Vedlegg
Jeg viser til oversendelse fra Energi- og miljøkomiteen av 18. desember 2009 vedrørende Representantforslag 37 S (2009-2010) om inngrepsfrie naturområder.
Inngrepsfrie naturområder representerer verdier som må tas med i betraktningen når det planlegges utbygging og andre inngrep i nye områder. Det er vanskelig å reversere tyngre tekniske inngrep, og tap av inngrepsfri natur er permanent i de fleste tilfellene. Jeg viser nedenfor til en rekke politiske dokumenter som understøtter verdien av inngrepsfrie naturområder, og som er lagt fram av ulike regjeringer.
Aktuelle lovverk som benyttes i behandlingen av ulike typer utbyggingssaker hjemler på ulik måte at det tas hensyn til ulike typer miljøverdier, eksempelvis viktige områder for naturmangfold, viktige friluftslivsområder og inngrepsfrie naturområder. De mest aktuelle er bl.a. plan- og bygningsloven, skogbruksloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Det er således bl.a. disse ulike lovene med tilhørende forskrifter som gir det juridiske grunnlaget for hvordan ulike miljøverdier og andre hensyn håndteres og balanseres i den konkrete saksbehandlingen i enkeltsaker. Det innebærer at ivaretakelse av inngrepsfri natur er et hensyn som kan være en selvstendig grunn for å nekte inngrep.
De konkrete miljøkvalitetene skal generelt dokumenteres og vurderes som ledd i saksbehandlingen, slik at man har et godt beslutningsgrunnlag i den enkelte utbyggingssak. Det vises også til reglene i naturmangfoldloven Kap. II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk, som kommer til anvendelse for alle tiltak som berører natur.
Jeg mener følgelig det er et juridisk grunnlag i lovverket for muligheten til å ta vare på inngrepsfrie naturområder.
Behovet for å bevare gjenværende inngrepsfrie naturområder er uttrykt i en rekke stortingsmeldinger. Jeg vil her gjerne vise til konkrete eksempler på dette.
I St. meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk legges det stor vekt på at den enkelte sektor og kommune så langt som mulig må unngå ytterligere inngrep store sammenhengende naturområder som er tilnærmet uberørt av tekniske inngrep. Tilsvarende framgår av St. meld nr 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling at man vil arbeide for å sikre større sammenhengende urørte naturområder.
St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren tar opp konflikter mellom skogsveibygging og miljøinteresser, blant annet forholdet til inngrepsfrie områder og villmarkspregede områder. Man peker på at store sammenhengende skogområder uten særlig grad av tekniske inngrep i første rekke er en ressurs som uforstyrret natur i seg selv. Her vektlegges blant annet at de villmarksopplevelsene man kan få ved å besøke slike områder er det vanskelig å finne ellers i Europa, og Norge har derfor et særlig ansvar for å ta vare på de resterende områdene av slik karakter.
I St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv er temaet inngrepsfrie naturområder viet bred omtale. Den største utfordringen er å opprettholde et størst mulig omfang av inngrepsfrie areal. Det pekes på at Plan- og bygningsloven og særlovene er de viktigste virkemidlene for å regulere bruken av areal slik at det så langt som mulig blir tatt hensyn til slik natur. Meldingen foreslo flere konkrete tiltak for å styrke grunnlaget for å ta vare på gjenværende inngrepsfrie naturområder, blant annet å utarbeide rikspolitiske retningslinjer for store sammenhengende naturområder og å se nærmere på plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til friluftslivsinteressene. Videre ble det blant annet foreslått å si nei til nye store vannkraftprosjekt som griper inn i urørt natur, og å sikre at vindkraftutbygging og master for mobil telekommunikasjon så langt som mulig ikke medfører reduksjon av inngrepsfrie områder.
Også St.meld. nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og St.meld. nr. 24 (2000-2001) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand omtaler utfordringen med tap av inngrepsfrie naturområder. I sistnevnte melding understrekes at for å bevare mest mulig av gjenværende inngrepsfrie områder må den enkelte sektor og kommune så langt som mulig unngå ytterligere inngrep i slike områder.
St.meld. nr. 42 (2000-2001) Biologisk mangfold omtaler at gjenværende skogområder uten tekniske inngrep har stor opplevelsesverdi og verdi i friluftslivssammenheng, men kan også være viktige for biologisk mangfold. Både økonomisk og annen virkemiddelbruk bør sikre at miljøkvalitetene på slike arealer opprettholdes.
I St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand vises det blant annet til at i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2001 ble det avklart at det ikke skal gis statstilskudd til skogsveier som fører til reduksjon av gjenværende villmarkspregede områder.
St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand fastslår at "INON skal fortsatt være et viktig verktøy for å sikre inngrepsfrie områder som er av betydning for blant annet friluftsliv og biologisk mangfold."
I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand foreslås å endre regelverket for bygging av skogsveger slik at hensynet til inngrepsfrie naturområder blir ivaretatt i tråd med Soria Moria-erklæringen. Det henvises til at Soria Moria erklæringen fokuser på at stadig færre områder er uberørt av tekniske inngrep, og at vi må gi sterkere beskyttelse til slike områder.
Forøvrig vises til at i budsjettproposisjonen for Miljøverndepartementet har det i flere år vært et eget arbeidsmål å sikre at gjenværende naturområder med urørt preg blir tatt vare på.
Eksemplene er ikke en uttømmende opplisting, men viser at det er en bred politisk forankring bak målsettingen om å sikre gjenværende inngrepsfrie naturområder i størst mulig grad.
Inngrepsfrie naturområder (INON) ble etablert som en indikator på utviklingen over tid for arealbruken og status for natur uten tyngre tekniske inngrep i Norge. Direktoratet for naturforvaltning startet arbeidet med å kartlegge inngrepsfrie naturområder i 1994, og kartleggingen gir en oversikt over status og utvikling av inngrepsfrie områder fra 1988 og frem til 2008. Som indikator er det utviklingen over tid som er viktig. Inngrepsfrie naturområder (INON) er definert som områder som ligger en kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. Inngrepsfrie naturområder er inndelt i soner basert på avstand til nærmeste inngrep:
Inngrepsfri sone 2: Områder 1-3 kilometer fra tyngre tekniske inngrep.
Inngrepsfri sone 1: Områder 3-5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep.
Villmarkspregede områder: Områder mer enn 5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep.
Tiltak og anlegg som defineres som tyngre tekniske inngrep omfatter blant annet offentlige veier og jernbanelinjer, traktor-, landbruks-, anleggs- og seterveier, kraftlinjer, massive tårn og vindturbiner, større steintipper, steinbrudd og massetak, større skitrekk, hoppbakker og alpinbakker, reguleringsmagasiner og regulerte elver og bekker, samt kanaler, forbygninger, flomverk og rørgater i dagen.
Hensyn til inngrepsfri natur inngår blant annet i saksbehandlingen for små vannkraftverk, vindkraftverk og andre typer utbygginger. Det legges særlig vekt på å bevare:
Villmarkspregede områder.
Sammenhengende inngrepsfrie områder fra fjord/lavland til fjell.
Inngrepsfrie områder i kommuner og regioner (uavhengig av sone) med lite resterende inngrepsfri natur.
Inngrepsfrie områder i kombinasjon med andre viktige miljøkvaliteter, for eksempel knyttet til biologisk mangfold og friluftsliv.
Det er flere eksempler på hvordan hensynet til inngrepsfrie naturområder er brukt i forvaltningen. I "Retningslinjer for små vannkraftverk" (Olje- og energidepartementet 2007) og "Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg" (Miljøvern-departementet/Olje- og energidepartementet 2007) er forholdet til inngrepsfrie naturområder (INON) i saksbehandlingen for henholdsvis små vannkraftverk og vindkraftanlegg beskrevet.
Det er ikke nødvendigvis slik at et planlagt tiltak som vil redusere inngrepsfrie naturområder innebærer at tiltaket nektes. I "Retningslinjer for små vannkraftverk" (Olje- og energidepartementet 2007) framgår eksempelvis at reduksjon av INON vil være en indikasjon på konflikt, men at det vil være viktig å vurdere graden av konflikt for hvert enkelt tilfelle.
Også i forbindelse med planlegging av større vannkraftutbygginger og kraftlinjer som kan medføre tap av areal med inngrepsfri natur inngår dette forholdet i vurderingene av miljøkonsekvenser.
I henhold til gjeldende lovverk skal behovet for skogsveier eller andre løsninger for å drive skogbruk veies opp mot hensynet til inngrepsfrie naturområder, jf ovenfor. I "Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket" framgår at det ikke skal gis tilskudd til bygging av permanente veier som fører til reduksjon av "villmarkspregede områder", dvs. områder som ligger 5 km eller mer i horisontal avstand fra eksisterende tekniske inngrep. I Levende Skog standardens kravpunkt om skogsveger framgår blant annet følgende: "I større sammenhengende skogarealer som har spesielle verdier for miljøvern og friluftsliv i kraft av lite omfang av tekniske inngrep, skal nye veganlegg søkes unngått".
Når det gjelder skogsveibygging pågår et samarbeid mellom Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet om forholdet mellom skogsveibygging og ivaretakelse av inngrepsfrie naturområder. De to departementene har bedt Direktoratet for naturforvaltning og Statens landbruksforvaltning innen 1.4.2010 vurdere hvordan skogbrukets behov for veibygging og behovet for ivaretakelse av inngrepsfrie naturområder skal kunne balanseres slik at begge hensyn ivaretas best mulig, deriblant vurdere endringer i regelverket for skogsveibygging samt hvordan databasen over inngrepsfrie naturområder bør brukes i saksbehandling knyttet til skogsveier. Direktoratene er også bedt om i samarbeid å forbedre datakvaliteten for skogsveier i denne databasen.
I oppdragsbrevet til Direktoratet for naturforvaltning og Statens landbruksforvaltning er det også vist til at næringsorganisasjoner i skogbruket og miljøorganisasjoner har et engasjement på området, og direktoratene er derfor bedt om å sørge for at disse får gitt innspill til arbeidet.
Dette samarbeidet mellom de to departementene er omtalt i St.meld. nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Meldingen ble behandlet av Stortinget i desember 2009.
Stortinget har, som jeg har vist til her, med jevne mellomrom fått presentert status for inngrepsfrie naturområder i Norge, både gjennom stortingsmeldinger og i de årlige budsjettforslag. Jeg vil på en egnet måte komme tilbake til Stortinget med en sak om inngrepsfrie naturområder.