Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til Representantforslag 121 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Nikolai Astrup og Borghild Tenden om rask iverksettelse av samfunnsøkonomisk lønnsomme klimatiltak fra Klimakur 2020 og oppfølging av klimaforliket.

Komiteen viser til at Klimakur 2020, som ble offentliggjort den 17. februar 2010, presenterer et faktagrunnlag og gir ulike alternativer og muligheter for tiltak og virkemidler som kan iverksettes for å nå de nasjonale utslippsmålene i Norge. Klimakur inneholder en makroanalyse og en sektoranalyse, og det er presentert kostnader knyttet til begge.

Gjennom klimaforliket i Stortinget ble det enighet om at det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2020 i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert.

Komiteen viser til brev fra statsråd Erik Solheim til energi- og miljøkomiteen datert 12. mai 2010, som er vedlagt, og der han varsler at regjeringen i 2011 vil legge fram for Stortinget en vurdering av klimapolitikken og behov for endrede virkemidler. I prosessen frem mot stortingsmeldingen vil regjeringen gjøre grundige vurderinger av tiltakene som er presentert i Klimakur 2020, herunder kostnader knyttet til enkelttiltak, og vurdere hvorvidt tiltak kan iverksettes på kort sikt, eller om det vil ta lengre tid å gjennomføre de ønskelige tiltakene.

Komiteen viser til at den samlede effekten av en tiltakspakke for berørte aktører og på tvers av sektorer bør ivareta det helhetlige perspektivet i klimapolitikken. Derfor er det viktig at virkemidlene som igangsettes sees i sammenheng, både utslippsreduksjoner, kostnader og virkemidler knyttet til enkelttiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de øvrige partier ikke ønsket å inkludere Fremskrittspartiet i forhandlingene om et klimaforlik, og at Fremskrittspartiet således ikke er forpliktet av klimaforliket. Disse medlemmer er likevel positive til at man prioriterer kostnadseffektive tiltak for å kutte CO2-utslipp, og er ikke motstander av at fornuftige kutt-tiltak som i tillegg har stor samfunnsnytte iverksettes før klimameldingen er fremlagt.

Disse medlemmer vil påpeke at Klimakur-rapporten, samt regjeringens utsettelser av en rekke prosjekter nevnt i klimaforliket, viser at klimaforlikets nasjonale kuttmålsettinger ikke er realistiske innenfor en fornuftig kostnadsramme. Disse medlemmer forventer at klimaforliket nå refortolkes slik at det skisserte kuttpotensialet ikke lenger oppfattes som et forpliktende kuttall. Disse medlemmer mener man ut fra en gitt sum penger bør ha som mål å maksimere utslippskuttene over en lang tidsperiode fremfor å ha hovedfokus på spesifikke kutt i et nærliggende årstall.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til klimaforliket som er inngått mellom regjeringspartiene og Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre 16. januar 2008. Klimaforliket innebar en tydelig skjerping av de målsettinger og virkemidler som ble presentert i klimameldingen. I klimaforliket forpliktet partene seg til en målsetting om å redusere utslippene av klimagasser i Norge med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020, i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebærer at om lag to tredjedeler av Norges forpliktelse om å kutte de globale utslippene tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, skal tas nasjonalt.

Disse medlemmer viser til at miljøvernminister Erik Solheim, ett år etter klimaforliket ble inngått, nedsatte en faggruppe bestående av Norges vassdrags- og energidirektorat, Oljedirektoratet, Statens vegvesen, Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet. Faggruppen fikk navnet Klimakur 2020. Hovedmandatet fra Miljøverndepartementet var å utarbeide det nødvendige grunnlagsmaterialet for å kunne vurdere klimapolitikken og behov for endrede virkemidler midtveis i den første Kyoto-perioden (2010). Tidspunktet for en slik midtveisvurdering var nedfelt i klimameldingen fra 2007. Departementet la til grunn at arbeidet skulle sluttføres og offentliggjøres 1. november 2009. Disse medlemmer viser til at fristen senere ble forskjøvet til februar 2010. Regjeringen har senere også skjøvet på tidspunktet for sin egen revidering av klimapolitikken til 2011.

Disse medlemmer viser til at Klimakur 2020 ble offentliggjort i form av en omfattende sluttrapport 17. februar 2010. I rapporten presenteres ulike valgmuligheter statlige myndigheter har for å nå målsettingene i klimaforliket og konsekvensene av disse. Det gis ingen anbefalinger om hvilke tiltak som bør iverksettes.

Disse medlemmer viser til at Klimakur har identifisert 160 mulige utslippsreduserende tiltak. Flere av disse tiltakene er overlappende, men dersom en bare ser på tiltak som ikke overlapper hverandre, viser analysene et samlet potensial for utslippsreduksjoner på om lag 22 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. De samfunnsøkonomiske tiltakskostnadene er beregnet for hvert enkelt tiltak, og spenner fra bedriftsøkonomisk lønnsomt til svært høye samfunnsøkonomiske kostnader.

Disse medlemmer viser til at 30 av de 160 ikke-overlappende tiltakene som er utredet i Klimakur 2020 fremkommer som samfunnsøkonomisk lønnsomme. Til sammen utgjør disse et reduksjonspotensial på 3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette er en fjerdedel av de utslippsreduksjoner som er nødvendig for å oppfylle målsettingen i klimaforliket. Dersom en også inkluderer tiltak med lavere anslått tiltakskostnad enn fremtidig forventet kvotepris på 350 kroner pr. tonn, øker reduksjonspotensialet til mer enn 6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Disse medlemmer viser til at lønnsomme og billige klimatiltak til sammen utgjør rundt halvparten av de nasjonale utslippsreduksjonene som er nødvendige for å oppfylle klimaforliket.

Disse medlemmer viser til at listen over lønnsomme og billige tiltak blant annet omfatter økt kollektivtilbud i 6 byer, hovedveinett for sykkel, øko-kjøring, effektivisering av personbiler, innfasing av gassferjer, energiledelse og økt bruk av bioenergi i industrien, overgang fra fossil energi til andre energibærere i bolig- og næringsbygg, HFK tiltakspakke, optimalisert gjødsling i jordbruket og økt bruk av gjødsel i skogbruket.

Disse medlemmer ser det som hevet over tvil at hoveddelen av de lønnsomme og billige tiltakene identifisert i Klimakur 2020 må gjennomføres, dersom Norge skal ha mulighet til å nå målsettingene i klimaforliket. Iverksettelse av disse tiltakene bør derfor ikke utsettes i påvente av en ny klimamelding. 10 år er lang tid i politikken, men svært kort tid i klimaperspektiv. Jo lenger en venter med omstillingen, jo dyrere og vanskeligere blir oppgavene.

Disse medlemmer viser til at Norge ligger dårlig an i forhold til å nå målsettingene i klimaforliket. Regjeringen har tatt seg svært god tid til å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes. Med det løpet regjeringen har lagt for behandling av Klimakur 2020, med bred involvering og langvarige høringsprosesser, vil konkrete klimatiltak først kunne iverksettes fra starten av 2012. Da er det bare åtte år igjen til 2020, og en har brukt like mange år på å vurdere hvilke klimatiltak som skal gjennomføres (2005–2012) som en har igjen til å iverksette tiltakene (2012–2020).

Disse medlemmer viser til at direktøren for Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif), Ellen Hambro, under fremleggelsen av Klimakur-rapporten 17. februar 2010 understreket viktigheten av raske politiske beslutninger for å nå målsettingene i klimaforliket. Miljøvernministeren kvitterte på denne utfordringen med å si at regjeringen ville vurdere fortløpende iverksettelse av tiltak også i forkant av den varslede klimameldingen i 2011.

Disse medlemmer viser til brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 12. mai 2010, hvor statsråden skriver at regjeringen vil legge vekt på å ivareta det helhetlige perspektivet i klimapolitikken når den skal ta stilling til hvilken pakke av nye virkemidler som skal foreslås for Stortinget. Videre skriver statsråden at det er

«viktig å vurdere den samlede effekten av en tiltakspakke for berørte aktører og på tvers av sektorer. På denne måten ønsker vi å sikre at vi når reduksjonsmålene for 2020 på en økonomisk og miljømessig bærekraftig måte.»

Disse medlemmer tolker brevet slik at regjeringen avviser muligheten for rask iverksettelse av samfunnsøkonomisk lønnsomme og billige klimatiltak i forkant av den varslede klimameldingen i 2011, med den konsekvens at tiltakene tidligst kan implementeres fra 2012.

Disse medlemmer tar opp forslag fremsatt i Dokument 8:121 S (2009–2010).