Stortinget vedtok 8. mai 2009 byggesaksdelen til plan- og bygningsloven.
Endringene skal tre i kraft 1. juli 2010. De foreslåtte lovendringene
i proposisjonen skal avklare enkelte punkter som har vist seg uklare
i forbindelse med utarbeidelse av forskriftene til byggesaksdelen
til plan- og bygningsloven. Endringene går delvis ut på å presisere
forskriftshjemler og klargjøre enkelte begreper for å skape samsvar med
intensjonene med ny lov. Forskrifter til ny lov som skal tre i kraft
sammen med loven, bygger i noen tilfeller på justeringene som foreslås
i proposisjonen.
Lovforslaget ble sendt på høring 22. mars 2010, med høringsfrist
19. april. Det har kommet inn få høringsuttalelser, og de fleste
har ikke merknader.
Det er nylig gjennomført en evaluering av lov- og forskriftsreglene
om utbyggingsavtaler. Den konkluderer blant annet med at det knytter
seg usikkerhet til rekkevidden av kriteriet i loven om at forpliktelser
i utbyggingsavtaler skal stå i forhold til utbyggingen og den belastning
den medfører. Denne usikkerheten kan medføre at utbyggingsavtaler
ikke blir så balanserte som loven forutsetter.
Det foreslås en mer presis forskriftshjemmel som vil tydeliggjøre
behovet for en klar grense for de forpliktelsene utbygger kan påta
seg.
I lovreglene om refusjon er det en feil henvisning i annet ledd
annet punktum. Regelen skal henvise til første punktum, ikke første
ledd.
Ordlyden i § 20-1 om søknadspliktige tiltak og § 30-3 om skilt-
og reklameinnretninger samsvarer ikke i begrepsbruken. Forskjellen
i begrepsbruk er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell. Ordlyden
i § 20-1 foreslås endret til begrepet brukt i spesialbestemmelsen
i § 30-3.
Etter § 20-3 første ledd bokstav a er det ikke søknadsplikt for
mindre frittliggende bygning som oppføres på bebygd eiendom forutsatt
at den ikke skal benyttes til «varig opphold for personer». For
å hindre misforståelser om hvorvidt bygg som omfattes av bestemmelsen
kan brukes til opphold i forbindelse med hobbyvirksomhet med videre,
foreslås at begrepet beboelse brukes i stedet for varig opphold.
Det gir et rasjonelt og håndterbart system at anleggsbrakker
blir stående uten særskilt søknad eller annen kommunal godkjenning
selv om de skal plasseres for et lengre tidsrom enn andre midlertidige
tiltak, siden brakkene er geografisk og tidsmessig knyttet til et
søknadspliktig tiltak. Etter gjeldende regler fremkommer denne adgangen
av forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 6.
Etter ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven kan forskriften
gis med hjemmel i § 20-3 fjerde ledd. Departementet foreslår likevel
at det innføres en eksplisitt hjemmel for å unnta anleggsbrakker
fra søknadsplikten. Dette fordi det ofte er hensiktsmessig at anleggsbrakkene
står lenger enn to måneder som er grensen for å unnta andre midlertidige
tiltak fra søknadsplikten. I tillegg er det også ønskelig å unnta
disse anleggsbrakkene fra full søknadsbehandling med krav om bruk
av ansvarlige foretak dersom de skal stå lenger enn to år.
Etter § 20-2 er midlertidige tiltak nå søknadspliktige dersom
de skal plasseres lenger enn to måneder. Departementet anser at
det vil være et rimelig og lovlig vilkår i tillatelsen til plassering
av tiltaket at kommunen krever å bli varslet når tiltaket fjernes.
For å gjøre adgangen til å stille vilkår klar for kommunene, og
for å gi tiltakshavere forutberegnelighet med hensyn til dette,
mener departementet at adgangen til å stille vilkår bør fremkomme
direkte i loven.
Etter gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker
er det plikt for kommunen til å rapportere til andre myndigheter,
særlig i forbindelse med luftfartshindre og registrering i GAB-registeret (matrikkelen).
Plikten følger i utgangspunktet av annet regelverk, men gjentas
som en henvisning i forskrift om saksbehandling i byggesaker § 26.
Det anses som særlig viktig at plasseringen rapporteres til de rette
myndighetene, og gjentakelsen av plikten bør derfor videreføres.
Det er ikke krav om ferdigattest for midlertidige tiltak som
skal plasseres i inntil to år, eller skilt- og reklameinnretninger
som plasseres for et bestemt tidsrom.
Det har ikke vært meningen at behandling av slike saker skal
kompliseres ved en unødvendig prosess. Lovteksten åpner imidlertid
ikke etter sin ordlyd klart for unntak fra krav om ferdigattest.
Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel som åpner for
at noen særskilte tiltak unntas fra krav om ferdigattest.
Etter ny § 21-10 andre ledd skal det ved søknad om ferdigattest
foreligge dokumentasjon om byggverkets og byggeproduktenes egenskaper
som grunnlag for forvaltning, drift, vedlikehold og bruk. Ordlyden
bør for det første endres fra dokumentasjon om byggverkets og byggeproduktenes
egenskaper til byggverkets, herunder byggeproduktenes, egenskaper
for å gi et mer presist bilde av dokumentasjonen som kreves.
Begrepet bruk kan gi inntrykk av at dokumentasjonen også skal
dekke hva bygget brukes til. Dette følger av tillatelsen, og regelen
i § 21-10 er ikke ment å kunne legge ytterligere føringer. Det foreslås
derfor at begrepet bruk tas ut.
Sentral godkjenning er et tilbud for ansvarlige søkere, prosjekterende
og utførende for at de skal kunne dokumentere sine kvalifikasjoner
ved søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett. Videre er sentral godkjenning
etter ny byggesaksdel obligatorisk for ansvarlig kontrollerende.
Etter lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven)
er det forutsatt at tillatelsesordninger har en frist for behandling
av søknader, og videre at tillatelse skal anses gitt når fristen
er ute med mindre annet følger av reglene på det aktuelle området.
Tidsfrister og rettsvirkninger av fristoversittelse antas å kunne
innføres i forskrift etter den allerede vedtatte forskriftshjemmelen
i ny byggesaksdel § 22-5. Departementet anser imidlertid at forskriftshjemmelen
bør være eksplisitt, og foreslår en justering i loven.
Etter gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker
§ 13 annet ledd kreves ikke ansvarlig foretak der det er unødvendig.
Kommunen avgjør om ansvar er unødvendig, og unntaket skal fremgå
av tillatelsen.
Regelen gir en fornuftig adgang til å lempe kravet om ansvarlig
foretak der kravet ikke tjener noen hensikt, og bør videreføres.
Dette kan skje gjennom forskrift, men departementet anser at regelen
som et overordnet prinsipp bør fremkomme i loven, og foreslår derfor
en ny lovregel.
Ny lov § 28-6 som stiller krav til sikring av brønner og dammer,
har ikke hjemmel for forskrifter. En nærmere utdyping av kravene
i loven kan i stedet gis i veiledning til loven. På sikt kan det
imidlertid bli behov for at kravene tydeliggjøres i forskrift, hvis
det er usikkerhet knyttet til om sikkerhetsnivået etter gjeldende
§ 83 med forskrifter er videreført. Det foreslås derfor en hjemmel
for forskrifter til presisering av kravene til sikring av basseng,
brønn og dam.
Reglene i § 29-4 om materielle krav til plassering og høyde gjelder
i hovedsak alle typer av tiltak. I paragrafen står det imidlertid
at den gjelder «bygning». I loven brukes betegnelsen «bygning» om
vanlige byggverk med vegger og tak. «Konstruksjoner og anlegg» brukes
om andre typer tiltak som omfattes av loven. I regler som retter
seg mot alle typer tiltak brukes for enkelhets skyld betegnelsen
«byggverk», som altså omfatter bygninger, konstruksjoner og anlegg.
Slik § 29-4 er beskrevet i forarbeidene og forstås etter gjeldende
lov § 70, retter de fleste kravene seg mot både bygninger, konstruksjoner
og anlegg. Betegnelsen i lovteksten bør derfor rettes opp.
Anleggsbrakker skal oppfylle minimumskrav til helse, miljø og
sikkerhet både etter plan- og bygningslovgivningen og arbeidsmiljøloven.
Det er imidlertid unødvendig og lite rasjonelt om brakkene må oppfylle
alle krav som gjelder for permanente byggverk. Etter gjeldende lov
gjelder kravene for alle anleggsbrakker så langt de passer. Etter
ny lov § 30-5 gjelder imidlertid kravene fullt ut for tiltak som plasseres
for mer enn to år. Grunnen til dette er at reglene er omstrukturert
uten at det ble fanget opp at anleggsbrakker kan bli stående lenger
enn to år uten å anses som permanente. Dette er en feil, og det
har ikke vært meningen å skjerpe inn reglene på dette området. Det
bør i tråd med gjeldende rett være anledning til å gi forskrifter
som angir reduserte materielle krav til anleggsbrakker, så lenge
sikkerheten ivaretas. Jf. også forslaget til endring av § 20-3 ovenfor.
Endringene er i stor grad videreføring av gjeldende rett, og
innebærer ikke realitetsendringer, og skal ikke virke skjerpende
for tiltakshavere eller kommunen. Forslagene i proposisjonen har
således ikke administrative eller økonomiske konsekvenser.