Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson
Lydvo, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Trond Helleland
og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki
Holmås, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, legger til grunn at demokratiets bærende
tanke er at folket selv treffer de beslutninger fellesskapet krever.
Den skriver seg fra de gamle greske bysamfunn for 2 500 år siden. Prinsippet
er videreført, men demokratiets former har endret seg. Datidens
frie menn – for kvinner og slaver tilhørte ikke det «folk» som hadde
demokratiske rettigheter – møttes på torget for å avgjøre viktige
saker i allmøter. Etter hvert som samfunnene ble større og mer kompliserte,
ble det direkte folkestyret gradvis erstattet av indirekte demokrati,
der folk ikke styrer ved personlig frammøte og håndsopprekning,
men gjennom å velge representanter. Denne styringsformen har Norge
og alle andre demokratiske land hatt i flere generasjoner. Folkeavstemningen
er et eksempel på et urdemokratisk prinsipp som har overlevd, som
en viktig nisje i et statssystem som ellers er basert på representativitet.
Flertallet viser til at Norge
ikke har tradisjon for juridisk bindende folkeavstemninger på nasjonalt
nivå. Siden 1905 har det vært gjennomført seks rådgivende nasjonale
folkeavstemninger. Når Stortinget ber om råd fra folket, er det
sedvane at rådet blir fulgt.
Komiteen har merket
seg at det lokale folkeavstemningsinstituttet har lange tradisjoner.
I 1892 kom regler for folkeavstemning om valg av opplæringsmål i
skolen, to år senere vedtok Stortinget regler for lokale folkeavstemninger
om salg av alkohol. I begge tilfeller hadde kvinner stemmerett.
I Norge begynte kvinnelig stemmerett med det direkte, lokale demokratiet.
Komiteen viser til at alkoholloven
tidligere inneholdt bestemmelser om innbyggerinitiativ og bindende
folkeavstemninger i kommunene. Denne ordningen ble avviklet i 1989.
Rådgivende lokale folkeavstemninger ble nylig hjemlet i kommuneloven
§ 39 b. Kommunene står fritt til å benytte seg av denne adgangen.
Det er kun når spørsmålet om målform i grunnskolen skal avgjøres,
at det i dag etter norsk rett (Opplæringsloven) er krav om rådgivende folkeavstemning.
Råd gitt i slike folkeavstemninger er ikke alltid blitt fulgt av lokale
folkevalgte, kun i om lag 90 pst. av tilfellene. Tall fra SSB viser
at det i perioden 1970–2009 er avholdt 679 lokale folkeavstemninger.
Komiteen har merket seg at folkeavstemninger var
tema i valglovutvalget (NOU 2001:3). Utvalget hadde fire hovedinnvendinger
mot større bruk av folkeavstemninger: Lav valgdeltakelse, særinteresser
versus allmenninteresser, velgerkompetanse og mulige styringspolitiske
konsekvenser. Spørsmålet om bindende lokale folkeavstemninger ble
også utredet i Ot.prp. 44 (2004–2005) etter et anmodningsvedtak
fra Stortinget (vedtak nr. 520, 16. juni 2003). Mens det på nasjonalt
nivå antas at folkeavstemninger ikke kan gjøres bindende uten grunnlovsendring, kan
Stortinget uten grunnlovsendring innføre en hjemmel i kommuneloven
som tillater bindende lokale folkeavstemninger.
Komiteen viser til kommunal-
og regionalministerens vurdering av representantforslaget i brev til
komiteen av 23. mars 2010. Brevet er vedlagt innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, deler forslagsstillernes ønske
om å sikre velgerne innflytelse over viktige samfunnsområder og
øke oppslutningen om valg. Samtidig er det en viktig side ved demokratiet
at velgerne kan holde politiske beslutningstakere ansvarlige både
for de enkeltavgjørelser som tas og helheten i den politikken som
føres. Internasjonale erfaringer tilsier også at folkeavstemninger
bidrar til å aktivisere velgerne i ekstraordinære situasjoner, mens
der et direkte folkestyre praktiseres ofte, er valgdeltakelsen lav.
Beslutninger som tas av et mindretall av velgerne og med små flertall,
har ikke den folkelige forankringen som forslagsstillerne ønsker
seg.
Flertallet er klar over at folkeavstemninger brukes
i mange land, men i dag er de særlig utbredt i land med føderale
styringssystemer. Forslagsstillerne viser til folkeavstemningene om
minareter i Sveits og om eiendomsskatt i California. Etter flertallets syn
er dette eksempler på at en ordning med folkeavstemninger gir en
lite helhetlig politikk. Generelt har føderale systemer som Sveits
og USA større variasjon i utforming av lokalt regelverk. Flertallet vurderer
det som en fordel at velgere i representative demokratier kan ta
stilling til helheten i partienes politikk.
Flertallet legger til grunn at
bompengefinansierte prosjekter må forankres i kommunale og fylkeskommunale
vedtak før saken behandles videre i Statens vegvesen, i Samferdselsdepartementet
og deretter i Stortinget. Det har fra tid til annen vært arrangert
rådgivende folkeavstemninger i forkant av en lokalpolitisk behandling
av slike saker. Flertallet mener det fortsatt bør
være opp til lokale folkevalgte organer om det skal gjennomføres
folkeavstemning, også i saker som innebærer innføring av bompengefinansiering.
Flertallet slutter seg for øvrig
til de vurderinger som ble gjort om en lovhjemmel for bindende folkeavstemninger
av flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. O. nr.
60 (2004–2005), der det blant annet ble uttrykt bekymring for aksjonsgruppedemokrati
og for at folkeavstemninger kan få preg av å bli «mindretallsanker».
Flertallet kan på denne bakgrunn
ikke bifalle representantforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim,
ønsker å styrke det norske demokratiet ved å flytte makt fra politikere
og byråkrater til folk flest, slik at folk får mer makt over sitt
eget nærmiljø og styringen av landet. Disse medlemmer viser
til at dagens system har en svakhet knyttet til at velgerne må velge
et parti som samlet sett best representerer deres meninger i viktige
enkeltsaker, istedenfor at velgerne får anledning til å ta stilling
til politiske saker direkte.
Disse medlemmer viser til at
Jens Stoltenberg i sin nyttårstale snakket om rådslagning og involvering,
men at dette ikke har blitt fulgt opp av regjeringspartiene Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i praktisk politikk. Disse
medlemmer vil videre vise til at Senterpartiet bruker mye
tid på å snakke om skillet mellom motpolene grasrotdemokrati og
elitenettverk. Disse medlemmer påpeker at regjeringen
tvert imot har svekket lokaldemokratiet og folkestyret, blant annet
gjennom flytting av makt og innflytelse fra kommune til fylke/region,
jf. bl.a. St.meld. nr. 12 (2006–2007) og Innst. S. nr. 166 (2006–2007)
om regionsreformen. Disse medlemmer vil i den forbindelse
særlig vise til at regjeringen har gitt fylkene en rolle som overkommune
i plan- og arealsaker, som er et av områdene som virkelig skaper
engasjement i lokaldemokratiet. Disse medlemmer er
i motsetning til regjeringspartiene genuint opptatt av å utvikle
det kommunale selvstyret, og brukte derfor Innst. S. nr. 166 (2006–2007)
til å gå inn for å styrke lokaldemokratiet gjennom å nedlegge fylkeskommunen
som forvaltningsnivå, samt tilføre kommunene nye oppgaver.
Disse medlemmer ønsker at norske
velgere i større grad skal få påvirke norsk politikk direkte gjennom
folkeavstemninger, både for å skape økt politisk engasjement og
for at styringen av landet i større grad skjer i tråd med opinionen. Disse
medlemmer viser til at man i Norge har gode erfaringer med
folkeavstemninger om EU, der valgdeltagelsen var 89 pst. i 1994
og 79,2 pst. i 1972. Disse medlemmer mener at folkeavstemning
også kan være en velegnet måte å styrke demokratiet på innenfor
viktige saksområder som eventuelt EU-medlemskap, innvandringspolitikk,
arealforvaltning, eiendomsskatt (inntil Fremskrittspartiet eventuelt har
fått flertall for å oppheve eiendomsskatteloven), lokal spillpolitikk,
vindmølleparker, rushtidsavgift og bompenger, datalagringsdirektivet
og bruk av målform. Disse medlemmer ønsker å ta statsminister
Jens Stoltenberg på alvor når det gjelder rådslagning, men mener
den eneste måten å gjennomføre dette på i praksis er å lovfeste
bindende folkeavstemninger som en del av Norges demokratiske system.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det stilles krav om at det gjennomføres lokale folkeavstemninger
når det skal opprettes bompengefinansierte veiprosjekter.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon
med forslag til lovhjemler for lovfesting av en utvidet ordning
med bruk av bindende folkeavstemninger lokalt og nasjonalt.»