Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Torkil Åmland, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, viser til at regjeringens handlingsplan for atomvirksomhet og miljø i nordområdene ble iverksatt i 1995, og at handlingsplanen er blitt revidert i 1998, 2005 og 2008. Komiteen viser videre til at regjeringen med Meld. St. 11 (2009–2010) – Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, ønsker å informere Stortinget om oppnådde resultater og planer for det videre arbeidet med atomhandlingsplanen.

Komiteen merker seg at atomsikkerhetssamarbeidet med Russland i det vesentligste beskrives som en suksesshistorie, der den norske innsatsen over tid har vært konsentrert om to hovedmålsettinger:

• bidra til å redusere risikoen for alvorlige ulykker og radioaktiv forurensning

• bidra til å hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveier.

Komiteen viser videre til at Norge i perioden 1995–2010 har bevilget om lag 1,5 milliarder kroner til atomsikkerhetsarbeidet, og at de siste årene har bevilgningene ligget på 95–100 millioner kroner årlig med prioritert innsats mot følgende fire hovedområder:

• opphugging av utrangerte atomdrevne ubåter fra Nordflåten,

• fjerning av radioaktive kilder i fyrlykter og sjømerker langs den nordvest-russiske kysten og ved Østersjøen, og erstatning av disse med solcelleteknologi,

• infrastrukturtiltak som forbereder sikring og fjerning av de store mengdene brukt kjernebrensel ved den nedlagte servicebasen i Andrejevbukta, ca. seks mil fra grensen mot Norge,

• samarbeid mellom norske og russiske tilsyns- og forvaltningsmyndigheter.

Komiteen er fornøyd med resultatene av den norske innsatsen på disse områdene, og at denne innsatsen har medvirket til økt innsats fra russisk side og andre lands myndigheter. Komiteen viser til meldingen når det gjelder en mer detaljert beskrivelse av oppnådde resultater på de enkelte områder.

Komiteen er også tilfreds med at det er etablert et bredt internasjonalt engasjement for å bidra til å løse de mange og kostnadskrevende atomproblemene i Nordvest-Russland, og at toppmøtet i Washington i april 2010 om kjernefysisk sikkerhet vedtok en erklæring om å sikre alt sensitivt kjernefysisk materiale i verden i løpet av fire år. Komiteen er enig i at Norges samarbeid med Russland utgjør en viktig komponent i arbeidet for å oppnå dette målet, både når det gjelder sivile og militære reaktorer, brukt brensel og radioaktive kilder.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland, Dokument 3:9 (2009–2010), viser at den norske innsatsen har gitt gode resultater og at midlene har blitt brukt i henhold til intensjonene. Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonen påpeker at kontrollrutinene når det gjelder bevilgede midler, må bli bedre, slik at bevilgede midler benyttes mest mulig effektivt og i tråd med Stortingets forutsetninger. Komiteen forutsetter at regjeringen følger opp Riksrevisjonens merknad og bedrer forvaltningsrutinene.

Komiteen vil særlig peke på Riksrevisjonens oppfordring om rutinemessig å vurdere og analysere faren for korrupsjon og mislighold ved vurdering av nye prosjekter.

Komiteen er enig i at det er et sentralt mål i norsk utenrikspolitikk å utvikle det gode, men tidvis utfordrende, naboskapet med Russland. Mulighetene og utfordringene Norge står overfor i nord kan på mange områder best finne sine løsninger i et konstruktivt samarbeid med Russland. Komiteen mener atomsikkerhetssamarbeidet er et godt eksempel på hvordan Russland og Norge har utviklet et stadig bedre samarbeid til gjensidig nytte for begge parter.

Komiteen mener videre at så lenge det finnes atomaktivitet og potensielle forurensingskilder i våre nærområder, er det i norsk interesse å ha et nært samarbeid med Russland på atomsikkerhetsområdet. Komiteen ser det likevel på sikt som naturlig å legge til grunn at Russand selv må ta hovedansvaret for det videre arbeidet med atomsikkerhet.

Komiteen er enig i at norske bidrag ut over 2012 mer og mer må knyttes til myndighetssamarbeid og samarbeid om miljøovervåking og beredskap, samtidig som norsk innsats i større grad enn tidligere må sees i et internasjonalt perspektiv og fortrinnsvis samordnes med prioriteringene til andre samarbeidsland. Komiteen gir sin tilslutning til at norsk innsats de nærmeste årene skal fokusere på utfordringene i Andrejevbukta, ferdigstilling av fyrlyktprosjektene, opplærings- og informasjonstiltak i kjernekraftsektoren og et bredt myndighetssamarbeid innenfor tilsyn, beredskap, miljøovervåkning og sikkerhet for arbeiderne.

Komiteen slutter seg til regjeringens utpeking av helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid som en prioritet i det fremtidige samarbeidet med Russland. Det er avgjørende viktig at atomavfallshåndtering og varig lagring utføres etter internasjonale retningslinjer og ikke setter lokalt miljø, lokalbefolkning eller arbeidere i fare.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til konklusjonene i boken «Nordområdene – hva nå?» (Hønneland og Rowe 2010) fra Fridtjof Nansens Institutt, om at Norge i perioden 1993 til 2007 brukte om lag 3 mrd. kroner på prosjektsamarbeid med Russland og at 1 mrd. kroner av disse midlene har gått til atomsikkerhet. Disse medlemmer har videre merket seg at det i boken slås fast at en rekke av disse prosjektene anses ikke å ha hatt de tilsiktede resultater. Det vises blant annet til at renseanlegget for lavradioaktivt flytende avfall i Murmansk aldri kom i gang, at rensingen av nikkelverket i Petsjenga aldri ble noe av og at norsk støtte til kjernekraftverket på Kolahalvøya bidro til at russiske myndigheter forlenget levetiden til den eldste reaktoren til tross for at forutsetningen for støtten var at dette ikke skulle skje. Disse medlemmer mener det er alvorlig dersom det viser seg at de norskstøttede prosjektenes fungibilitet blant annet har medført at Norge indirekte har vært med på å finansiere russisk militær opprustning ved å frigjøre budsjettmidler. Det er disse medlemmers mening at et fremtidig prosjektsamarbeid med Russland må ta inn over seg den fremkomne kritikken fra Fridtjof Nansens Institutt.