Komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen, leiaren Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, frå Framstegspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, frå Høgre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, frå Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, frå Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, frå Kristeleg Folkeparti, Hans Olav Syversen, og frå Venstre, Borghild Tenden, syner til at finansministeren har avgitt uttalelse om forslaget i brev av 9. april 2010 til finanskomiteen. Brevet følgjer som vedlegg til denne innstilling.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner at det er viktig å leggja til rette for etableringa av ny lønsam næringsverksemd som me kan leva av i framtida. Dette er òg ein viktig del av regjeringa si plattform for perioden 2009–2013. Regjeringa arbeider for å bidra til gode og konkurransedyktige rammevilkår for norske bedrifter. Ein viktig del av ein god næringspolitikk er å føra ein forsvarleg økonomisk politikk og gje næringslivet stabile og gode rammevilkår som gjeld for alle, også for enkeltpersonføretak.

Fleirtalet syner til at i Verdensbanken si kåring i 2009 er Noreg eit av verdas beste land å driva næringsverksemd i; av 183 land kom Noreg på 10. plass.

Fleirtalet understrekar at arbeid til alle er eit overordna mål for regjeringa. Regjeringa har som mål å vera aktive og nyskapande i næringspolitikken og satsa særskilt på områder der me har spesielle føresetnadar for å vera gode.

Fleirtalet syner til at fleirtalsregjeringa frå 2005 og til no kvart år har styrkt Innovasjon Norge i forhald til Bondevik 2-regjeringa og oppretta Investinor, slik at det er betre tilgang på kapital for gründerar.

Fleirtalet syner til at i 2008 la regjeringa fram planen «Tid til nyskaping og produksjon». 120 tiltak for å minska verksemdene sine administrative kostnadar. Det største enkelttiltaket er vidareutviklinga av Altinn. Eit viktig tiltak i planen var at det skal fokuserast på nye krav som næringslivet vert pålagt, og at det skal gjerast ei særskilt vurdering av nytte og kostnader ved utgreiing av nye reglar og informasjonskrav. Fleirtalet understrekar òg at det i alle tilfelle skal vurderast om det er naudsynt å stilla same krav til små og mellomstore føretak som til større selskap.

Fleirtalet syner til at regjeringa arbeidar med ein gjennomgang av skattereforma, der ein viktig del av denne vil vera å vurdera om skattesystemet likebehandlar ulike verksemdsformer. I samband med dette vil ein òg sjå på skildnadene i skattlegging og sosiale rettar mellom lønstakarar og enkeltpersonføretak. Regjeringa vil leggja fram ei sak om evaluering av skattereforma for Stortinget våren 2011.

Når det gjeld fondsordning, syner fleirtalet til Representantforslag 67 S (2009–2010) og til merknadene der.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er skuffet, men ikke overrasket, over at regjeringen og regjeringspartiene møter nok et representantforslag med generelle vendinger og referanser til alle utredninger som skjer i regi av regjeringen, og ikke argumenterer i forhold til substansen i forslaget.

Disse medlemmer viser til at det under denne regjering har blitt systematisk mindre attraktivt å starte og drive enkeltpersonsforetak. Dette gjelder alt fra holdninger til de næringsdrivende, til de konkrete rammevilkår som gradvis forverres. Et eksempel er regjeringen og regjeringspartienes manglende vilje til å gjeninnføre støtte til ulønnet forskningsinnsats under SkatteFunn.

Når flertallet henviser til at Norge er på 10. plass av 183 i Verdensbankens «Doing Business»-rapport for 2010 (beste land å drive næringsvirksomhet i 2009), så «glemmer» de samtidig det faktum at Norge var på 5. plass på tilsvarende rapport da denne regjering overtok. Altså har det, relativt sett, blitt verre å drive næringsvirksomhet under den sittende regjering. Det interessante med rapporten er også at Norge, når det gjelder for eksempel det å starte opp en bedrift eller virksomhet, er så langt nede som på 35. plass og på 114. plass når det gjelder regler for arbeidskraft. Det eneste Norge kommer spesielt fordelaktig ut av, er at det er lett å avvikle virksomheter (3. plass). Disse medlemmer registrerer at det er noe regjeringen og regjeringspartiene tydeligvis er stolte av.

Flertallet henviser videre til opprettingen av Investinor som et tiltak som skulle være rettet mot enkeltpersonsforetak. Dette må i beste fall bero på en misforståelse. Det ble i 2009 registrert nesten 30 000 nye enkeltpersonsforetak i Norge. Investinor har til sammenligning så langt, siden oppstarten i 2008, kun investert i 13 bedrifter, alle veletablerte med flere enn 20 ansatte og som i mange tilfeller har global virksomhet. I og for seg prisverdig nok, men Investinor har etter disse medlemmers syn ingen relevans knyttet til de utfordringene med tilgang på kapital for enkeltpersonsforetak som reises i representantforslaget.

Disse medlemmer holder fast ved at de hovedutfordringene som reises i representantforslaget på ingen måte møtes med aktiv vilje eller politiske løsninger fra regjeringen og regjeringspartiene. Det er svært beklagelig. Som det framgår av representantforslaget, er en politikk for gründere og enkeltpersonsforetak helt fraværende i regjeringens politiske plattform og tidligere løfter om en gjennomgang av gründerfinansiering og opprettelse av gründerbank er skrinlagt.

For disse medlemmer er en god og framtidsrettet politikk for de minste bedriftene både ideologisk og økonomisk begrunnet. Ideologisk fordi det medfører et mangfold av bedrifter og ideer og et spredt eierskap i norsk næringsliv og fordi det innebærer en frihet i det å starte for seg selv og være sin egen arbeidsgiver. Økonomisk fordi det er de mange nye miljøvennlige småbedriftene som skal trygge velferden i framtiden og fordi norsk økonomi ikke kan gjøre seg avhengig av få og store bedrifter.

Det er etter disse medlemmers syn åpenbart at enkeltpersonsforetak har kommet dårligere ut av både skattereformen og pensjonsreformen og at denne selskapsformen er forskjellsbehandlet i negativ retning innenfor en rekke områder, slik det er beskrevet i representantforslaget. Enkeltpersonsforetakene skaper sin egen arbeidsplass, bærer den økonomiske risikoen for virksomheten personlig og har verken rett til sykepenger eller arbeidsledighetstrygd. Likevel betaler de fleste enkeltpersonsforetak langt mer skatt enn «vanlige» arbeidstakere med sammenlignbar inntekt.

Disse medlemmer viser til at framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Derfor er det å legge til rette for at flere våger å gjøre et forsøk på å realisere en god idé, en viktig politisk prioritering. Disse medlemmer ønsker en politikk som støtter nyskapere og gründere. Vi må støtte de som tør å satse, som tror på en idé, som er villig til å ta sjansen på å skape morgendagens arbeidsplasser. Det må kort sagt bli ærefult å tjene penger på å starte sin egen bedrift. Det er en holdning som dessverre er fraværende hos regjeringen og regjeringspartiene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2010 foreta en helhetlig gjennomgang av vilkårene for enkeltpersonsforetak, og fremme forslag for Stortinget om konkrete forbedringer spesielt knyttet til skattemessig likebehandling, sosiale rettigheter, forenklingstiltak, tilgang på kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innretning og innsats.»

Disse medlemmer viser til diverse forslag – Dokument 8:67 S (2009–2010), Dokument nr. 8:7 (2008–2009), Dokument nr. 8:7 (2006–2007) og Dokument nr. 8:102 (2007–2008) – siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte i 2005 med det formål å forbedre betingelsene for næringsutvikling, innovasjon og verdiskaping i Norge. Alle er møtt med samme uvilje til å gå inn i en realitetsdebatt omkring forutsetningene for verdiskaping i Norge, som dette forslaget blir møtt med. I disse dokumentene er det gjort rede for at regjeringen gjør lite eller ingenting for forenkling og for å bedre vilkårene for næringsdrift i Norge.

Disse medlemmer noterer seg at flertallet synes å være fornøyd med situasjonen slik den er. Dette til tross for at de har gjennomført endringer i formuesskatten som i stor grad har gjort denne skatten til en skatt på egenkapital i norske bedrifter, eid av nordmenn og bosatt i Norge. Egenkapital er den viktigste forutsetning for å tåle svingninger i markedet og til å kunne ta risikoen det er å satse på innovasjon, nye produkter, vekst og utvikling. Regjeringens politikk er målrettet svekking av forutsetning for et mangfoldig næringsliv med lokal forankring rundt i hele Norge. Disse medlemmer forundrer seg over flertallets poengtering av at tilskuddene til Innovasjon Norge er økt. Dersom regjeringen hadde vært opptatt av å lytte til næringslivet, ville man se at andre tiltak er viktigere. I den årlige rapporten «Norsk industri er Norges framtid» der Norsk Industri oppsummerer resultatene av en spørreundersøkelse de gjennomfører blant sine bedrifter, svarer 0 pst. at økte bevilgninger til Innovasjon Norge er viktigst, mens økte bevilgninger til Norges forskningsråd, styrking av SkatteFUNN og økte bevilgninger til UH-sektoren kommer høyt på ønskelisten. Disse medlemmer har lyttet til aktørene og viser til de respektive forslag i sine alternative statsbudsjetter på disse områdene.

Disse medlemmer tolker også resultatene fra undersøkelsen slik at tilskudd ikke gir samme effekt som skattelettelse på mange områder. Det har med byråkratiet tilskuddsordninger forutsetter og det har med at tilskuddsordninger forutsetter at noen velger ut hvem som skal nyte godt av ordningen. Skattelettelser gir alle samme mulighet og favner dermed mangfoldet i næringslivet på en helt annen måte enn tilskudd.

Disse medlemmer merker seg statsrådens argumenter i brevet til komiteen der han skriver: «Arbeidsgiveravgiften er en del av arbeidsgivers ytelse for arbeidstagers arbeid». Dette er faglig riktig, men spør man arbeidstager, tror disse medlemmer at svært få arbeidstagere regner dette som en del av lønnsgodtgjørelsen. Det er imidlertid svært interessant at statsråden argumenterer så sterkt for at arbeidsgiveravgiften er en del av lønn. Disse medlemmer mener det ville være en stor fordel om man synliggjorde dette sterkere for arbeidslivets parter og vil utfordre statsråden på å komme tilbake til Stortinget med forslag til en løsning på dette. Disse medlemmer tror dette kunne gi et vesentlig bidrag til moderasjon og øke forståelsen for hvilke kostnader arbeidsgiver i dag faktisk må dekke for å skape livskraftige arbeidsplasser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i tilknytning til statsbudsjettet for 2011 komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan innbetalt arbeidsgiveravgift kan rapporteres som lønn og synliggjøres for arbeidstager gjennom lønnsoppgave og selvangivelse.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:74 (2008–2009), Innst. S. nr. 279 (2008–2009), fra Fremskrittspartiet om bedre regler for næringsdrivende og gründere som driver enkeltpersonforetak, og Dokument 8:50 S (2009–2010) fra Fremskrittspartiet som behandles i næringskomiteen om at det skal utarbeides en stortingsmelding om rammevilkår for små og mellomstore bedrifter.

Komiteens medlem fra Venstre vil peke på at Venstre i sine alternative statsbudsjett de siste årene både har foreslått bedre sosiale ordninger, skattemessig likebehandling, økt tilgang på kapital og reduserte gebyrer knyttet til bl.a. oppstart for enkeltpersonsforetak.