6. Arbeidsinnvandring
Fri bevegelighet av personer er et av de grunnleggende prinsippene i EU. Gjennom EØS-avtalen omfattes også norske borgere av prinsippene om fri personbevegelse. Dette omfatter retten til innreise, opphold og arbeid i et annet medlemsland for borgere av et EØS-land og deres familiemedlemmer.
Bl.a. for å samle gjeldende rett kom EU med et nytt direktiv i 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. Reglene i direktivet er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk lov.
Arbeidsinnvandring ble gjennom Haagprogrammet i 2004 tydeligere sett i sammenheng med den samlede migrasjonspolitikken. Dette skyldes flere forhold, bl.a. utviklingen av EUs migrasjonspolitikk og en økende bevissthet om arbeidsinnvandringens rolle for å dekke behov i arbeidsmarkedet på kort og lengre sikt.
I Lisboastrategien er det satt som mål at EU innen 2010 skal bli «den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden». Samtidig har strategien også som mål å «skape en bærekraftig økonomisk vekst med flere og bedre arbeidsplasser og større sosial utjevning med respekt for miljøet». Arbeidsinnvandring spiller en viktig rolle i å utvikle den kunnskapsbaserte økonomien i Europa og bidra til oppnåelse av de målene som er satt for vekst og utvikling.
I migrasjonspakten fra 2008 utdypes den felles interessen EUs medlemsland har innen flyktning- og migrasjonspolitikken. Det ble gitt noen felles prinsipper for hvordan det enkelte medlemslandet skal innrette sin innvandringspolitikk. Bl.a. ble det gitt retningslinjer for å gjøre det europeiske arbeidsmarkedet mer attraktivt slik at det blir enklere å rekruttere høyt kvalifisert arbeidskraft og tiltrekke seg studenter fra tredjeland. Integreringen skal styrkes, både innvandrerens rettigheter og plikter skal vektlegges. En legger vekt på at lovlig innvandring skal ta utgangspunkt i interessene hos avsender- og mottakerland, bl.a. at medlemslandene skal føre en politikk som ikke øker hjerneflukten fra utviklingsland.
I Stockholmprogrammet, som ble vedtatt i desember 2009, vises det også til at arbeidsinnvandring kan bidra til styrket konkurranseevne og økonomisk utvikling.
Europakommisjonens plan for lovlig innvandring fremhever at det enkelte medlemsland selv har myndighet til å regulere antallet arbeidsinnvandrere fra tredjeland. Adgang for tredjelandsborgere til å ta arbeid i medlemslandene kan gis der ledige stillinger ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-landene. Borgere fra tredjeland med permanent oppholdsrett i et EØS-land, og som er en naturlig del av dette landets arbeidsstyrke, likestilles med EØS-borgere i denne sammenhengen.
Norsk politikk på arbeidsinnvandringsfeltet er presentert i St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring, og endringene i utlendingsloven som følger av denne er blitt gjort gjeldende fra 1. januar 2010. Det meste av arbeidsinnvandringen til Norge kommer fra EØS-området, inklusive de nordiske land. I drøfting av politikk for arbeidsinnvandring er det nødvendig å skille mellom innvandring fra EØS/EFTA-området, som i stor grad er fri, og innvandring fra tredjeland, som styres gjennom nasjonale regler.
Norge er ikke forpliktet til å tilpasse seg regelverket som er under utforming i EU når det gjelder adgang for tredjelands arbeidsinnvandrere. Vårt nasjonale regelverk vil fortsatt gjelde i Norge.
Enkelte av de øvrige forslagene i EUs handlingsplan for lovlig innvandring er av relevans for Norge. Bl.a. gjelder dette utvidelsen av det europeiske arbeidsformidlingsnettverket (EURES) til også å omfatte tjenester for tredjelandsborgere. Arbeids- og velferdsetaten deltar i dette samarbeidet. En slik utvikling er i tråd med stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring. Arbeids- og velferdsetatens koordineringsansvar for informasjon utvides her til også å omfatte arbeidsinnvandring fra tredjeland.
De endringene i norsk politikk som er beskrevet i stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring forventes å være robuste overfor endringer i arbeidsmarked og ytre rammevilkår, og vil i utgangspunktet ikke bli berørt av den endrede konjunktursituasjonen. Dessuten er arbeidsinnvandring av tredjelandsborgere en relativt begrenset størrelse i forhold til mobiliteten av arbeidskraft innen EØS-området.
Utviklingen av EUs migrasjonspolitikk til også å omfavne elementer av arbeidsinnvandringspolitikk gjennom Lisboatraktaten, Stockholmprogrammet og EUs direktiver, har i tillegg til det materielle innholdet en viktig symbolsk betydning, og kan på lengre sikt bety en utvikling og styrking av EUs felles regelverk. Regjeringen vil derfor følge utviklingen i EU nøye på dette feltet. Eventuelle behov for tilpasninger i det norske regelverket som en følge av EUs regelverk på området, vil bli vurdert i lys av erfaringer fra gjennomføring av nytt norsk regelverk, og de erfaringer som blir gjort i EUs medlemsland av virkningene av direktivene.
Arbeidsinnvandringen fra tredjeland reguleres av det enkelte medlemsland. Komiteen viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 18 (2007–2008), Innst. S. nr. 292 (2007–2008) med vedtak 559 og 560 og tilhørende endringer i utlendingsloven med virkning fra 1. januar 2010. Komiteen har videre merket seg at regjeringen vil følge nøye med på utviklingen av EUs arbeidsinnvandringspolitikk under Lisboa-traktaten, Stockholmsprogrammet og EUs direktiver og foreslå eventuelle tilpasninger i norsk regelverk der det anses hensiktsmessig.