Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Svein Flåtten, Frank Bakke Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til Prop. 128 S (2009–2010) og Reindriftsavtalen 2010/2011 som er fremforhandlet av partene, staten og Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL).

Komiteen har merket seg at den fremforhandlede reindriftsavtalen for 2010/2011 har en økonomisk ramme på 101,0 mill. kroner, tilsvarende ramme som for Reindriftsavtalen for perioden 2009/2010.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre til de mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift, og til Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr.167 (1991–1992). Flertallet viser videre til ny reindriftslov, som ble vedtatt i Stortinget våren 2007, Ot.prp. nr. 30 (2006–2007), jf. Innst. O. nr. 57 (2006–2007), som trådte i kraft fra 1. juli 2007. Sammen med den årlige reindriftsavtalen er den nye loven de to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene.

Flertallet viser til at reindriften kan gi god utnyttelse av ressurser i marginale fjell- og utmarkområder, og er en sentral bærer av samisk kultur. Flertallet er opptatt av at tiltakene i reindriftspolitikken må innrettes slik at næringen sikres, utvikles og styrkes, og viser til de mål som er satt av Stortinget om at reindriften skal være bærekraftig både i økologisk, økonomisk og kulturell forstand, og konstaterer at slik bærekraft er fraværende i flere distrikter.

Flertallet minner om at det var etter lange og grundige overveielser at den nye reindriftsloven la hovedansvaret for den indre organiseringa i reindrifta på reineierne sjøl, noe som skulle føre til ansvarliggjøring og en indre justis i forhold til øvre reintall og en bærekraftig drift.

Flertallet er bekymret over at det pr. 1. april 2010 fortsatt er 17 pst. av distriktene som ikke har levert bruksregler til godkjenning, og viser til at det også er stor variasjon i kvalitet på de bruksregler som er levert. Flertallet forutsetter at regjeringa har en tett oppfølging i forhold til de distriktene som ennå ikke har levert bruksregler og de distriktene som har levert, men hvor kvaliteten på bruksreglene ikke er tilfredsstillende.

Flertallet viser til at reindriften samlet sett har en nedgang i resultatmålene fra 2007 til 2008. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang fra 167,9 mill. kroner i 2007 til 164,4 mill. kroner i 2008. Målt pr. årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 155 000 kroner i 2007 til 149 000 kroner i 2008, og målt pr. siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 269 000 kroner i 2007 til 259 000 kroner i 2008. Flertallet har videre merket seg at sum produksjonsbaserte inntekter har en nedgang fra 165,1 mill. kroner i 2007 til 161,1 mill. kroner i 2008, hovedsakelig som følge av nedgang i reinhjordverdien. Flertallet viser imidlertid til at kjøttinntektene øker fra 135,1 mill. kroner i 2007 til 158,3 mill. kroner i 2008, hovedsakelig som følge av at gjennomsnittsprisen på reinkjøtt har økt med 11,47 kr/kg fra 2007 til 2008.

Flertallet viser for øvrig til tabellene i proposisjonen som viser sammendrag av reindriftens totalregnskap i perioden 2005–2008, samt budsjett 2009, totalregnskap for 2008 fordelt etter reinbeiteområder, totalregnskap for 2008 fordelt på soner i Finnmark, gjennomsnittlige nøkkeltall pr. siidaandel og pr. rein for reinbeiteområdene i 2008 og vederlag for arbeid og egenkapital pr. siidaandel i perioden 2005–2008. Flertallet bemerker at disse tabellene gir en god og detaljert dokumentasjon og oversikt over situasjonen og utviklingen i reindriften og dermed et viktig grunnlag for forståelse av situasjonen som grunnlag for utviklingen av reindriften slik at målene for reindriftspolitikken blir oppnådd.

Flertallet viser for øvrig til at denne informasjonen dokumenterer at det er store regionale forskjeller. Erfaring viser at den gjennomførte omleggingen fra produksjonsnøytrale tilskudd til produksjonsavhengige tilskudd har økt slakteuttaket av rein, og bidratt til økt verdiskaping i reindriftsnæringen. Ordningene har etter omleggingen vært holdt relativt uendret, og har med det gitt stabilitet og forutsigbarhet i virkemiddelpolitikken. Med bakgrunn i den positive utviklingen, samt et fortsatt behov for å redusere reintallet i enkelte områder i Finnmark, ser flertallet det som viktig å videreføre og videreutvikle de produksjonsavhengige tilskuddene med sikte på å bidra ytterligere til økt produktivitet og derigjennom økt inntjening hos den enkelte reineier.

Flertallet viser til målet om at reindriften fortsatt skal være det bærende element i samisk kultur, og vil understreke at det er særdeles viktig at den blir oppfattet og forvaltet som en næring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon. Flertallet slutter seg til målet om å stimulere næringen til økt slakteuttak og verdiskaping, og vil i denne sammenheng understreke at det haster med å få ferdigstilt bruksreglene, noe som må til for å skape nødvendig forutsigbarhet innen næringen, samt en effektiv oppfølging av juridiske virkemidler.

Flertallet viser til at reindrift er en særlig arealavhengig næring, og at næringens største utfordring på lang sikt er å sikre reindriftens arealer. Flertallet viser til at plan- og bygningsloven er den sentrale loven i forhold til arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene, og det sentrale virkemiddel for en bedre sikring av reindriftens arealer. I ny plandel til loven er det etablert en rekke nye verktøy som gir kommunene og fylkeskommunene bedre mulighet til å følge opp nasjonale mål om å sikre det materielle grunnlaget for den samiske reindriften.

Flertallet viser til at situasjonen er svært bekymringsfull i det sørsamiske området og at en arbeidsgruppe oppnevnt av regjeringen og ledet av fylkesmannen i Nord-Trøndelag fikk i oppdrag å komme med forslag til tiltak både innenfor rovviltforvaltninga og reindrifta for å redusere konfliktnivået mellom rovvilt og reindrift. Flertallet ser fram til at arbeidsgruppens forslag blir fulgt opp og at det straks blir iverksatt tiltak som vil ha virkning både på både kort og lang sikt.

Flertallet viser videre til at det innenfor Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er hyttebygging og ferdsel i utmarka som har vært særlig konfliktskapende. Flertallet ser positivt på det arbeid som gjøres i regi av fylkesmannen i Sør-Trøndelag med sikte på å skape forståelse mellom partene, bl.a. med den årlige dialogkonferansen. Av de oppfølgingstiltak som prosjektet foreslår, vil flertallet særlig fremheve tiltak som sikrer en helhetlig planlegging av reindriftsinteressene på tvers av kommunegrensene.

Flertallet viser til at reindriftens utfordringer er mange og sammensatte og at det i deler av Finnmark fortsatt er manglende sammenfall mellom beitetrykk og ressursgrunnlag, og at det i de senere årene er blitt en økning i antall konflikter med øvrige interesser i fylket. Flertallet viser videre til at det i Troms reinbeiteområde er underskudd på vinterbeite og en generell svak økonomi. Flertallet ser positivt på at regjeringen fortsatt prioriterer tiltak som bidrar til å videreutvikle de inntekts- og velferdspolitiske tiltakene i reindriften, og understreker betydningen av å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping.

Flertallet viser til at reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. Dette, sammenholdt med at reinkjøtt er en arktisk delikatesse, og noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by på, tilsier etter flertallets mening at reindriften burde ha gode muligheter til å nå de målsettingene for næringen som Stortinget har satt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til regjeringens bekymring når det gjelder de store rovdyrtapene, særlig i Nordland og Nord-Trøndelag, og er tilfreds med at rovdyrpolitikken nå blir gjennomgått i samsvar med Soria Moria II.

Dette flertallet viser til at målprisen på reinkjøtt ble opphevet i reindriftsavtalen i 2002/2003. Etter dette har man hatt en fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Dette flertallet er kjent med at man ikke har åpnet for import av reinkjøtt til redusert toll siden vinteren 2003, og at dette har vært en sentral faktor for prisøkningen i næringen, noe som er i samsvar med Soria Moria-erklæringen om å sikre norske produsenter et sterkt importvern.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at produksjon av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.

Disse medlemmer er negativ til importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen for reinkjøtt siden 2003. Disse medlemmer mener rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at i forbindelse med Reindriftsavtalen 2010/2011 har avtalepartene blitt enige om å avvikle Kontaktforumet for reinkjøtt (KRO). Disse medlemmer er imidlertid skeptiske til nedsetting av eget markedsutvalg for reinkjøtt, herunder utvalgets sammensetning, oppgaver og finansiering.

Disse medlemmer har merket seg at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner grunn til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt. Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert. Disse medlemmer viser til at for 2009 er det budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet rovvilt på 38,964 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritiske til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr per siida.

Komiteen registrerer at det er strid om lovfortolkninger slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.

Komiteen viser til at det er uklarheter i forhold til fortolkning av reindriftslov kontra plan- og bygningslov i tilknytning til reindriften.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at regjeringen arbeider med dette, og mener det vil være avgjørende å få avklart slike forhold så snart som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ser med bekymring på interne konflikter i næringa der noen aktører etterlyser en strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell bærekraft må være tilstrekkelig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer at det er strid om lovfortolkninger slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite. Disse medlemmer viser til uklarheter i forhold til fortolkning av reindriftslov kontra plan- og bygningslov, og mener at det må avklares om reindriften må forholde seg til plan- og bygningsloven, eller om reindriftsloven gir næringen en større grad av frihet i så måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til korrespondanse fra Alta kommune som allerede 13. januar 2010 henvendte seg til Kommunal- og regionaldepartementet for å få departementets vurdering av om oppføring av skillegjerder skal behandles etter plan- og bygningsloven, eller om næringen helt kan se bort fra denne. Per 3. juni 2010 og etter en rekke purringer foreligger det ennå ikke svar fra departementet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag, har vært et økende antall medieoppslag som omhandler alvorlige konflikter der reindrifta er involvert. Det er reportasjer om beiteområder ødelagt av for høyt beitetrykk, konflikter med andre næringer samt stadige problemer med rovvilt og ordningene rundt rovviltskadeerstatning.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at dette beskriver en uholdbar situasjon for alle aktører inkludert reindrifta, og krever umiddelbar handling. I forbindelse med ny reindriftslov vedtok man å etablere nye bruksregler som skal regulere reindrifta. Foreløpig ser man få om noen resultater av arbeidet med nye bruksregler. Disse medlemmer vil her skyte inn at slike regler ikke bare vil være til hjelp for næringa, men også klargjøre for andre aktører rammene man har å forholde seg til. At Finnmarksvidda er nedbeitet og at dyrene er så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til slakting, er svært alvorlig for miljøet, dyrevelferden og kjøttkvaliteten, jf. spørsmål fra representanten Elisabeth Røbekk Nørve til statsråden i Stortingets spørretime 16. april 2008 og interpellasjon fra representanten Olav Gunnar Ballo til landbruks- og matministeren 18. mai 2009.

Komiteen viser til at grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige har ført til en fremforhandlet avtale som ble undertegnet av landbruks- og matministeren og den svenske jordbruksministeren 7. oktober 2009. Konvensjonen legger til grunn opprettelse av felles forvaltningsorganer og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder. Konvensjonen er ventet å komme på høring i løpet av 2010.

Komiteen viser til at Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kåre Simensen under behandlingen av interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010 uttalte:

«Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra 2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og vi har en lang vei å gå.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til dagens debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med for høyt reintall eskalerer heller enn bedrer seg. Også denne sesjonen har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger i Stortinget.

Disse medlemmer er kjent med at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både hva gjelder økonomi, økologi og i forhold til å ivareta den samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.

Disse medlemmer har også merket seg gjennom media statsrådens engasjement i forhold til næringa, men mener problemenes høye antall, og at disse involverer så mange forskjellige aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne sak.

Disse medlemmer viser til at allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.»

Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om reindrift i løpet av 2010.»

Disse medlemmer mener regjeringen snarest må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlag. Disse medlemmer mener dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning av reindriften i forhold til beitearealer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.

Disse medlemmer viser til at det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.

Disse medlemmer vil vise til interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer for å få på plass en bærekraftig reindrift.

I debatten ble det referert til at Rolf Anker Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene.

Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv.

I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg.

Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter.

Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall.

På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eksperimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

Studiet har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar.

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte «gulrot-virkemidler», er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet, og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.

Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»

Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende.

Disse medlemmer mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen.

Disse medlemmer mener at de årlige vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av reindriftsavtalen til å følge kalenderåret, og at forhandlingene kommer inn som en del av budsjettprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Forslag til reindriftsavtale 2010/2011 bifalles ikke.»

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal foretas av en uavhengig instans.»