Vedlegg
Hovedavtalen for jordbruket regulerer prosessen med forhandlinger om næringsavtale med jordbrukets fagorganisasjoner Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I formålsparagrafen heter det at: ”Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.”
Hovedavtalen regulerer organisasjonenes rett til å forhandle om rammebetingelsene for næringen og hvordan forhandlingene skal foregå. Den regulerer partenes rettigheter og plikter, men ikke det materielle innholdet i selve avtalen. Stortinget trekker opp mål og retningslinjer for næringen og landbrukspolitikken, og jordbruksforhandlingene gjennomføres i tråd med disse.
Målene og premissene for landbrukspolitikken fastsettes gjennom behandling av meldinger til Stortinget, budsjettproposisjoner og Stortingets behandling av de årlige næringsavtalene m.v. På dette grunnlaget forhandles det årlig med jordbrukets organisasjoner, normalt om budsjettoverføringer, målpriser på råvarer og enkelte markedsreguleringstiltak for jordbruksråvarer.
I § 3-2 i Hovedavtalen heter det at: ”Jordbruksavtaler står tilbake for lover og stortingsvedtak, og kan heller ikke kreves gjennomført i strid med traktater som er bindende for staten.”
Rammebetingelser knyttet til importvernet, skatt og juridiske virkemidler er ikke forhandlingstema. Endringer i disse rammebetingelsene vil imidlertid kunne ha stor direkte og indirekte inntektsvirkning for jordbruket. WTO-avtalen, EØS-avtalen og bilaterale frihandelsavtaler har også direkte betydning for det norske jordbruket og jordbrukspolitikken, men tas i avtalesammenheng som eksternt gitte rammebetingelser som jordbruksavtalene må utformes innenfor.
I Regjeringens politiske plattform heter det at Regjeringen vil videreføre jordbruksforhandlingene. Jordbruksavtalene er et verktøy for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget har vedtatt. Avtalesystemet kan ses på som en naturlig del av den norske modellen med forpliktende samarbeid mellom det offentlige og arbeids- og næringslivet.
Den norske samfunnsmodellen bygger på trepartssamarbeidet. Dette gjenspeiles bl.a. i høy organisasjonsgrad og bred representasjon fra arbeidstakere i bedrifter. Modellen baseres i stor grad på at de tre partene viser samarbeidsvillighet og utøver gjensidig respekt overfor hverandre. Samlet har trepartssamarbeidet bidratt til økonomisk stabilitet, mindre konflikt og felles samfunnsansvar.
Det har betydelig verdi at utformingen av landbrukspolitikken skjer i nært samarbeid med næringen selv. Dette samarbeidet stimulerer til medansvar og aktiv medvirkning i gjennomføringen av landbrukspolitikken. Gjennom Hovedavtalen påtar jordbruket seg ansvar for å iverksette tiltak i samsvar med jordbruksavtalen. Jordbrukets organisasjoner har en forpliktelse til å iverksette og følge opp den landbrukspolitikken som Stortinget fastsetter etter forslag fra regjeringen. På denne måten setter forhandlingssystemet klare politiske rammer for organisasjonenes arbeid som forhandlingspart. Det heter i Hovedavtalen at: ”aksjoner mot løpende jordbruksavtaler må ikke finne sted.”
Hovedavtalen bygger på at det skal være samsvar mellom de rettigheter jordbruket har, og de plikter og det ansvar jordbruket påtar seg. Jordbruket har gjennom avtalesystemet påtatt seg det økonomiske ansvaret for overproduksjon. Det gir næringen incitamenter til en langsiktig tilpasning for å holde balanse i råvaremarkedene. Samtidig gis jordbruket rett til å forhandle om målpriser på råvarer, og en adgang til reguleringstiltak med sikte på å realisere avtalte målpriser. De senere årene er det gjennomført tilpasninger både i målprissystemet, markedsreguleringsordningene og budsjettstøtten som en tilpasning til internasjonale avtaler. Det viser at avtalesystemet er i stand til å håndtere endringer i eksternt gitte rammebetingelser og at innholdet i de årlige avtalene utvikles innenfor de rammene som legges for forhandlingene.
Det er veldokumentert i økonomien at det er knyttet en del kollektive samfunnsgoder til jordbruksproduksjon. Kollektive goder er, pr. definisjon, goder det ikke finnes markeder for, men som samfunnet etterspør. Ofte omtales disse som en del av jordbrukets samfunnsoppgaver. Forekomsten av markedssvikt og såkalte eksternaliteter knyttet til jordbruksproduksjon betinger selvsagt ikke forhandlinger med næringsutøverne, men som en del av den norske modellen kan det likevel ses på som rimelig at utøverne får anledning til å forhandle med det offentlige om vilkårene for denne produksjonen.
Hovedavtalen regulerer altså et formelt og gjensidig forpliktende samarbeid mellom staten og næringsutøverne i jordbruket om gjennomføringen av den landbrukspolitikken Stortinget har fastlagt. Dette er en samhandlingsmodell Regjeringen vil videreføre.
Av vurderingsgrunnlaget for representantforslag 118 S framgår det først og fremst at forslagsstillerne er uenige i den landbrukspolitikken som føres i Norge. Som nevnt regulerer ikke Hovedavtalen innholdet i landbrukspolitikken, men organisasjonenes rett til å forhandle om tiltak for å fremme fastlagte mål.
Jeg har full tillit til at avtalepartene også framover vil legge Stortingets mål og retningslinjer til grunn for innholdet i de årlige jordbruksavtalene.