Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Ingjerd Schou, Bjørn Lødemel, Svein Harberg og André Oktay Dahl om å be Regjeringen utrede innføring av et investeringsfond for selvstendig næringsdrivende, og fremlegge dette for Stortinget. Representantene viser til det er uheldig ”for lønnsomheten, optimismen og muligheten for fremtidige investeringer i norske enkeltpersonforetak at muligheten til å bygge opp kapital til fremtidige investeringsbehov er svakere enn det som er tilfellet for selskap organisert som aksjeselskaper.” Representantene viser til den svenske ekspansjonsfondsordningen som modell for en slik ordning i Norge.
Etter mitt syn er det tungtveiende grunner til å ikke utrede innføring av et slikt investeringsfond i Norge. For det første har dette allerede blitt utredet av et offentlig utvalg – det såkalte uttaksutvalget (NOU 2005: 2) – som vurderte skattlegging av personlige næringsdrivende ved utdeling. Uttaksutvalget avviste da et slikt fond, blant annet med henvisning til at en viktig del av skattereformen i 1992 nettopp var å bli kvitt slike fondsordninger. Slike fond gir i praksis en skattekreditt til virksomheter som hadde økonomi til å foreta avsetninger, noe som i praksis betyr reelt sett lavere skattesatser for disse. Slike skattekreditter bryter derfor med de prinsippene og målsetningene som ble lagt til grunn for skattereformen. Ettersom saken allerede er utredet, er det etter mitt syn ikke nødvendig å sette i gang med å utrede dette nok en gang.
For det andre synes begrunnelsen for forslaget dessuten å være basert på en oppfatning av at aksjonærer gjennomgående har gunstigere skatteregler enn enkeltpersonforetak, og at det er nødvendig å utligne denne forskjellen med en slik skattekredittordning. Dette er imidlertid ikke uten videre riktig. Skattereglene for enkeltpersonforetak og aksjonærer er imidlertid basert på samme prinsipp (skjermingsmetoden): Normalavkastningen i virksomheten skjermes for skatt utover 28 pst. For enkeltpersonforetak skattlegges inntekter over dette med toppskatt og trygdeavgift. For aksjonærer skattlegges utbytte med ytterligere 28 pst. (utbytteskatten). De maksimale skattesatsene er tilpasset slik at det ikke er vesentlig skattemessig forskjell mellom å være organisert som enkeltpersonforetak eller aksjeselskap. Dette var et av hovedmålene med skattereformen 2006, hvor skjermingsmetoden ble innført. For mange enkeltpersonforetak vil imidlertid den faktiske satsen være lavere enn dette, og kan variere mellom 28 pst. og 51 pst. For primærnæringene er satsene enda lavere, mellom 28 pst. og 47,8 pst. Til sammenligning er maksimal skattesats for utbytte utover normalavkastningen på 48,2 pst. Selv om også enkelte aksjonærer som jobber i eget aksjeselskap har en viss mulighet til redusere skattesatsen ved å ta ut overskudd som lønn, vil det for mange næringsdrivende likevel ofte være en skattemessig fordel å være organisert som enkeltpersonforetak.
Forskjellen mellom aksjonærer og enkeltpersonforetak er først og fremst knyttet til at aksjonærer skattlegges på uttakstidspunktet for utbytte, mens inntekten i enkeltpersonforetak skattlegges løpende. Utformingen av skjermingsmetoden for aksjonærer innebærer imidlertid ingen skattekreditt da samlet skatt over tid (nåverdien av skatten) er uavhengig av når utbyttene tas ut med norsk utbyttebeskatning. Det har sammenheng med at skjermingsgrunnlaget, og dermed skjermingsfradraget, påvirkes av uttak av utbytte på en slik måte at det akkurat motvirker en ev. skattekreditt ved å utsette uttaket. Oppfatningen av at skatten kan reduseres ved å utsette utbyttetidspunktet derfor ikke uten videre riktig. En fondsordning etter svensk modell ville derimot gi enkeltpersonforetak en betydelig skattefordel framfor aksjeselskaper. Dette ville bryte klart med intensjonene i skattereformen 2006. Samtidig bryter dette klart med prinsippene og målene som ble lagt til grunn for skattereformen i 1992, og som etter mitt syn er viktige forutsetninger for at skattesystemet skal virke effektivt og bidra best mulig til økonomisk vekst.
For enkelte enkeltpersonforetak kan det imidlertid være en utfordring at overskudd skattlegges fortløpende som personinntekt, mens en aksjonær kun skattlegges ekstra ved utdelingstidspunktet. Dette gjelder dersom næringsdrivende har begrensninger i kapitalmarkedet. Ideelt sett hadde det derfor vært ønskelig at også enkeltpersonforetak hadde denne fleksibiliteten. Dette ble imidlertid grundig utredet av Uttaksutvalget, som konkluderte med at det ikke burde gjennomføres. Utvalget pekte på flere grunner til dette:
Et enkeltpersonforetak er ikke et eget rettssubjekt. Dette innebærer at en utdeling er en transaksjon innen samme skattyters økonomi, i motsetning til en utdeling fra et selskap til en deltaker. Dette gjør det vanskeligere å skape klarhet omkring utdelingen. Det ligger også en form for kontrollmekanisme i at et selskap har flere eiere, slik at en utdeling påvirker andre eieres formuesstilling.
Som en følge av at beskatningen knyttes til transaksjoner innen samme skattyters økonomi, vil det være et større behov for tett regnskaps- og revisjonsmessig oppfølging av enkeltpersonforetak enn det vil være for deltakerlignede selskaper og aksjeselskaper. Etter gjeldende regler har dessuten kun større enkeltpersonforetak full regnskapsplikt.
Utvalget antok at beskatning ved utdeling i enkeltpersonforetak ville medføre økt behov for ligningsmessig kontroll av skjulte utdelinger fra virksomheten. Dette krever antakelig betydelige ligningsmessige ressurser.
Grensen mellom skattemessig klassifisering som næringsvirksomhet eller lønnsarbeid er i mange tilfeller vanskelig å trekke, og må avgjøres etter en konkret vurdering. Dette taler i seg selv for at det ikke bør være betydelige forskjeller i beskatningen av lønnstakere og selvstendig næringsdrivende.
De fleste høringsinstansene til Uttaksutvalget innstilling var enige med utvalget om at en modell basert på uttaksbeskatning ville være vanskelig å gjennomføre i praksis. Flere høringsinstanser pekte på at det ville være ønskelig med en uttaksbeskatning av hensyn til likebehandling av selskapsformer, men at for selskapsformen enkeltpersonforetak, er også andre hensyn viktig. Blant annet pekte Skattebetalerforeningen på at: ”Etter Skattebetalerforeningens syn er en uttaksmodell vanskelig å gjennomføre uten en utvidelse av regnskaps- og revisjonsplikten. En slik skjerpelse av formelle krav vil i praksis kvele mange grunder-virksomheter allerede i starten, og er slik sett svært uheldig for norsk næringsliv. En uttaksmodell vil dessuten gi økt behov for ligningskontroll. Ligningsetaten lider allerede under ressursmangel, blant annet når det gjelder klagebehandling. Det er uheldig å innføre regler som krever enda mer ressurser.”
I lys av Uttaksutvalget forslag, samt høringsinstansenes synspunkter, kom Regjeringen (Bondevik II) til at det ikke var tilrådelig å innføre en skatt på utdelingstidspunktet for enkeltpersonforetak, jf. Ot.prp. nr. 92 (2004-2005) Om lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen mv.
Jeg vil påpeke at selv om kravene er større til AS enn for enkeltpersonforetak, er det fullt mulig for mange næringsdrivende å omdanne seg til AS dersom behovet for fleksibiliteten med utbyttebeskatningen er stort. Skattenivået gir imidlertid generelt ikke i seg selv grunnlag for å skifte virksomhetsform. Hensynet til enkeltpersonforetak i landbruket er ikke en vektig grunn i denne sammenhengen. Sektoren har fått store skattelettelser de senere årene, herunder en betydelig økning i jordbruksfradraget, utvidet skogfondsordning og lettelse i beskatning av tomtegevinster i landbruket. Skatteutgiften knyttet til landbruket utgjorde anslagsvis 1,5 mrd. kroner i 2009. Jeg vil også minne om at enklere krav til virksomheten er en betydelig fordel med enkeltpersonforetak.
Jeg vil også påpeke at en slik særskilt skattekredittordning også vil kunne gi et betydelig provenytap på kort sikt, avhengig av ordningens utforming og omfang.