Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene Skei Grande og Tenden om å "snarest foreta en helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak spesielt knyttet til skattemessig likebehandling, bedre sosiale rettigheter, forenklingsvedtak, tilgang til kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innsats, for å få ny vekst i antall nyetableringer."
Jeg deler representantenes syn på at det er viktig å legge til rette for etablering av ny, lønnsom næringsvirksomhet som vi kan leve av i framtiden. Dette er også en viktig del av Regjeringens plattform for perioden 2009-2013. Regjeringen arbeider bl.a. for å bidra til gode og konkurransedyktige rammebetingelser for norske bedrifter. En viktig del av en god næringspolitikk er å føre en forsvarlig økonomisk politikk og gi næringslivet stabile og gode rammebetingelser som gjelder for alle, også for enkeltpersonforetak.
Forenkling, kapitaltilgang og det offentlige virkemiddelapparatet er også viktige deler av Regjeringens næringspolitikk. Regjeringen satser bl.a. på elektronisk innrapportering og utvikling av gode elektroniske tjenester til næringslivet. Regjeringen har også gjennomført flere tiltak som bedrer vilkårene for næringsdrivende og innovasjon, bl.a. gjennom en betydelig satsing på Innovasjon Norge. Jeg er derfor uenig i representantenes syn om at enkeltpersonforetak gradvis har fått forverret vilkårene sine med Regjeringen Stoltenberg II. Etter mitt syn er det ikke behov for en ny, særskilt gjennomgang av tiltak utover det som allerede skjer gjennom Regjeringens politikk på området.
Når det gjelder spørsmålene representantene reiser om skattemessig likebehandling og sosiale rettigheter, vil jeg vise til at Regjeringen allerede arbeider med en omfattende evaluering av skattereformen 2006. En viktig del av denne evalueringen vil være å vurdere om skattesystemet likebehandler ulike virksomhetsformer. En vil i denne forbindelse også se på forskjellene i beskatning og i sosiale rettigheter mellom lønnstakere og enkeltpersonforetak. Regjeringen vil legge fram en sak om evalueringen for Stortinget våren 2011.
Det er imidlertid gode grunner til å være skeptisk til ulike skattemessige særordninger av den typen som representantene omtaler i bakgrunnen for forslaget. Slike ordninger har en tendens til å skape nye skjevheter som hindrer en effektiv kanalisering av kapital til de mest lønnsomme prosjektene, og som dermed svekker den samlede verdiskapningen. Det viktigste er derfor gode, stabile og generelle rammevilkår som gjelder alle næringer.
Flere av tiltakene som representantene ønsker, er allerede utredet og avvist, bl.a. fordi de har uheldige virkninger og ikke er spesielt effektive for å oppnå de uttalte målene. At Finansdepartementet for enkelte av disse tiltakene har påpekt ytterligere utredningsbehov hvis de skulle vært gjennomført, svekker ikke de prinsipielle motforestillingene. Flere av forslagene vil skape vanskelige avgrensninger som krever et komplisert regelverk. Før disse avgrensningene er avklart, er det også vanskelig å få oversikt over provenykonsekvensene av de ulike forslagene. Slike kompliserende regelverk vil neppe bidra til forenklinger og reduksjon av skjemaveldet for næringsdrivende, slik som representantene ønsker, snarere tvert imot. En del av skattesakene som representantene tar opp i forslaget, kommenteres nærmere nedenfor.
Næringsdrivende som driver som enkeltpersonforetak, har generelt ikke lønnsinntekt fra egen virksomhet, men får beregnet en personinntekt. Den beregnede personinntekten kan dels avspeile egen arbeidsinnsats, dels være et resultat av ekstraordinær avkastning av kapital i foretaket eller at kapitalen i skattesammenheng ikke er verdsatt til reell verdi. Avkastning som ligger innenfor risikofri avkastning av skattemessig verdsatt kapital i virksomheten, beskattes kun som alminnelig inntekt, og dermed lavere enn lønnsmottakeres inntekt. Hvis overskuddet i virksomheten er lavere enn risikofri avkastning av skattemessig verdsatt kapital, kan dermed også avkastningen av arbeidsinnsats i enkeltpersonforetaket bli beskattet på linje med kapitalinntekter. Har virksomheten ansatte, vil innehaveren i tillegg få 15 pst. lønnsfradrag ved beregning av personinntekt, og inntekten kan dermed være høyere enn risikofri avkastning og likevel bli beskattet bare som alminnelig inntekt.
Hvis enkeltpersonforetaket ikke har andre inntekter enn fra egen arbeidsinnsats, vil den samlede skattebelastningen for enkeltpersonforetaket (i sone I for arbeidsgiveravgift) være lavere enn for lønnsmottakere på inntekter fra i overkant av 80 000 kroner og høyere, hvis en legger til grunn at arbeidsgiveravgiften er en del av arbeidstakers skattebyrde. Arbeidsgiveravgiften er en del av arbeidsgivers ytelse for arbeidstakers arbeid, og vil påvirke arbeidstakers lønn. Arbeidsgiveravgiften må derfor tas med i sammenligninger av skatt for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak. Bidragene til finansieringen av folketrygden er lavere for enkeltpersonforetak ved at de betaler mindre trygdeavgift enn det som samlet betales i trygdeavgift og (gjennomsnittlig) arbeidsgiveravgift for en arbeidstaker. Gjennomsnittlig arbeidsgiveravgift for hele landet er om lag 13 pst. Trygdeavgiften for lønnstakere er 7,8 pst.. Trygdeavgiften for næringsinntekt er 11 pst. (7,8 pst. innenfor primærnæringene). Maksimal, effektiv marginal skattesats for lønnsinntekt inkl. arbeidsgiveravgift er 54,3 pst., mens den samme skattesatsen for næringsinntekt er 51 pst. (47,8 pst. for primærnæringsinntekt).
På den annen side gir lønnsarbeid bedre sosiale ytelser enn beregnet personinntekt fra enkeltpersonforetak. Mange av disse rettighetene er imidlertid identiske for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak. Fødsels- og adopsjonsrettighetene for selvstendig næringsdrivende ble forbedret fra 2008. Samtidig ble trygdeavgiften for selvstendig næringsdrivende utenom primærnæringene økt med 0,3 prosentpoeng. Et ønske om bedre sosiale ytelser for selvstendig næringsdrivende må avveies mot hensynet til å ikke pålegge utgiftsøkninger for denne gruppen, til erstatning for dagens frivillige tilleggsforsikringer på noen områder.
Næringsdrivendes tilknytning til arbeidslivet er forskjellig fra ansattes. Når det gjelder oppsigelse og tap av ansettelsesforhold, er dette forhold som den enkelte arbeidstaker ofte ikke kan ha innflytelse over. Tilsvarende gjelder ikke for enkeltpersonforetak i samme grad ved avvikling eller nedleggelse av virksomheter. Spørsmålet om dagpenger for enkeltpersonforetak bør ses i lys av dette.
For lave inntekter kan skattebelastningen som nevnt være lavere for lønnsmottakere enn for enkeltpersonforetak. Dette har sammenheng med at lønnsmottakere, i motsetning til enkeltpersonforetak, får minstefradrag på grunnlag av lønnsinntekten. Mange som driver enkeltpersonforetak er imidlertid samtidig lønnsmottakere, og får dermed også minstefradrag. Anslagsvis 35 pst. av eierne av enkeltpersonforetak fikk maksimalt minstefradrag i andre typer inntekt i 2007. (Andelen er beregnet ut fra ett foretak per eier. En del eiere har imidlertid flere foretak, og dette tilsier at andelen er høyere enn 35 pst.)
Et eventuelt minstefradrag eller næringsfradrag for enkeltpersonforetak ville ikke uten videre gi likebehandling med lønnsmottakere. Til forskjell fra lønnsmottakere får enkeltpersonforetak fradrag for kostnader i næringsinntekten også ved beregning av personinntekt. Det betyr at skatteverdien utgjør inntil 51 pst. av fradragene. Minstefradraget for lønnsmottakere og pensjonister gis derimot bare i alminnelig inntekt, som ilegges 28 pst. skatt.
Et sentralt spørsmål ville være om et minstefradrag for enkeltpersonforetak skulle samordnes med minstefradrag i lønns- og pensjonsinntekt eller ikke. Andre spørsmål ville være hvilke inntekter som skulle inngå i grunnlaget for beregning av minstefradraget, og hvilke typer utgifter minstefradraget eventuelt skulle komme til erstatning for. Hvis minstefradraget skulle komme til erstatning for fradragsberettigede utgifter, som det gjør for lønnstakere, ville svært mange enkeltpersonforetak ikke benytte minstefradraget på grunn av at de faktiske utgiftene ville være høyere enn minstefradraget. I 2007 hadde om lag 80 pst. av enkeltpersonforetakene med overskudd høyere kostnader enn øvre grense i minstefradraget for 2009.
Beskrivelsen av forskjellene i beskatningen av enkeltpersonforetak og lønnstakere ovenfor viser at et minstefradrag for enkeltpersonforetak ikke vil gi lik utforming av beskatningen av de to gruppene, at det er komplisert å sammenligne skattenivået for de to gruppene, men at beskatningen av enkeltpersonforetak samlet sett ikke fremstår som urimelig sammenlignet med beskatningen av lønnstakere.
Representantene viser her bl.a. til Representantforslag 67 S (2009-2010), hvor representanter fra Høyre foreslår at en fondsordning etter svensk modell skal utredes. Jeg vil her vise til mitt svar av 17. mars 2010, hvor det framgår at dette spørsmålet allerede er utredet av Uttaksutvalget (NOU 2005: 2). Uttaksutvalget avviste da et slikt fond, blant annet med henvisning til at en viktig del av skattereformen i 1992 nettopp var å bli kvitt slike fondsordninger. Slike fond gir i praksis en skattekreditt til virksomheter som har økonomi til å foreta avsetninger, noe som i praksis betyr reelt sett lavere skattesatser for disse. Slike skattekreditter bryter derfor med prinsippene og målsetningene som ble lagt til grunn for skattereformen. Ettersom saken allerede er utredet, er det etter mitt syn ikke nødvendig å sette i gang med å utrede dette nok en gang. Regjeringen Bondevik II foreslo heller ikke en slik ordning.
Begrunnelsen for forslaget synes dessuten å være basert på en oppfatning om at aksjonærer gjennomgående har gunstigere skatteregler enn enkeltpersonforetak, og at det er nødvendig å utligne denne forskjellen med en slik skattekredittordning. Dette er imidlertid ikke uten videre riktig. Skattereglene for enkeltpersonforetak og aksjonærer er basert på samme prinsipp (skjermingsmetoden): Normalavkastningen i virksomheten skjermes for skatt utover 28 pst. For enkeltpersonforetak skattlegges inntekter over dette med toppskatt (når personinntekt overstiger 456 400 kroner) og trygdeavgift. For aksjonærer skattlegges utbytte utover skjermingsfradraget med 28 pst. (utbytteskatten). De maksimale skattesatsene er tilpasset slik at det ikke er vesentlig skattemessig forskjell mellom å være organisert som enkeltpersonforetak eller aksjeselskap. Dette var et av hovedmålene med skattereformen 2006, hvor skjermingsmetoden ble innført. For mange enkeltpersonforetak vil også den faktiske satsen være lavere enn dette, og kan variere mellom 28 pst. og 51 pst. For primærnæringene er satsene enda lavere, mellom 28 pst. og 47,8 pst. Til sammenligning er maksimal skattesats for utbytte utover normalavkastningen på 48,2 pst. Selv om også enkelte aksjonærer som jobber i eget aksjeselskap, har en viss mulighet til redusere skattesatsen ved å ta ut overskudd som lønn, vil det for mange næringsdrivende likevel ofte være en skattemessig fordel å være organisert som enkeltpersonforetak.
Prinsippet om nøytralitet i beskatningen er grunnleggende i det norske skattesystemet. Det innebærer at økonomiske beslutninger vedrørende investeringer, sparing, arbeidstilbud etc. i minst mulig grad bør påvirkes av skattereglene. Et skattefradrag som skissert i spørsmål nr. 165 fra Venstres fraksjon i Finanskomiteen til Statsbudsjettet 2010 (som det er referert til i forslaget), vil komme i konflikt med dette hensynet. For det første vil det vri sammensetningen av sparingen fordi det favoriserer investeringer i visse aksjeselskaper fremfor andre investeringer. For det andre vil det påvirke tidspunktet for når aksjer realiseres. Slike vridninger vil kunne medføre at den samlede avkastningen av sparingen i samfunnet går ned. En slik ordning vil derfor være et dårlig virkemiddel for å øke verdiskapningen i Norge.