Hovedavtalen for jordbruket regulerer prosessen med
forhandlinger om næringsavtale med jordbrukets fagorganisasjoner
Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I formålsparagrafen
heter det at: ”Avtaleverket for jordbruket har
til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte
mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov,
stortingsvedtak eller forskrift.”
Hovedavtalen regulerer organisasjonenes rett
til å forhandle om rammebetingelsene for næringen og hvordan forhandlingene
skal foregå. Den regulerer partenes rettigheter og plikter, men
ikke det materielle innholdet i selve avtalen. Stortinget trekker
opp mål og retningslinjer for næringen og landbrukspolitikken, og jordbruksforhandlingene
gjennomføres i tråd med disse.
Målene og premissene for landbrukspolitikken fastsettes
gjennom behandling av meldinger til Stortinget, budsjettproposisjoner
og Stortingets behandling av de årlige næringsavtalene m.v. På dette
grunnlaget forhandles det årlig med jordbrukets organisasjoner,
normalt om budsjettoverføringer, målpriser på råvarer og enkelte markedsreguleringstiltak
for jordbruksråvarer.
I § 3-2 i Hovedavtalen heter det at: ”Jordbruksavtaler står tilbake for lover og
stortingsvedtak, og kan heller ikke kreves gjennomført i strid med traktater
som er bindende for staten.”
Rammebetingelser knyttet til importvernet, skatt og
juridiske virkemidler er ikke forhandlingstema. Endringer i disse
rammebetingelsene vil imidlertid kunne ha stor direkte og indirekte inntektsvirkning
for jordbruket. WTO-avtalen, EØS-avtalen og bilaterale frihandelsavtaler
har også direkte betydning for det norske jordbruket og jordbrukspolitikken,
men tas i avtalesammenheng som eksternt gitte rammebetingelser som jordbruksavtalene
må utformes innenfor.
I Regjeringens politiske plattform heter det
at Regjeringen vil videreføre jordbruksforhandlingene. Jordbruksavtalene
er et verktøy for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget
har vedtatt. Avtalesystemet kan ses på som en naturlig del av den
norske modellen med forpliktende samarbeid mellom det offentlige
og arbeids- og næringslivet.
Den norske samfunnsmodellen bygger på trepartssamarbeidet.
Dette gjenspeiles bl.a. i høy organisasjonsgrad og bred representasjon
fra arbeidstakere i bedrifter. Modellen baseres i stor grad på at
de tre partene viser samarbeidsvillighet og utøver gjensidig respekt
overfor hverandre. Samlet har trepartssamarbeidet bidratt til økonomisk
stabilitet, mindre konflikt og felles samfunnsansvar.
Det har betydelig verdi at utformingen av landbrukspolitikken
skjer i nært samarbeid med næringen selv. Dette samarbeidet stimulerer
til medansvar og aktiv medvirkning i gjennomføringen av landbrukspolitikken.
Gjennom Hovedavtalen påtar jordbruket seg ansvar for å iverksette
tiltak i samsvar med jordbruksavtalen. Jordbrukets organisasjoner
har en forpliktelse til å iverksette og følge opp den landbrukspolitikken
som Stortinget fastsetter etter forslag fra regjeringen. På denne
måten setter forhandlingssystemet klare politiske rammer for organisasjonenes
arbeid som forhandlingspart. Det heter i Hovedavtalen at: ”aksjoner mot løpende jordbruksavtaler må ikke
finne sted.”
Hovedavtalen bygger på at det skal være samsvar
mellom de rettigheter jordbruket har, og de plikter og det ansvar
jordbruket påtar seg. Jordbruket har gjennom avtalesystemet påtatt
seg det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Det gir næringen
incitamenter til en langsiktig tilpasning for å holde balanse i
råvaremarkedene. Samtidig gis jordbruket rett til å forhandle om målpriser
på råvarer, og en adgang til reguleringstiltak med sikte på å realisere
avtalte målpriser. De senere årene er det gjennomført tilpasninger både
i målprissystemet, markedsreguleringsordningene og budsjettstøtten
som en tilpasning til internasjonale avtaler. Det viser at avtalesystemet
er i stand til å håndtere endringer i eksternt gitte rammebetingelser
og at innholdet i de årlige avtalene utvikles innenfor de rammene
som legges for forhandlingene.
Det er veldokumentert i økonomien at det er knyttet
en del kollektive samfunnsgoder til jordbruksproduksjon. Kollektive
goder er, pr. definisjon, goder det ikke finnes markeder for, men
som samfunnet etterspør. Ofte omtales disse som en del av jordbrukets
samfunnsoppgaver. Forekomsten av markedssvikt og såkalte eksternaliteter
knyttet til jordbruksproduksjon betinger selvsagt
ikke forhandlinger med næringsutøverne, men som en del av den norske modellen
kan det likevel ses på som rimelig at utøverne får anledning til
å forhandle med det offentlige om vilkårene for denne produksjonen.
Hovedavtalen regulerer altså et formelt og gjensidig
forpliktende samarbeid mellom staten og næringsutøverne i jordbruket
om gjennomføringen av den landbrukspolitikken Stortinget har fastlagt.
Dette er en samhandlingsmodell Regjeringen vil videreføre.
Av vurderingsgrunnlaget for representantforslag 118
S framgår det først og fremst at forslagsstillerne er uenige i den
landbrukspolitikken som føres i Norge. Som nevnt regulerer ikke
Hovedavtalen innholdet i landbrukspolitikken, men organisasjonenes
rett til å forhandle om tiltak for å fremme fastlagte mål.
Jeg har full tillit til at avtalepartene også
framover vil legge Stortingets mål og retningslinjer til grunn for
innholdet i de årlige jordbruksavtalene.