Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, viser til at lignende forslag om å begrense innsigelses- og klageretten i forvaltningen av byggeforbudet i strandsonen er fremmet flere ganger, men ikke fulgt opp ved Stortingets behandling.

Regjeringen har en klar politikk om å unngå uheldig bygging i strandsonen. I St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand fremheves det som en viktig arealpolitisk føring at strandsonen skal bevares som et natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle.

Strandsonen er ikke bare av lokal interesse, men også av nasjonal betydning. Dette er bakgrunnen for at det har vært et lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen helt siden 1965. Forbudet er videreført i gjeldende plan- og bygningslov § 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge i strandsonen mange steder.

Flertallet viser til brev fra miljø- og utviklingsministeren av 28. april 2010, som er vedlagt. Der framkommer det at Miljøverndepartementet har hatt på høring et forslag til statlige planretningslinjer for en differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. I høringsprosessen er det spesielt bedt om synspunkter på den geografiske avgrensningen. Forslaget bearbeides nå videre på grunnlag av høringen. De statlige retningslinjene skal danne grunnlaget for planleggingen i kommunene.

Flertallet støtter arbeidet for å få til en god håndheving av byggeforbudet i strandsonen, samtidig som behovet for differensiert forvaltning mellom ulike deler av landet, samt differensiering innad i kommunene, ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, og fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, ønsker å overføre mer reell makt og råderett i arealpolitikken tilbake til kommunene. Det lokale selvstyre over egne arealer er blitt mer og mer begrenset under den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer forstår frustrasjonen i mangt et rådhus når lokale myndigheter behandler arealsaker, ofte med enstemmig vedtak om å innvilge den forelagte søknaden, for deretter å få den påklaget eller anket av Fylkesmannen. Disse medlemmer vil peke på at både Fylkesmannens og Miljøverndepartementets beslutninger til slutt er gjort av byråkrater som sitter geografisk langt unna de områder som det søkes om tiltak i. Ingen kjenner områdene i sin egen kommune så godt som de lokale politikerne.

Disse medlemmer er svært skeptisk til regjeringens stadig mer aggressive inngripen i kommunenes arealstyring. Den grunnleggende holdningen fra statsråd Erik Solheim oppfattes lokalt som at all styring og råderett med kystsonen er tatt fra lokalpolitikerne, og at sentrale myndigheter med loven i hånd skal kunne hindre ethvert tiltak i strandsonen. Disse medlemmer viser til en serie oppslag i Dagbladet i begynnelsen av mai 2010, hvor selv kommunale dispensasjoner fra regelverket overfor eksisterende bygninger omtales i negative ordelag fra statsråden.

Disse medlemmer mener at en slik politikk er med på nærmest å stoppe utvikling i svært mange kommuner med strandsone. I tillegg gjelder dette også arealer ved innlandssjøer og bekker og elver. Disse medlemmer er bekymret for at slik overstyring bidrar til å redusere ønsket om å være lokalpolitikere, da lokale vedtak ikke hensyntas.

Disse medlemmer har nå med glede registrert at sentrale rød-grønne politikere endelig ser at den innførte politikken ikke kan gjennomføres uten at det får betydelige negative konsekvenser. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansens uttaler til Bergens Tidende 7. mars 2010 at særlig lovdelen om strandsoner er et problem:

«Forslaget til ny strandsonelov er lett å forsvare i forhold til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er byggepress. Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store deler av Vestlandet».

Disse medlemmer er av samme oppfatning som Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen – at spørsmål om bygging i strandsonen må områdereguleres. Oslofjorden og områdene på østsiden ned mot svenskegrensen samt området til Lindesnes i sør bør ha strengeste krav til utbygging. Resten av den langstrakte kystlinje – med unntak av de største byene – må kunne få mindre strenge krav til utbygging.

Disse medlemmer er av den oppfatning at lokalpolitikerne må få langt større råderett over sine områder inkludert strandsoner til sjø, innsjøer og bekker og elver. Fylkesmannen og fylkeskommunen må fratas innsigelsesretten. Fylkesmannens myndighet må begrenses til lovelighetskontroll.

På den bakgrunn tar disse medlemmer opp forslaget fremsatt i dokumentet.

Desse medlemene meinar at ei endring i plan- og bygningslova må slå fast at kommunane skal ha tilgang til å gje dispensasjon i høve til byggeforbodet i 100-metersbeltet i strandsona ut frå lokalt skjønn. Statlege myndigheiter skal berre kunne overprøve dispensasjonen der det kan dokumenterast at dispensasjon frå byggeforbodet klart vil gå utover allemannsretten i området.