Vedlegg
Jeg viser til brev fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal av 25.03 2010 om statsråders bruk av embetsverk på politiske arrangementer i og utenfor valgkamp. Jeg viser også til at statsministeren, i brev til Stortingets presidentskap 16. november 2010 besvarte spørsmål til skriftlig besvarelse fra representanten Per Kristian Foss som gjaldt embetsverkets deltakelse på reiser i valgkampen.
Representantene ber regjeringen utarbeide retningslinjer for statsrådenes bruk av embetsverk på reiser og møter med partipolitisk preg, og viser til at det ikke synes å foreligge noen klare regler ut over de vurderinger som er gjengitt i St.meld. Nr 11 (2000–2001) pkt. 2.3.
Spørsmålet om statsrådenes bruk av embetsverket er tatt opp i bredt format i ovennevnte stortingsmelding, hvor ulike sider ved disse problemstillingene drøftes gjennom to kapitler. Utgangspunktet er helt klart; å bistå statsrådene i deres egenskaper som partipolitikere ligger utenfor embetsverkets ansvar og oppgaver. Dette prinsippet har også kommet til uttrykk i «Etiske retningslinjer for statstjenesten» hvor det blant annet heter:
«Lydighetsplikten medfører ingen plikt for ansatte i sentraladministrasjonen til å utføre oppdrag som ligger utenfor det man vil anse som området for statsrådens embetsgjerning, som f.eks. å utarbeide valgkampmateriell for den politiske ledelse, eller på annen måte direkte bidra til partipolitisk virksomhet.»
Statsråden er ansvarlig for sitt departement også når vedkommende deltar i politiske arrangementer. Når statsrådene er på reise vil dette ofte forsterke presset på statsrådens tid, og statsrådene kan da ønske å utføre flere oppdrag, møter og lignende på samme reise. Det vil også kunne være pågående mediesaker eller saker som behandles i departementet som vil måtte håndteres av statsråden som departementssjef under reisen. Det kan derfor være behov for bistand fra embetsverket til å holde løpende kontakt med departementet eller til pressehåndtering. Når embetsverket er med på slike reiser krever dette at så vel den politiske ledelsen som embetsverket er ryddige i sine roller, slik at ikke embetsverket brukes i en partipolitisk sammenheng.
Det er derfor, etter mitt skjønn, ingen ting i veien for at embetsverket følger statsråden på reiser som omfatter politiske arrangementer. Det må være opp til den enkelte statsråd å utvise skjønn når det gjelder hvilke oppgaver statsråden krever bistand til, men her må også embetsverket kjenne sin rolle. Jeg ser ikke behov for å lage egne retningslinjer for statsrådenes bruk av embetsverket på reiser og møter med partipolitisk preg.
Som omtalt ovenfor har «Etiske retningslinjer for statstjenesten» en omtale av skillet mellom statsrådens embetsgjerning og vedkommendes partipolitiske rolle. Jeg vil vurdere å presisere dette skillet noe tydeligere i forbindelse med at disse retningslinjene nå er under revisjon.