og synspunkter for Etikkrådet tidlig i prosessen. Rådet skal i denne
sammenheng klargjøre overfor selskapet hvilke forhold som kan danne grunnlag
for utelukkelse. Bestemmelsen må forstås i lys av synspunktene som
er gjengitt ovenfor. Økt dialog er først og fremst et verktøy for å
sikre et bredere og mer fullstendig beslutningsgrunnlag, og for
å øke forutsigbarheten for selskapene og deres mulighet til å komme
med innvendinger. Omfanget av dialog med enkeltselskaper må veies
opp mot hensynet til god ressursbruk. Det må også ses hen til at
det ikke er hensiktsmessig at Etikkrådet går for langt inn i spørsmål
som dreier seg om selskapets drift, og at det er Norges Bank som
i første rekke er ansvarlig for den aktive eierskapsutøvelsen. Vurderer
rådet å tilrå utelukkelse, skal utkast til tilråding, som tidligere,
forelegges selskapet til uttalelse.
St.meld. nr. 20 (2008–2009) la opp til at det skulle
fastsettes prinsipper for rådets utvelgelse av selskaper som skal
undersøkes nærmere samt rutiner for Etikkrådets behandling av saker
som gjelder spørsmål om en beslutning om utelukkelse skal oppheves.
Det vises til retningslinjene § 5 første og fjerde ledd. Etikkrådet
er i ferd med å utarbeide det nærmere innholdet av disse.
Et viktig tema i evalueringen var spørsmål som knyttet
seg til styrking av samvirket mellom virkemidlene eierskapsutøvelse
og utelukkelse. Departementet la i St.meld. nr. 20 (2008–2009) opp
til bedre koordinering mellom Etikkrådet og Norges Banks arbeid
der det er overlapp av ansvarsområder, jf. avsnitt 4.3.5.4. Dette
er fulgt opp gjennom en ny bestemmelse om informasjonsutveksling
og koordinering mellom Norges Bank og Etikkrådet i retningslinjene
§ 6. Det skal jevnlig avholdes møter mellom Finansdepartementet,
Etikkrådet og Norges Bank for å utveksle informasjon om arbeidet
med eierskapsutøvelsen og Etikkrådets overvåking av fondets portefølje.
Etikkrådet og Norges Bank skal ha rutiner som sørger for at eventuell
kontakt med samme selskap er koordinert.
Etikkrådet kan be Norges Bank om opplysninger om
hvordan saker knyttet til enkeltselskaper er håndtert i eierskapsutøvelsen.
Etikkrådet kan videre be om Norges Banks uttalelse om andre forhold
som vedrører selskaper i porteføljen. Norges Bank kan også be Etikkrådet
om å stille sine vurderinger av enkeltselskaper til disposisjon.
Når det gjelder informasjonsutveksling, er det
på det rene at Norges Bank har andre og strengere taushetsregler
i sentralbankloven enn det som gjelder for Etikkrådet. Dette må
en ta hensyn til ved anvendelsen av § 6.
Anvendelsesområdet for de nye retningslinjene for
observasjon og utelukkelse av selskaper er hele porteføljen av SPUs
noterte investeringer, herunder eiendomsinvesteringer. Når det gjelder unoterte
investeringer, vises det til omtale nedenfor.
De nye retningslinjene § 1 første ledd viser
til at forvaltningen av fondsmidlene skal bygge på målet om høyest
mulig avkastning, jf. forskrift 22. desember 2005 nr. 1725 om forvaltning
av Statens pensjonsfond utland § 2 tredje ledd. Bestemmelsen legger
til grunn at god avkastning på lang sikt er avhengig av en bærekraftig
utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand. Dette
innebærer en videreføring av de tidligere etiske retningslinjene
punkt 1.1. I tillegg er det angitt at høyest mulig avkastning på lang
sikt anses å avhenge av «velfungerende, legitime og effektive markeder».
Dette er i tråd med omtalen i St.meld. nr. 20 (2008–2009) avsnitt
4.3.2 og boks 4.2.
Som oppfølging av resultatene av evalueringen er
det i retningslinjene § 1 annet ledd stilt krav om at banken skal
integrere hensyn til god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige
forhold i investeringsvirksomheten. Dette er et ambisiøst mål, som
også er i tråd med FNs Principles for Responsible Investment (PRI).
Både Norges Bank og Finansdepartementet har sluttet seg til PRI.
Integrering av disse hensynene skal skje under hensyntagen til fondets
investeringsstrategi og rollen som finansiell forvalter. Annet ledd
i denne bestemmelsen slår fast at fondets lange tidshorisont for
investeringene og at investeringene er bredt plassert i markedene,
skal vektlegges ved utøvelsen av forvalteroppdraget. Det vises
i denne sammenheng også til temaartikkelen i kapittel 11 om fondet
som en universell eier.
Kravet i retningslinjene § 1 annet ledd om integrering
av god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige forhold er utformet
på et helt overordnet nivå. Hvordan slike hensyn i praksis kan integreres
i investeringsvirksomheten vil variere mellom investeringsområder
og aktivaklasser. Den nærmere operasjonaliseringen må derfor foretas
av Norges Bank. Etter utkastet § 1 tredje ledd skal banken utarbeide
interne retningslinjer hvor det framgår hvordan de nevnte hensynene
er integrert i investeringsprosessen for de enkelte aktivaklassene,
både for den internt og eksternt forvaltede delen av porteføljen. Det
vises til omtale i St.meld. nr. 20 (2008–2009) avsnitt 4.3.3.4,
særlig sidene 109 og 112.
Retningslinjene § 2 omhandler Norges Banks eierskapsutøvelse,
og viderefører vesentlige deler av innholdet i de tidligere etiske
retningslinjene punkt 3.1. En ny bestemmelse er tatt inn i § 2 tredje
ledd hvor det framgår at større endringer i bankens prioriteringer
i eierskapsutøvelsen skal oversendes til departementet før endelig
beslutning treffes. Bankens planer skal høres offentlig før de oversendes
departementet. Dette er en oppfølging av resultatene av evalueringen,
jf. St.meld. nr. 20 (2008–2009) side 112. Denne prosedyren er allerede
gjennomført i forbindelse med at Norges Bank i 2009 utarbeidet to
nye forventningsdokumenter knyttet til selskapers håndtering av
vann og problemstillinger som følge av klimautfordringene.
Departementet har som ambisjon at en gjennom forvaltningen
av SPU skal bidra i utviklingen av beste praksis innenfor området
ansvarlige investeringer, jf. St.meld. nr. 20 (2008–2009) og avsnittene
2.1.1, 4.1.1 og 4.3.3.4. Retningslinjene § 3 inneholder en bestemmelse
om at banken aktivt skal bidra til utviklingen av gode internasjonale
standarder innen ansvarlig investeringsvirksomhet og eierskapsutøvelse.
Nye krav til åpenhet og rapportering omkring
arbeidet med eierskapsutøvelse ble varslet i St.meld. nr. 20 (2008–2009),
jf. blant annet side 113. Retningslinjene § 4 inneholder nye regler for
rapportering om bankens arbeid innen eierskapsutøvelse og integrering
av hensyn til god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige forhold.
Bestemmelsen i § 4 er mer detaljert og gir anvisning på hyppigere
rapportering enn de tidligere etiske retningslinjene.
De nye reglene for SPUs eiendomsinvesteringer åpner
opp for investeringer i unoterte instrumenter, som unoterte aksjer
og obligasjoner.
Utelukkelsesmekanismen er tilpasset noterte
instrumenter. Disse investeringene er i stor grad bestemt av referanseindeksen.
Verdipapirene kjøpes uten forhåndsvurdering av selskapets praksis
når det gjelder miljømessige og samfunnsmessige forhold. Notering
av selskapene i SPUs aksjeportefølje bidrar til relativt høyt nivå av
offentlig informasjon om selskapet. Eierandelene er gjennomgående
små og investeringene er likvide, slik at nedsalg kan gjennomføres
uten nevneverdig kurspåvirkning og med relativt lave transaksjonskostnader.
Investeringene i eiendomsporteføljen vil ha
andre kjennetegn. Eierandelene kan være mye større enn i aksjeporteføljen,
og de vil være langt mindre likvide enn børsnoterte verdipapirer. Dette
betyr at et pålagt nedsalg vil kunne medføre langt større risiko
for tap og høye transaksjonskostnader. Hvis eierandelen er stor,
kan det også argumenteres for at det ikke vil framstå særlig etisk
å selge andelen dersom det oppstår et problem knyttet til for eksempel
miljø eller arbeidstakerrettigheter. Tvert i mot kan det hevdes at
fondet burde ha gode muligheter til å påvirke situasjonen gjennom
utbedringer og tiltak. Den offentlige informasjonstilgangen for
unoterte investeringer vil normalt være dårligere enn for noterte.
Dette gjør det vanskelig for Etikkrådet å overvåke porteføljen.
Den informasjonen Etikkrådet baserer seg på, tar ofte utgangspunkt i
offentlig tilgjengelige kilder.
I St.meld nr. 16 (2007–2008) heter det på s.
91:
«I utgangspunktet vil de etiske retningslinjene gjelde
også for investeringer i nye aktivaklasser som eiendom.»
Med de nye retningslinjene som nå er fastsatt,
er de etiske retningslinjene av 2004 avløst av de to nye retningslinjene
for ansvarlig investeringspraksis som er omtalt ovenfor. Retningslinjene for
Norges Banks arbeid med ansvarlig forvaltning og eierskapsutøvelse
får anvendelse for noterte så vel som unoterte investeringer.
Når det gjelder retningslinjene for utelukkelse og
observasjon, taler de særlige kjennetegnene ved unoterte investeringer
som er beskrevet ovenfor i retning av at det ikke vil være hensiktsmessig
å la dagens utelukkelsesmekanisme gjelde for slike investeringer.
Den etiske minstestandarden som retningslinjene for utelukkelse og
observasjon legger opp til, bør ivaretas på andre måter for unoterte
investeringer i eiendomsporteføljen. Det vil være særlig aktuelt
å legge opp til at vurderinger knyttet til sosiale og miljømessige
forhold gjøres i forkant av investeringen. Dersom det oppstår problemer
knyttet til konkrete investeringer etter at de er foretatt, bør eierskapsutøvelse
være det primære virkemiddelet.
Departementet har etter dette kommet til at
retningslinjene for utelukkelse og observasjon ikke bør gis anvendelse
for unoterte investeringer. Departementet vil komme nærmere tilbake
til disse spørsmålene og vurdere om og i tilfelle hvordan en særlig
regulering av slike forhold bør gjøres overfor unoterte investeringer.
I 2007 ble det innført en ny bestemmelse i de
utfyllende retningslinjene for forvaltningen av SPU punkt 3.2 om
restriksjoner på investeringer i enkelte statsobligasjoner. Bestemmelsen
er utformet slik at den gir departementet anledning til å avskjære
Norges Bank fra å investere i statsobligasjoner utstedt av bestemte
land. Finansdepartementet har besluttet at SPU ikke skal investeres
i statsobligasjoner utstedt av staten Myanmar (Burma). Bakgrunnen
for dette framgår av St.meld. nr. 24 (2006–2007) avsnitt 3.4.2:
«(…) For å unngå at det skapes usikkerhet om formålet
med investeringene i fondet, legges det vekt på at slike vedtak
må reflektere bred politisk enighet i tråd med prinsippet om «overlappende konsensus»
fra Graver-utvalget. Vedtak om å ikke investere i enkelte lands
statsobligasjoner bør derfor i første rekke gjelde land der det
er vedtatt FN-sanksjoner, eller land som er omfattet av andre særlige
internasjonale tiltak som Norge har sluttet opp om. Med bakgrunn
i EUs og andre lands tiltak mot Burma legger Regjeringen opp til
at å endre retningslinjene slik at Norges Bank eksplisitt avskjæres
fra å investere pensjonsfondets kapital i obligasjoner utstedt av
staten Burma.(…)»
Stortinget sluttet seg senere til dette, jf.
Innst. S. nr. 228 (2006–2007) hvor det heter:
«Komiteen tar omtalen til orientering, og tar til etterretning
at Regjeringen legger opp til å endre retningslinjene slik at Norges
Bank eksplisitt avskjæres fra å investere pensjonsfondets kapital i
obligasjoner utstedt av staten Burma.»
I St.meld. nr. 20 (2008–2009) drøftes spørsmål omkring
de etiske retningslinjenes anvendelse på fondets investeringer i
statsobligasjoner. Bakgrunnen for dette var at enkelte høringsinstanser
i forbindelse med evalueringen hadde tatt opp hvorvidt en bør utvide
omfanget av forbudet mot å investere i enkelte lands statsobligasjoner. Andre
høringsinstanser hadde tatt opp spørsmål knyttet til opptak av såkalt
«illegitim gjeld». Departementet uttalte i St.meld. nr. 20 (2008–2009) avsnitt
4.4.1:
«(…) I likhet med Graver-utvalget mener departementet
at ordinære utenrikspolitiske kanaler er et langt viktigere virkemiddel
for å påvirke andre lands myndigheter i ønsket retning. For å unngå at
det skapes usikkerhet om formålet med investeringene i fondet, må
slike beslutninger reflektere bred politisk enighet. Beslutning
om ikke å investere i enkelte lands statsobligasjoner bør derfor
først og fremst gjelde land som FNs Sikkerhetsråd har vedtatt sanksjoner
overfor, eller land som er omfattet av andre internasjonale tiltak
som Norge har sluttet opp om. Det er på denne bakgrunn besluttet
at Statens pensjonsfond – Utland ikke kan investeres i statsobligasjoner
utstedt av Burma.
Regjeringen legger til grunn at
det vil innebære en dramatisk boikott av et land å gå til det skritt å
utelukke dette landets statsobligasjoner fra investeringsuniverset.
Regjeringen vil bare gå til et slikt skritt hvis det følger av internasjonale
sanksjoner. Det har ikke vært norsk politikk å innføre unilaterale
tiltak mot land som er i krig, borgerkrig mv. Dette ville også kunne
oppfattes som en sterk politisering av fondet og gi det mer karakter
av et utenrikspolitisk instrument. En annen side ved dette er at
investeringer i statsobligasjoner neppe på generell basis kan anses
som en direkte finansiering av krig/konflikt, men like gjerne kan
gå til legitime formål staten ivaretar som skole og helse mv. Det
er uaktuelt, løsrevet fra en slik internasjonal forankring, å bruke
trusselen om investeringsuttrekk som et generelt virkemiddel i norsk
utenrikspolitikk.»
I Innst. S. nr. 277 (2008–2009) heter det:
«Flertallet viser til at uttrekk av statsobligasjoner er
betinget av at det er innført omfattende internasjonale sanksjoner
mot myndighetene i det angjeldende land med norsk støtte, og viser
til begrunnelsen for dette i St.meld. nr. 20 (2008–2009). Flertallet
vil be om at det i neste års forvaltningsmelding gis en nærmere
gjennomgang av mulighetene for å videreutvikle fondets etiske retningslinjer
også for investeringer i statsobligasjoner, jf. det overordnede
ønsket om å unngå uakseptabel risiko for medvirkning til miljøødeleggelser,
grov korrupsjon eller andre grove brudd på menneskerettighetene.
Flertallet peker imidlertid på at fondet ikke skal være et utenrikspolitisk
virkemiddel.»
Departementet har i tråd med flertallets merknad foretatt
en ny gjennomgang av reglene som gir anledning til å avskjære SPU
fra investeringer i visse lands statsobligasjoner.
Statsobligasjoner er obligasjoner utstedt av stater
i den hensikt å finansiere landets offentlige utgifter. Statsobligasjoner
legges ut for salg i de internasjonale finansmarkedene, og kan etter
utstedelsen som hovedregel omsettes i annenhåndsmarkedet. Obligasjonsmarkedet
er en av flere finansieringskilder et land kan benytte til å skaffe
finansiering. Kapital som lånes inn gjennom statsobligasjonsmarkedet
disponeres av vedkommende lands myndigheter. I tillegg kan finansiering
skje gjennom direkte innlån, blant annet fra andre stater eller
internasjonale finansinstitusjoner, for eksempel Verdensbanken, Det
internasjonale pengefondet eller regionale utviklingsbanker. Statsobligasjoner
vil bare være egnet som finansieringskilde dersom det finnes kjøpere
til obligasjonene. Dette innebærer at stater som har lav tillit
i kapitalmarkedene, for eksempel som følge av svake statsfinanser
eller manglende tillit til makthaverne, i praksis ofte ikke vil
utstede statsobligasjoner.
Departementet mener det ville være svært krevende
å praktisere et system der fondet som finansiell investor skal anvende
virkemidler, herunder utelukkelse av statsobligasjoner eller dialog
med andre lands myndigheter, basert på en vurdering av om landet
gjør seg skyldig i for eksempel miljøødeleggelser eller menneskerettighetsbrudd. For
det første ville en da bevege seg svært langt inn i utenrikspolitikken.
SPU er eid av staten, og det vil være vanskelig å forhindre at fondets eventuelle
utelukkelse av andre lands statsobligasjoner samtidig blir oppfattet
som staten Norges offisielle syn. Det vil være vanskelig å unngå
at slike beslutninger tolkes som en ensidig boikott av vedkommende
land, og på den måten et sterkt utenrikspolitisk signal. Som flertallet
i komiteen påpeker, skal ikke fondet være et utenrikspolitisk virkemiddel.
Det ville være svært problematisk å skulle gi utenrikspolitiske
signaler gjennom fondet som strider med den politikk Norge ellers
fører, eksempelvis overfor land som er i krig, borgerkrig mv. Det
har ikke vært norsk politikk å innføre ensidige tiltak mot land
som er i en slik situasjon. I tillegg kommer at en eventuell utelukkelse
på bakgrunn av vurderinger knyttet til andre staters påståtte rettsstridige handlinger
vil kunne medføre vanskelige juridiske problemstillinger, både når
det gjelder landets interne rett og internasjonal rett. Det samme gjelder
klarlegging av faktiske forhold.
Videre vil det å eie statsobligasjoner ikke
være noe naturlig utgangspunkt for en dialog med andre lands myndigheter
om for eksempel menneskerettsspørsmål. Verken Finansdepartementet
som eier av fondet eller Norges Bank som forvalter har noen naturlig rolle
i dialog med andre lands myndigheter om slike spørsmål. Slik dialog
må foregå gjennom Utenriksdepartementet og i de fora som er etablert
for dette. Obligasjonsinnehav ville for øvrig være en lite treffsikker
inngangsport for å ta opp spørsmål om menneskerettigheter i bestemte land.
Mange av de land der det kan være mest grunn til bekymring for brudd
på menneskerettighetene utsteder ikke obligasjoner. Dette understreker
viktigheten av å bruke ordinære utenrikspolitiske kanaler i dialogen
med andre stater. Det gir det beste grunnlaget for å prioritere
innsatsen der hvor behovene er størst.
Ut fra disse tungtveiende hensynene har det
vært et prinsipielt utgangspunkt siden de etiske retningslinjene
ble vedtatt at tiltak rettet mot stater ikke er noe velegnet virkemiddel
for fondet. Det er imidlertid gjort ett unntak som gjelder ordningen
med å avskjære investeringer i statsobligasjoner utstedt av staten
Burma. Som det framgår av St.meld. nr. 24 (2006–2007) er Burma gitt
en særskilt behandling på grunn av omfanget av internasjonale tiltak
mot landet. Ordningen med forbud mot investeringer i burmesiske
statsobligasjoner bygger dermed på klare og objektive kjennetegn
som er observerbare for andre, og står derfor i mindre fare for
å bli oppfattet som en ensidig utenrikspolitisk handling. For øvrig
er det slik at de fleste land som ev. kan komme i samme kategori
som Burma ikke utsteder statsobligasjoner.
Dagens rammeverk for forvaltningen av fondet, utfyllende
retningslinjer punkt 3.2, gir departementet en mulighet til å avskjære
investeringer i burmesiske statsobligasjoner. De nærmere kriteriene
for en slik beslutning framgår imidlertid ikke av nevnte punkt 3.2.
Det kan derfor være hensiktsmessig å formalisere en slik ordning
på mer generelt grunnlag. Utelukkelse av statsobligasjoner utstedt
av bestemte land bør bare besluttes der det er vedtatt omfattende
FN-sanksjoner, eller andre internasjonale tiltak av stort omfang
rettet mot et bestemt land og Norge har sluttet opp om tiltakene.
Bare på et slikt grunnlag vil det være aktuelt å gjøre unntak fra
det prinsipielle utgangspunktet om at fondet ikke skal iverksette
tiltak mot stater. Finansdepartementet tar sikte på at man tar inn
regler om dette i retningslinjene for observasjon og utelukkelse
fra SPU senest innen utgangen av året.
Departementet viser for øvrig til at Norge gjennom
Utenriksdepartementet deltar i et internasjonalt arbeid med siktemål
å komme fram til en omforent definisjon av ansvarlig långivning
og illegitim gjeld og eventuelle regler som skal forhindre opptak
av slik gjeld. Dette arbeidet dreier seg ikke i første rekke om
gjeld opptatt gjennom statsobligasjoner, men stat-til-stat gjeld.
Midlene i SPU benyttes ikke til å gi direkte lån til stater. Finansdepartementet
vil likevel holde seg orientert om arbeidet på generell basis.
Komiteen viser til
meldingens omtale av retningslinjer for ansvarlige investeringer
i SPU. Komiteen støtter de nye retningslinjene slik
de er fremstilt i årets melding. Komiteen viser til den
redegjørelse som er gitt i meldingen som tilsvar på bestillingen
fra komiteen i merknadene til fjorårets melding,
om en nærmere gjennomgang av mulighetene for å videreutvikle fondets
etiske retningslinjer også for investeringer i statsobligasjoner. Komiteen merker
seg at departementet vil formalisere praktiserte regler om at uttrekk
av statsobligasjoner utstedt av bestemte land bare bør besluttes der
det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner eller andre internasjonale
tiltak av stort omfang rettet mot et bestemt land, og Norge har
sluttet opp om tiltakene. Departementet understreker at bare på
et slikt grunnlag vil det være aktuelt å gjøre unntak fra det prinsipielle
utgangspunktet om at fondet ikke skal iverksette tiltak mot stater. Komiteen støtter
dette og tar til etterretning at departementet tar sikte på å ta
inn regler om dette i retningslinjene for observasjon og utelukkelse
fra SPU senest innen utgangen av året. Komiteen understreker
viktigheten av at fondet ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel.
Komiteen tar for øvrig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at lov
om Statens pensjonsfond forutsetter at den operative gjennomføringen
av forvaltningsoppdraget skal foretas av Norges Bank, etter retningslinjer
fastsatt av Finansdepartementet. Flertallet stadfester
på dette punkt sin støtte til departementets oppfatning om at Norges
Bank må ha en viss grad av frihet i gjennomføringen av forvaltningen
av fondet, og at løpende detaljstyring fra departementet verken
er mulig eller ønskelig.
Flertallet mener imidlertid at
finanskrisen har understreket betydningen av at risikonivået i SPU
er godt forankret hos politiske myndigheter. Reglene om forvaltningen
av SPU bør således reflektere et risikonivå i fondet som er i tråd
med politiske myndigheters ønsker. Flertallet er følgelig
positiv til de endringer som medfører en klarere rapportering og
forankring av SPUs virksomhet i Stortinget. Flertallet viser
til at direkte rapportering fra Norges Banks representantskap til
Stortinget etter departementets syn vil bidra til å synliggjøre
og styrke Stortingets kontroll med virksomheten i Norges Bank og SPU,
samt bidra til å styrke både eierskapet og legitimiteten til fondet. Flertallet mener
det må være stor grad av åpenhet om forvaltningen av fondet, for
å sikre en grunnleggende tillit i befolkningen til måten fondet
forvaltes på. Flertallet støtter departementets vurdering
av at dette fordrer detaljerte regler for offentlig rapportering
– også i forhold til hovedstyrets utfyllende regler for forvaltningen
av SPU.
Flertallet viser videre til meldingens
omtale av alternative forvaltningsmodeller for SPU, og registrerer
at departementets konklusjon er ikke å skille ut forvaltningen av
SPU fra Norges Bank nå. Departementet mener dagens organisering har
fungert godt over tid, bidratt til å skape legitimitet om fondskonstruksjonen,
samt bidratt til oppbyggingen av NBIM som en solid forvalterorganisasjon. Flertallet viser
videre til at det er iverksatt flere tiltak de senere årene for
å styrke forvaltningen. Flere av disse tiltakene er innført relativt
nylig eller vil bli innført i løpet av de nærmeste årene, og det
har følgelig vært en begrenset periode hvor disse har fått virke.
Det er etter flertallets syn grunn til å tro at tiltakene
til sammen vil bidra til en styrking av fondets forvaltning i årene
som kommer. Flertallet slutter seg til departementets
konklusjon om å videreføre dagens organisasjonsmodell og ikke skille
ut forvaltningen av SPU fra Norges Bank nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til meldingens
drøfting av mulige alternative organisasjonsmodeller for forvaltningen
av Statens pensjonsfond utland. Disse medlemmer mener
at det er foretatt flere nødvendige justeringer de senere år som
både sikrer mer åpenhet, bedre rutiner og mer kontroll av forvaltningen.
Fondets størrelse tilsier imidlertid at departementet må vurdere
hvilke organisasjonsmodeller som best kan ivareta de ulike interesser
frem i tid. Disse medlemmer mener det er en utfordring
at hovedstyret i Norges Bank i tillegg til de vanlige sentralbankoppgavene
har ansvaret for å føre tilsyn og kontroll med forvaltningen av
SPU. Ansvaret som knytter seg til kapitalforvaltningen, skiller
seg så mye fra de øvrige oppgaver som ligger i hovedstyret at det bør
vurderes en annen organisasjonsmodell.
Disse medlemmer viser til at
meldingen drøfter ulike organisasjonsmodeller, deriblant å skille
ut forvaltningen av SPU i et særlovselskap og å opprette en egen
rentekomité. Disse medlemmer mener at begge disse
modellene er interessante og bør utredes videre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en enstemmig
utenrikskomité i Innst. S. nr. 269 (2008–2009), samt et flertall
i finanskomiteen i Innst. S. nr. 277 (2008–2009), uttalte at etablering
av et nytt investeringsfond for fattige u-land «vil være riktig
fra et etisk ståsted». Dette trengs nå, ikke minst for å motvirke
negative følger for investeringer og næringsutvikling i utvalgte
lavinntektsland som følge av de internasjonale økonomiske utfordringene.
Disse medlemmer viser til eget
forslag om dette i kap. 15 nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen velger å fortolke de etiske retningslinjene stadig
strengere. Disse medlemmer ønsker å understreke at etikk
pr. definisjon er subjektivt, og åpner for selektive og politisk
motiverte utelukkelsesmekanismer. Disse medlemmer deler
ikke regjeringens visjoner når det gjelder praktiseringen av de
etiske retningslinjene. Rigid praktisering av de etiske retningslinjene
reduserer fondets investeringsunivers, og bidrar til å øke fondets risiko
og redusere fondets potensielle avkastning. Disse medlemmer viser
i den forbindelse særlig til regjeringens utestengning av verdens
ledende forsvarsindustribedrifter.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen i stadig sterkere grad etterkommer krav og ønsker
fra snevre interesseorganisasjoner som har som mål å begrense pensjonsfondets investeringsmuligheter,
noe som stadig begrenser fondets investeringspotensial. Disse
medlemmer registrerer også at til tross for regjeringens
forsikringer om at fondet ikke skal benyttes til utenrikspolitiske
formål, så blir regjeringens overdrevne blanding av etikk og butikk
stadig oftere oppfattet som utenrikspolitiske signaler.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en ny gjennomgang
av de bedriftene som i dag er utelukket i Statens pensjonsfond utlands
investeringsportefølje grunnet rigid praksis av de etiske retningslinjene.»
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at det i løpet av det siste året har skjedd betydelige endringer
bl.a. når det gjelder revisjonsordningen for Norges Bank. Dette
medlem viser til at Venstre ønsket en ordning hvor Riksrevisjonen
hadde revisjonsansvaret for Norges Bank, men tar til etterretning
at dette syn kun ble støttet av Fremskrittspartiet, i tillegg til
Riksrevisjonen selv.
Dette medlem mener fortsatt at
det er behov for å endre sentralbankloven slik at Riksrevisjonen
i praksis kan foreta en årlig kontroll av virksomheten i Norges
Bank generelt og Norges Banks forvaltning av Statens pensjonsfond
utland (SPU) spesielt og rapportere til Stortinget på bakgrunn av
denne kontrollen. Dette medlem viser til Dokument
nr. 8:69 (2008–2009) og de forslag som der ble fremmet om å iverksette tiltak
for å gi Stortinget økt mulighet til å ivareta sin kontrollfunksjon
av om forvaltningen av Statens pensjonsfond er i tråd med de retningslinjer
Stortinget selv har lagt.