3. Norsk asyl- og flyktningpolitikk sammenliknet med enkelte andre europeiske land
I en nylig utgitt rapport fra Institutt for samfunnsforskning gjennomgås ulike årsaker til at asylsøkere velger Norge fremfor andre land. Rapporten trekker frem at under ellers tilnærmet like forhold knyttet til menneskerettighetssituasjon, velferd, fremtidsutsikter og nettverk, er det av avgjørende betydning for asylsøkerne hvordan deres sjanser til å få en tillatelse i Norge fremstår sammenliknet med andre land.
Norge synes å motta en uforholdsmessig stor andel av antallet asylsøkere til Europa. I en slik situasjon er det ekstra viktig å se på hvorvidt, og eventuelt hvordan, Norge skiller seg fra andre land i Europa som det er naturlig å sammenlikne seg med, både når det gjelder tilbudet som gis til asylsøkere, praksis som føres i forhold til tillatelser og andre forhold som kan gjøre Norge særlig attraktivt.
I meldingen gis det en overordnet innføring i følgende sentrale deler av norsk asyl- og flyktningpolitikk sammenliknet med noen utvalgte EU-land:
Forhold til internasjonale konvensjoner mv.
Gjenbosetting av overføringsflyktninger og samarbeid med UNHCR.
Asylsaksbehandling og særskilte prosedyrer.
Rettigheter og tilbud i søknadsfasen.
Utfall av asylsaksbehandlingen.
Særlige ordninger for enslige mindreårige asylsøkere.
Meldingen drøfter politikk og praksis i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Storbritannia.
Gjennomgangen viser at Norge ikke skiller seg markert fra landene som er omtalt her, verken når det gjelder praksis i behandlingen av asylsaker, tilbudet til asylsøkere som venter på svar, eller rettigheter for dem som får innvilget opphold. Ut fra de forhold gjennomgangen her har sett på, er det derfor lite grunnlag for å hevde at økningen i antall asylsøkere de siste par årene først og fremst kan forklares med at Norge saklig sett har en mer liberal politikk og praksis overfor asylsøkere. I hvilken grad det likevel har dannet seg et inntrykk av at Norge har en liberal praksis, er et annet spørsmål.
I forhold til de landene departementet har valgt å sammenlikne med, er det derfor mest sannsynlig andre viktige årsaker til økningen i antall asylsøkere til Norge, bl.a. etterspørselen etter arbeidskraft og at enkelte store asylsøkergrupper allerede har etablert seg i Norge. En annen årsak kan være at et land som Sverige har innført en mer restriktiv politikk i forhold til enkelte grupper asylsøkere, og at Norge derfor i en periode har blitt oppfattet som mer liberalt. Nedgangen i irakiske asylsøkere til Sverige og økningen til Norge i 2008 er et klart eksempel på dette.
Begrenset til Norden, er den største kontrasten mellom landene det store antall asylsøkere som de siste par årene har kommet til Sverige og Norge, sammenliknet med Danmark, og inntil nylig Finland. Trass i mange likheter og en samlet innvilgelsesprosent som ikke skiller seg mye fra de andre nordiske landene, er tilstrømmingen av asylsøkere bare en brøkdel til Danmark. En teori om bakgrunnen for dette, er det inntrykk som er skapt av dansk politikk som svært restriktiv når det gjelder innvandring generelt, og ikke nødvendigvis asylpolitikken spesielt. Danmark har innført et strengt regelverk for familieinnvandring. Dette har fått stor oppmerksomhet utenfor Danmarks grenser, og kan også ha bidratt til å skremme bort asylsøkere som i utgangspunktet ikke ville blitt vesentlig berørt av disse reglene.
Det er en del forskjeller bl.a. i forhold til innvilgelse av midlertidig arbeidstillatelse og i reglene om familieinnvandring for dem som får opphold. Ordningene for enslige mindreårige asylsøkere varierer en del, men det er samtidig flere likheter.
Regjeringen anser det som viktig å fortløpende følge med på utviklingen både i landene som er valgt ut for denne gjennomgangen, og andre land i Europa, med sikte på ytterligere harmonisering. Dette vil bli gjort gjennom deltakelse i det internasjonale samarbeidet, men også gjennom mer målrettet informasjonsinnhenting.
Komiteen støtter regjeringens syn på et tettere samarbeid om regelverk og praksis på asylfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sammenligningen av norsk asyl- og flyktningpolitikk med tilsvarende politikk i de nordiske land, Nederland og Storbritannia. Gjennomgangen viser at en forholdsmessig sterkere økning av asylsøkere til Norge, ikke kan forklares med en mer liberal norsk politikk. Tvert imot er det flere likhetstrekk enn forskjeller i landenes politikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at de signalene myndighetene sender ut, og da spesielt regjeringens signaler, i stor grad påvirker asyltilstrømmingen. Gjennom de første årene i regjeringen Stoltenberg II kom det motstridende uttalelser fra regjeringspartiene. Dette kulminerte med at regjeringen måtte foreta en innstramming av egen politikk. Regjeringspartiet Sosialistisk Venstreparti tok dissens i regjeringen, og dermed sendte man fortsatt ut signaler om manglende fasthet, noe som raskt ble oppfattet av potensielle asylsøkere. I 2009 opplevde Norge en kraftig økning i antall asylsøknader. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen nå har strammet grepet, blant annet gjennom tvangsretur av asylsøkere uten lovlig opphold, og andre som har fått endelig avslag på sine asylsøknader. Dette bidrar etter disse medlemmers oppfatning til å avskrekke grunnløse asylanter fra å søke opphold i Norge. Disse medlemmer støtter en tydelig, forutsigbar og konsekvent politikk.
Disse medlemmer viser til at selv om Norge ikke skiller seg markant fra andre nordiske land samt Nederland og Storbritannia innenfor asyl- og flyktningpolitikken, bekrefter det på ingen måte tesen om at disse forskjellene kan avvises som en viktig forklaringsfaktor for de store asylankomstene Norge erfarte gjennom 2008 og 2009. Tvert om kan dette bekrefte det forhold at selv små variasjoner kan gi store utslag, som f.eks. retursituasjonen til Irak hvor Sverige startet returer langt tidligere enn Norge, og som sammenfaller særdeles godt med Sveriges omfattende nedgang og Norges betydelige økning i asylankomster.
Disse medlemmer er enig i at andre innvandrings- og integreringspolitiske forhold også kan utgjøre viktige forklaringsvariabler for et lands attraktivitet for asylsøkere. Dette gjelder særlig familieinnvandringspolitiske forhold, men også i hvor stor grad velferdssystemet i det enkelte land fremstår som attraktivt for asylsøkere.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive merknader under punkt 1.2.