Vedlegg
Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og Torkil Åmland om å styrke lokal forvaltning av arealer i strandsonen. Det foreslås endringer i plan- og bygningsloven med hensikt å overføre mer makt og råderett over strandsonen til kommunene. Det foreslås også at adgangen til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset til lovlighetskontroll.
Liknende forslag om å begrense innsigelses- og klageretten er fremmet 3 ganger tidligere, men ble ikke fulgt opp ved Stortingets behandling.
Regjeringen har en klar politikk om å unngå uheldig bygging i strandsonen. Strandsonen som nasjonal interesse er tydeliggjort ved det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbudet har eksistert siden 1965 og er videreført i gjeldende plan- og bygningslov § 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge i strandsonen mange steder.
I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand fremheves det som en viktig arealpolitisk føring at strandsonen skal bevares som et natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle. Kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn oppfordres til en streng praksis ved behandlingen av plansaker og dispensasjoner i 100-metersbeltet langs sjøen.
Plansystemet er bygget opp slik at det som utgangpunkt er kommunene som avgjør arealbruken innen sitt geografiske område, forutsatt at dette skjer innenfor de rammer og retningslinjer som er gitt fra nasjonale og regionale myndigheter. Dette gjelder også i 100-metersbeltet langs sjøen, der bygging som utgangspunkt er forbudt.
Statlige og regionale myndigheter skal medvirke i kommunens planarbeid, slik at nasjonale og regionale interesser blir tilfredsstillende ivaretatt. Fylkesmannen og fylkeskommunen har myndighet til å fremme innsigelse til planer som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar nasjonale og regionale natur- og friluftsinteresser, herunder hensynet til strandsonen. De har også rett til å klage på dispensasjoner som gis av kommunene, også dispensasjoner fra det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet.
Innsigelsesordningen skal sikre at nasjonale og viktige regionale interesser ivaretas og følges tilstrekkelig opp i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse når det er uenighet mellom myndigheter om viktige spørsmål. For å øke forutsigbarheten og effektiviteten i plansystemet, er klageretten til berørte statlige organer, regionale organer og kommunene avskåret i plansaker der de er gitt anledning til å fremme innsigelse. Miljøverndepartementet får ca. 2 % av alle plansaker til endelig avgjørelse på grunn av innsigelser som ikke er løst gjennom den ordinære planprosessen eller ved mekling. Dette tallet viser at de fleste plansaker blir løst lokalt.
Som øverste planmyndighet har staten, ved behandlingen av en innsigelse eller klage, full anledning til å overprøve kommunestyrets vurdering og vektlegging av nasjonale og viktige regionale interesser i den kommunale planleggingen. Derimot skal staten vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.
Jeg mener at bestemmelsene om innsigelse og klage er nødvendige for å sikre at nasjonale og viktige regionale hensyn, herunder strandsonevernet, blir tilstrekkelig ivaretatt i den kommunale planleggingen. Ansvars- og oppgavefordelingen mellom myndighetene i arealplanleggingen er videreført i plandelen i plan- og bygningsloven av 27.06.2008. I denne sammenheng ble bestemmelsene om innsigelse og klage grundig gjennomgått og vurdert. Jeg viser til dette lovarbeidet.
For øvrig viser jeg til at forslag til statlige planretningslinjer for en differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen har vært på høring. Forslaget bearbeides nå videre på grunnlag av høringen. Retningslinjene skal danne grunnlag for planleggingen i kommunene og ta hensyn til at det er ulike forhold langs kysten.