Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at Norge har sterke teknologimiljøer. Disse har vokst frem gjennom foredling av norske naturressurser. Kapitalsterke industriklynger og petroleumsnæringen med stadig nye utfordringer har vært en driver i utviklingen av norsk kompetanse. Vår nasjons nærings- og lønnsstruktur har gjort kapital- og teknologisatsing mer konkurransedyktig enn å satse på arbeidsintensive industriyrker.

Komiteen viser til at mange næringer allerede har utviklet seg langt innen et miljøvennlig tankesett. Dette gjelder med hensyn til å ivareta lokalmiljøet der bedriften er etablert så vel som mer globale utfordringer. Dette tilsier at norske bedrifter har en «mental» konkurransefordel når miljøutfordringer blir en viktig del av konkurranseflaten globalt. Norske bedrifter har et godt utgangspunkt for å kapitalisere og videreutvikle miljøteknologi som verden etterspør.

Komiteen oppfatter at norsk næringsliv har et meget stort utviklingspotensial innen fornybar energi og miljøteknologi. Norsk næringsliv og norske forskningsmiljøer er verdensledende innen eksempelvis offshoreteknologi, maritim teknologi og teknologi i tilknytning til kraftkrevende industri. Disse teknologiene skaper viktige konkurransefortrinn og har et stort utviklingspotensial på de markedene som vokser frem på miljøområdet både i og utenfor Norge.

Komiteen viser til at det samtidig er åpenbart at på disse nye markedene er den kommersielle risikoen langt høyere enn innenfor de etablerte markedene. Dette skyldes blant annet at markedene i betydelig grad er politisk skapt, at det må utvikles nye teknologier i umodne markeder og at prosjektene må ha en viss størrelse for å kunne bli lønnsomme. I tillegg mangler det i mange sammenhenger etablerte relasjoner mellom kunder og leverandører.

Videre viser komiteen til at det ut fra normale betraktninger om et marked således eksisterer en betydelig grad av markedssvikt, hvor investeringer i løsninger er beheftet med en betydelig ekstra risiko for aktørene. For å bøte på dette har eksempelvis EU vedtatt et eget fornybar energidirektiv og det såkalte supergruppeunntaket, som frem til 31. desember 2013 gir en utvidet støttemulighet opp til 60 pst. fra de ellers strikte reglene om statsstøtte. Å løfte ny teknologi og nye løsninger på miljøområdet fra FOU til kommersielt nivå krever aktiv statlig medvirkning.

Komiteen viser til at miljøvernministeren i sitt brev av 28. april 2010 til komiteen, som er vedlagt, skriver

«Vi bør også sikre at vi fokuserer på teknologiområder der miljøutfordringene er store, og hvor Norge har et særlig potensial for internasjonal vekst.»

Komiteen støtter dette, og ser betydelig potensial for norsk næringsliv i å konkurrere om kontrakter nasjonalt, men spesielt internasjonalt. I mange land settes det nå svært ambisiøse målsettinger for utbygging av fornybar energi og implementering av ulike former for miljøteknologi. På disse nye vekstmarkedene har norsk næringsliv fortrinn i kraft av sin teknologiske kompetanse og erfaring. Dette åpner muligheter for å bygge opp en ny og lønnsom norsk næring. En så stor og kostbar utvikling vil ikke finne sted uten at eierne finner det kommersielt lønnsomt. Det betyr at det må gjennomføres et teknologiutviklingsløp med sikte på å gjøre slik utbygging kommersielt attraktiv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det pågår allerede et arbeid i regjeringen med å utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi. Denne strategien har et bredt fokus og vil være relevant for alle typer teknologier som kan gi miljøforbedringer, selvfølgelig inkludert klimateknologi. Fangst og lagring av CO2 er en viktig del av regjeringens strategi for å oppnå reduksjoner i CO2-utslippene. Teknologi for CO2-fangst må regnes som tilgjengelig, samtidig som det er ventet at nye og mer effektive løsninger vil bli utviklet de nærmeste årene. Regjeringen ønsker derfor å bidra til teknologiutvikling og reduserte kostnader på sikt for karbonfangst og lagring, slik at norske prosjekter kan være nyttige for andre land.

Flertallet viser til at regjeringen har varslet at de vil bruke 500 mill. kroner over tre år til et program for å utvikle ny miljøteknologi. Flertallet er tilfreds med regjeringens fokus på utvikling av miljøteknologi og ser frem til ferdigstillelse av en nasjonal strategi for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det allerede er etablert en del virkemidler for å stimulere næringslivet til å utvikle mer miljøvennlige teknologier eller konsepter. Disse medlemmer merker seg samtidig at det er en pågående debatt om innretningen på disse virkemidlene er riktig, for eksempel med bakgrunn i at en rekke utviklingsprosjekter innen fornybar energi ender opp i utlandet fremfor å ferdigstilles i Norge.

Disse medlemmer er kjent med at problemstillingene omkring det å få utløst investeringer i ny fornybar energiteknologi og annen miljøteknologi har vært drøftet i forbindelse med arbeidet med den nasjonale næringsstrategien for miljøteknologi og Strategisk råd. Arbeidet har til nå avslørt at det er et stort sprik mellom norske politiske rammevilkår og de forutsetninger som må innfris dersom norsk næringsliv skal hevde seg i den globale konkurransen på de nye markedene.

Disse medlemmer har også merket seg at større norske bedrifter opplever at departementenes praksis og virkemidlenes innretning er slik at særlig de store selskapenes prosjekter faller mellom flere stoler. Dermed faller deres prosjekter utenom virkemiddelapparatet fordi det eksisterer et alvorlig misforhold mellom virkemidlenes innretning og bedriftenes behov.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til at regjeringens satsing på 140 mill. kroner til miljøteknologi endte opp med øremerking av 100 mill. kroner til biodrivstoffsatsing etter politisk hestehandel i kjølvannet av innføringen av full avgift på biodiesel. Det gjenværende beløpet blir for lite til å kunne utløse satsinger fra landets større bedrifter. Selskaper som Yara, Elkem, Xynergo, Eidesvik Offshore, Aker Verdal, Norsk Hydro og Aker Clean Carbon sitter i dag med miljøteknologiprosjekter i prosjektutvikling-, pilot- og demonstrasjonsfase for flere milliarder kroner. Prosjektene kunne gi betydelig verdiskaping i og for Norge, men de er helt avhengige av risikoavlastning for å kunne realiseres.

Disse medlemmer har også merket seg at regjeringen har lovet ytterligere 500 mill. kroner til miljøteknologi, dog uten at det har vært fremmet en helhetlig sak om en slik satsing for Stortinget. Det mener disse medlemmer er uheldig.

Disse medlemmer har merket seg at miljøvernministeren i sitt brev skriver at

«… det pågår allerede et arbeid i regjeringen med å utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi.»

Disse medlemmer mener denne strategien bør fremmes som en egen sak til Stortinget med en gjennomgang av dagens virkemidler for å stimulere løftet fra FOU til kommersialisering av miljøvennlige teknologier/produkter. I dette arbeidet vil disse medlemmer understreke at staten bør ha en rolle, hvor man tilrettelegger for at næringslivet kan utvikle sine konsepter fremfor at staten blir en bestiller og styrer over næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber regjeringen i den sammenheng vurdere om landets strategiske satsing på miljøteknologi skal finansieres gjennom en egen fondsløsning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at klimautfordringen er en av de største utfordringene verden står overfor i årene fremover. Derfor må arbeidet intensiveres med å utvikle ny teknologi som bidrar til å redusere, rense og lagre utslipp av klimagasser, og utvikle klimanøytrale teknologier på nye områder.

Flertallet peker videre på at klimautfordringen krever handling både på kort og på lang sikt. Det må gjennomføres kostnadseffektive tiltak som fører til at veksten i verdens klimagassutslipp snus til en nedgang innen 2015, slik FNs klimapanel sier er nødvendig dersom ikke klimaendringene skal komme ut av kontroll. Dersom man skal nå målet om et nullutslippssamfunn – med en reduksjon på minst 85 pst. i verdens klimagassutslipp innen 2050 – vil det kreve et teknologisk kvantesprang. Det må derfor etter flertallets mening satses maksimalt på å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis er kostnadseffektive i dag, men som er nødvendige dersom klimamålene skal nås i 2050.

Flertallet mener at kvotehandel må kombineres med offentlig støtte til forskning, teknologiutvikling og implementering av nye teknologiske løsninger.

Flertallet mener det må tas i bruk ny teknologi som gjør vår produksjon og vårt forbruk bærekraftig. Verden må ta et formidabelt klimaløft fremover. Norge skal delta i dette løftet.

Flertallet peker videre på at klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for produksjonsmetoder og samfunnsorganisering i årene fremover. Norske bedrifter, forskningsmiljøer og organisasjoner har kompetanse og kunnskap til å utgjøre en forskjell for fremtidens klima.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Norge er privilegert og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer og politiske myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at i 2001 ble handlingsregelen innført med støtte fra samtlige partier på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet. Regelen tilsier at man ikke skal bruke mer enn realavkastningen fra Statens pensjonsfond utland, kjent som Oljefondet, som er beregnet til 4 pst. av fondets verdi. Dette gjør at man kan bevare oljeinntekter for fremtidige generasjoner, og det gir stabilitet i pengepolitikken.

Disse medlemmer peker på at det opprinnelig var en enighet om at avkastningen av Statens pensjonsfond utland skulle brukes til å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Intensjonen var at lavere skatter og avgifter for næringslivet, infrastruktur, kunnskap og forskning skulle prioriteres. Men i en tid hvor klimautfordringen er blant klodens største, må klima etter disse medlemmers mening gjøres til et fjerde område man skal investere for fremtiden i. Å investere i klimateknologi er etter disse medlemmers mening den beste investering man kan gjøre for fremtidens barn, og det er en styrking av norsk økonomis vekstevne. Markedet for eksport av miljøvennlig teknologi vil uten tvil vokse i tiårene fremover, og et bærekraftig klima er avgjørende for menneskene og det biologiske mangfoldet som verden består av.

Disse medlemmer peker videre på at regjeringen i sin perspektivmelding (St.meld. nr. 9 (2008–2009)) slo fast at det de neste 10 årene vil fases inn store ekstrainntekter fra oljefondet i norsk økonomi. Rommet for en miljøsatsing er derfor stort, forutsatt at budsjettpolitikken i årene fremover ligger innenfor det rom som handlingsregelen setter.

Disse medlemmer mener derfor at det bør settes av ett eller flere fond av en betydelig størrelse, der avkastningen brukes til å stimulere utvikling og utprøving av ny, klimavennlig teknologi. Dagens virkemiddelapparat, slik som Innovasjon Norge og Enova, er etablert med andre mål. Forvaltningen av fondet og dets avkastning bør derfor skje utenom dagens etablerte virkemiddelapparat.

Disse medlemmer foreslår:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2011 opprette ett eller flere fond der avkastningen skal gå til økonomisk støtte til og investeringer i utvikling og bruk av ny, klimavennlig teknologi. Forvaltningen av fondet bør skje utenom dagens etablerte virkemiddelapparat, og regjeringen bes utrede ulike modeller for hvordan dette kan skje.»