7. Integrering
EU-landenes integreringspolitikk retter seg inn mot tredjelandsborgere, altså innvandrere fra land utenfor EU. EU-borgere er i all hovedsak omfattet av de samme rettighetene og pliktene uavhengig av hvilket EU-land de oppholder seg i. I den siste tiden er det imidlertid økende forståelse for at det kan være behov for integreringstiltak også for borgere fra EU-land, særlig i forhold til språkopplæring og informasjon om landet de oppholder seg i.
Integreringspolitikken er et nasjonalt anliggende i EU.
Gjennom det nylig vedtatte Stockholmprogrammet, programområde for frihet, sikkerhet og rettferdighet for perioden 2010–2014, tydeliggjøres sammenhengen mellom migrasjon og integrering i større grad enn tidligere. Europakommisjonen la i 2005 frem et forslag til et overordnet europeisk rammeverk for integrering. Rådet sluttet seg til forslaget, og det er dette rammeverket som ligger som grunnlag for EUs arbeid med, og utvikling av, integreringspolitikken.
EU legger til grunn en bred forståelse av integrering, og i det felles europeiske rammeverket understrekes det at integrering er et viktig aspekt ved en rekke politikkområder.
EU arbeider f.eks. bredt i forhold til å sikre sysselsetting og forhindre sosial ekskludering av sine borgere. Disse målene ble nylig uttrykt gjennom en fornyet strategi på det sosialpolitiske området fra Europakommisjonen kalt «Social Agenda».
Bærebjelken i regjeringens integrerings- og inkluderingspolitikk er at alle som bor i Norge skal delta i samfunnet og ha like rettigheter og plikter. Dette innebærer å legge til rette for at nyankomne innvandrere raskt kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. Regjeringen vil forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig.
Introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere og rett og plikt til norskopplæring er sentrale virkemidler i norsk integreringspolitikk. Rask og god bosetting av flyktninger skal danne grunnlag for et aktivt liv i trygge omgivelser.
Som nevnt er integreringspolitikken et nasjonalt anliggende i EU. Det finnes ikke rettsakter og forpliktende avtaler for medlemslandene, og Norge er dermed heller ikke tilsluttet avtaler som styrer integreringspolitikken.
Det finnes en rekke kontaktpunkter mellom Norge og EUs initiativer på integreringsfeltet.
Fra og med april 2008 har Norge observatørstatus i EU-landenes nettverk for integrering, National Contact Points on Integration, som eneste ikke-medlemsland.
Deltakelse i EU-fora gir mulighet til å bidra i utviklingen av politikken i andre land og i EU som en helhet. Gjennom samarbeidet med EU og de enkelte medlemsstatene, får Norge mulighet til å dele erfaringer med integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.
Komiteen viser til at integreringspolitikken er et nasjonalt anliggende og støtter regjeringens mål om å føre en integreringspolitikk som hindrer at det utvikler seg et klassedelt samfunn der personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i den forbindelse til regjeringens handlingsplan for integrering, slik den kommer til uttrykk i de årlige statsbudsjettene, handlingsplanene mot sosial dumping, introduksjonsprogram mv.
Flertallet viser også til at regjeringen 30. april 2010 oppnevnte et offentlig utvalg som skal se på muligheter og utfordringer i et flerkulturelt Norge (Integreringsutvalget), som skal foreslå prinsipper og tiltak for en framtidig inkluderings- og integreringspolitikk. Utvalget skal levere sin utredning (NOU) til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet våren 2011.
Komiteen viser også til interpellasjonsdebatten om Stockholmsprogrammet i Stortinget 4. desember 2009 (Interpellasjon nr. 7 (2009–2010)).