Jeg viser til Justiskomiteens brev av 03.03.2010, vedlagt
forslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Solveig Horne og
Per Sandberg, om norske myndigheters håndtering av saker om barnebortføring.
Jeg kan forvisse Justiskomiteens medlemmer om at
regjeringen prioriterer arbeidet med internasjonale barnebortføringer
høyt. Mye er blitt gjort i løpet av perioden for å bedre informasjonen, forebygge
og sørge for en raskere løsning av disse kompliserte sakene. Det
pågår et fortløpende arbeid med vurdering av nye tiltak, og for
å sikre at alle tilgjengelige midler tas i bruk der det er nødvendig
for å få bortførte barn tilbake til bostedslandet, slik at avgjørelser
om barns fremtid treffes der.
Da flere av punktene i forslaget berører områder som
hører inn under andre fagdepartementer, er svaret utarbeidet med
innspill fra Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren og
Arbeidsministeren.
Jeg bemerker at forslag 2 – 5 er de samme forslag
som ble fremmet i dokument nr 8:38 (2008-2009). Svaret til Justiskomiteen 12.03.2009
ble det i tillegg generelt orientert om håndteringen av barnebortføringssaker
etter Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved
internasjonal barnebortføring, utenfor konvensjonsarbeidet, om jurisdiksjon
og om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser. Jeg viser innledningsvis
til dette, se vedlegg.
Regjeringen arbeider kontinuerlig for å bedre situasjonen
for bortførte barn og deres foreldre, enten barna er bortført til
eller fra Norge. Effekten av tiltakene regjeringen har innført og
kommer til å innføre kan ikke måles fra en dag til en annen. Dette
er meget kompliserte og sammensatte saker, og når det gjelder bortføring
fra Norge, er norske myndigheter avhengig av at andre lands myndigheter
følger opp saken på en god nok måte. I tråd med internasjonaliseringen av
samfunnet øker også andelen barn med foreldre fra ulike land. Dette
øker også muligheten for barnebortføring. Justisdepartementet og Utenriksdepartementet
fører statistikk over antallet registrerte saker. Det vil imidlertid
kunne være naturlige svingninger i antallet registrerte saker fra
år til år uten at man på den bakgrunn kan konkludere med hvilken
effekt tiltakene har hatt. Regjeringen har, naturlig nok, først
og fremst kunnet sørge for en bedre og raskere håndteringen av sakene
i Norge. Det er først og fremst her vi har mulighet for å forbedre
oss. Her mener jeg også at tiltakene har hatt en effekt.
Jeg vil understreke at det er store utfordringer knyttet
til arbeidet med å forebygge og gjøre det lettere å tilbakeføre
barn som allerede er blitt ført ut av Norge, da vi er avhengige
av et samarbeid med andre stater som alle er suverene innenfor sitt
territorium. Her bidrar norske myndigheter først og fremst ved å
holde et press på vedkommende lands myndigheter, dersom saken ikke løser
seg raskt. I tillegg gir rettshjelpsloven mulighet for å gi støtte
til advokatbistand både i Norge og i vedkommende land. Jeg viser
også til den prosess som pågår med å vurdere stans i økonomiske
ytelser til den forelder som har bortført barnet.
Representantene viser til informasjon på nettsiden
www.bortført.no som påstår at Justisdepartementet driver med talljuks
slik at statistikken vi fører ser bedre ut enn den er. Dette er feil
og påstanden er egnet til å skape unødig usikkerhet om hvordan myndighetene
håndterer disse sakene.
En oppdatert oversikt over de registrerte sakene ligger
tilgjengelig på www.barnebortføring.no. Statistikken viser alle
sivile barnebortføringssaker til og fra Norge i perioden 2000 - 2009
hvor Justisdepartementet og/eller Utenriksdepartementet har vært
involvert. Det gis informasjon på nettsidene om hvilke saker som føres
i oversikten.
Det forekommer imidlertid også barnebortføringssaker
der Justisdepartementet og Utenriksdepartementet ikke involveres.
Som en konsekvens av dette kan det altså ha forekommet flere barnebortføringer
til og fra Norge i perioden enn det som fremkommer av statistikken, fordi
sakene ikke er kjent for departementene.
Politiet har mulighet til å forebygge og stanse
en nært forestående barnebortføring (for eksempel ved passbeslag
eller midlertidig utreiseforbud), og kan dessuten følge opp en gjennomført
bortføring ved en internasjonal etterlysning av barn og/eller bortfører.
I noen tilfeller blir gjenværende forelder anbefalt å fremskaffe
en rettslig kjennelse på daglig omsorg for å kunne gi et bedre grunnlag
for politiets innsats. Noen land krever slik rettslig dokumentasjon
før bistand gis.
Politiet kontaktes av privatpersoner både når
det har skjedd en ulovlig barnebortføring og når noen frykter at
en bortføring planlegges eller er under utvikling. Det er viktig
at politiet umiddelbart får en mest mulig korrekt fremstilling av saken
slik at man kan vurdere hvilke tiltak som må settes inn. Det er
vanskelig å se at det er dekning for påstander om at politiet ikke
tar imot anmeldelser i tilfeller hvor det har skjedd en ulovlig barnebortføring.
Etter at regjeringen Stoltenberg II overtok
i 2005 er det iverksatt en rekke tiltak for å bedre informasjonen
om og håndteringen av barnebortføringssaker. Jeg viser til mitt
svar til Justiskomiteen 12.03.2009, hvor jeg redegjorde for de tiltakene
som var iverksatt, samt påbegynt pr mars i fjor.
Når det gjelder status på igangsatte, samt nye tiltak
i løpet av det siste året viser jeg til følgende:
I desember 2009 ble
det etablert en liste over 24 advokater fra hele landet med særlig
kompetanse på barnebortføringssaker slik at berørte parter raskere
kan komme i kontakt med en advokat med relevant erfaring. Disse
advokatene har gjennomført et heldagsseminar om barnebortføring
som ble arrangert av Justisdepartementet i november 2009. Advokatlisten,
vedlagt CV for hver enkelt advokat, er tilgjengelig på www.barnebortføring.no.
Listen formidles også til de som henvender seg til norske myndigheter på
bakgrunn av en barnebortføring til Norge.
Regjeringen er opptatt av å hindre at de
som bortfører et barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer
som kan bidra til å opprettholde en barnebortføring. Et høringsnotat hvor
det foreslås å innføre en ordning med stans av økonomiske ytelser
og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring ble sendt på høring høsten
2009, og BLD og AD arbeider for tiden med oppfølgingen av høringsrunden.
Regjeringen tar sikte på å legge frem et lovforslag for Stortinget
i løpet av høsten 2010.
I 2009 igangsatte departementet et arbeid
for å vurdere om straffansvaret burde utvides ved internasjonale
barnebortføringssaker. Et høringsbrev vil bli sendt på høring i
løpet av 2010.
Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 om foreldreansvar
og tiltak til beskyttelse av barn er foreløpig ikke ratifisert av
svært mange land, heller ikke Norge. Haagkonvensjonens formål er å
hindre konflikt mellom statenes rettslige systemer når det gjelder
jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og gjennomføring av blant annet følgende
tiltak for å beskytte barn: avgjørelser om foreldreansvar, fast
bosted, samvær, plassering i fosterhjem/institusjon, m.m. Denne
konvensjonen vil i stor grad supplere og utfylle Haagkonvensjonen
av 1980. Regjeringen prioriterer nå arbeidet med å få gjennomført
konvensjonen i Norge. Også andre land arbeider nå med dette for
øye. Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides et høringsnotat
om signering og ratifikasjon av konvensjonen.
Nordisk – baltisk dommerseminar om Haagkonvensjonen
av 1980 skal avholdes i Estland i juni i år. Seminaret arrangeres
i regi av Justisdepartementene i Norge og Estland, og Nordisk ministerråd
har bevilget 60 000 DK. Formålet med seminaret er å heve kompetansen
mht internasjonal barnebortføring og Haag-konvensjonen blant nordiske
og baltiske dommere, samt bidra til å knytte kontakt mellom kontaktdommere
i de respektive landene.
Norske myndigheter oppfordrer i relevante
sammenhenger ikke-medlemsland til å anerkjenne Haag-konvensjonen.
Dette er etter norske myndigheters syn det beste redskapet for å
løse barnebortføringssaker.
Representanter for norske myndigheter tar
ved behov opp konkrete barnebortføringssaker med andre lands myndigheter,
også på høyt nivå.
Representantene ber om at det blir snevrere
adgang til å ha dobbelt statsborgerskap.
Representantene tar opp at det er et problem
at noen barn som bortføres av en av sine foreldre til utlandet har
dobbelt statsborgerskap, og at enkelte lands myndigheter er restriktive
når det gjelder å samarbeide om tilbakeføring av barn til Norge
når disse samtidig er statsborgere i vedkommende land. Det foreslås
at det blir snevrere adgang til å ha dobbelt statsborgerskap. Representantene
viser til statsborgerloven § 10 som omhandler kravet om løsning
fra annet statsborgerskap ved søknad om norsk statsborgerskap. Av
statsborgerloven § 10 framgår det at den som søker norsk statsborgerskap
som hovedregel må løse seg fra annet statsborgerskap dersom annet
statsborgerskap ikke tapes automatisk ved ervervet. Dersom søkeren
ikke kan bli løst fra annet statsborgerskap før en viss alder er
oppnådd, må søkeren innen ett år etter å ha oppnådd denne alderen
dokumentere at vedkommende er løst fra annet statsborgerskap. Det
framgår videre at det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom
løsning anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår
som urimelig. Hvilke tilfeller som omfattes av adgangen til unntak
framgår av statsborgerforskriften § 6-1. Representantene mener at
unntakene fra hovedregelen i praksis er svært mange og at statsborgerforskriften
§ 6-1 må gjennomgås og praksis endres slik at intensjonen i loven
§ 10 om kun ett statsborgerskap som hovedregel blir gjeldende.
Statsborgerloven har et hovedprinsipp om at
personer som har norsk statsborgerskap ikke samtidig skal ha andre
statsborgerskap. Et av argumentene som begrunnet dette hovedprinsippet
da statsborgerloven ble vedtatt var at det i enkelte tilfeller er
svært vanskelig å yte norske statsborgere med dobbelt statsborgerskap
diplomatisk beskyttelse når borgeren møter problemer i sitt annet
hjemland. Utgangspunktet om ett statsborgerskap gjelder imidlertid
ikke fullt ut, og dette følger blant annet av internasjonale forpliktelser.
Etter statsborgerloven § 4 vil barn bli norsk statsborger automatisk
ved fødselen dersom moren eller faren er norsk statsborger. Dersom
barnet samtidig erverver et annet statsborgerskap automatisk ved
fødselen for eksempel fordi ett av barnets foreldre har utenlandsk
statsborgerskap, vil barnet kunne ha dobbelt statsborgerskap. Det
følger også av Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 6. november
1997 artikkel 14 at statspartene skal tillate at barn som innehar
forskjellige statsborgerskap kan beholde disse dersom de er ervervet automatisk
ved fødsel. I de tilfellene der bortførte barn har ervervet både
norsk og annet statsborgerskap automatisk ved fødselen, dvs. at enten
mor eller far hadde norsk statsborgerskap ved fødselen, vil det
dermed ikke gi noen særlig effekt å stramme inn på reglene eller
praksisen for unntak etter statsborgerforskriften § 6-1. Jeg vil
anta at dette vil være tilfellet i mange og kanskje de fleste av
sakene som representantene tar opp som gjelder bortføring av barn
med både norsk og annet statsborgerskap til utlandet.
Det kan også tenkes at et barn med både norsk
og annet statsborgerskap som bortføres til utlandet har ervervet
det norske statsborgerskapet ved søknad. Dette vil i så fall være
tilfeller der ingen av barnets foreldre var norske statsborgere
ved barnets fødsel. Der et barn med utenlandsk statsborgerskap søker
om norsk statsborgerskap vil det som hovedregel stilles krav om
at barnet løser seg fra andre statsborgerskap, jf. statsborgerloven
§ 10. Mange land tillater imidlertid ikke at barn løses fra deres
statsborgerskap før barnet har oppnådd en viss alder. Det framgår
av statsborgerloven § 10 at søkeren i slike tilfeller må dokumentere
at vedkommende er løst fra dette statsborgerskapet innen ett år
etter å ha oppnådd denne alderen. Mange barn som erverver norsk statsborgerskap
ved søknad vil således ikke ha mulighet til å løse seg fra annet
statsborgerskap, og vil derfor måtte ha dobbelt statsborgerskap
i en periode, ofte fram til barnet er 18 eller 21 år. Å stramme
inn på reglene eller praksisen for unntak etter statsborgerforskriften
§ 6-1 vil derfor ikke ha noen effekt for situasjonen til disse barna.
Dersom man strammer inn bestemmelsen i statsborgerloven § 10 som
gjelder barn som har statsborgerskap i et land som ikke tillater
løsning før en viss alder, vil dette kunne føre til at flere barn
dermed får avslag på søknad om norsk statsborgerskap. Dette vil
igjen kunne gjøre norske myndigheters muligheter for å bistå barnet vanskeligere
dersom barnet skulle bortføres til utlandet.
Noen barn som blir bortført til utlandet og
har dobbelt statsborgerskap kan ha ervervet norsk statsborgerskap
ved søknad etter fødselen og fått unntak fra løsningskravet fordi
det ble ansett som rettslig eller praktisk umulig å løse eller det av
andre grunner framsto som urimelig. Dette vil gjelde barn der verken
barnets mor eller far hadde norsk statsborgerskap ved barnets fødsel.
I den grad dette er tilfellet i barnebortføringssaker vil en innstramming
av reglene eller praksis for unntak etter statsborgerforskriften
§ 6-1 kunne ha en viss effekt. Det bør imidlertid gjøres unntak
fra løsningskravet i saker der løsning anses rettslig eller praktisk
umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig. Dersom man strammer
inn på reglene eller praksis for unntak etter statsborgerforskriften
§ 6-1 vil dette kunne føre til at noen vil avskjæres fra muligheten
til å erverve norsk statsborgerskap. Dersom et barn avskjæres fra
å erverve norsk statsborgerskap fordi barnet ikke kan løses fra
annet statsborgerskap vil dette også her kunne gjøre norske myndigheters
muligheter for å bistå barnet vanskeligere dersom barnet skulle
bortføres til utlandet.
Praksisen etter statsborgerforskriften § 6-1
er i tråd med statsborgerloven § 10 og jeg anser ikke en innstramming
i praksis etter statsborgerloven § 6-1 som et hensiktsmessig tiltak
for å bedre løse saker som gjelder barnebortføring. En innstramming
i praksisen for unntak etter statsborgerforskriften § 6-1 vil antagelig
ikke gi noen effekt i flertallet av saker det her er snakk om og vil
videre føre til at mange utenfor den aktuelle gruppen avskjæres
fra å erverve norsk statsborgerskap. Jeg vil derfor ikke gå inn
for en innstramning av regleverk eller praksis for unntak fra løsningskravet
etter statsborgerforskriften § 6-1.
Representantene ber om at staten ikke krever
inn penger på vegne av bortfører, at bidrag fra samværsberettiget
norsk forelder ikke disponeres av den bortførende forelder på barnets
vegne, gjennom at bidrag settes under administrasjon av overformynderiet
og at det blir mulig å beslaglegge barnebortføreres formue som befinner seg
i Norge.
Jeg viser her til mitt tidligere svar av 12.03.
2009 og høringsnotatet med forslag om å innføre en ordning med stans
av økonomiske ytelser og barnebidrag ved internasjonal barnebortføring. Denne
saken er som nevnt under arbeid i de relevante departementene.
Representantene ber om at det opprettes et råd for
samordnet innsats mellom relevante myndigheter for bistand til norske
foreldre som har fått bortført barn.
Jeg viser til mitt svar av 12.03.2009 hvor jeg
redegjorde for det nasjonale og det nordiske samarbeidsforumet for
håndtering av barnebortføringssaker som er etablert.
Representantene hevder at et slikt kontaktforum som
er etablert ikke er tilstrekkelig til effektiv håndtering av de
saker som kommer opp. Dette er jeg ikke enig i. Det eksisterende
kontaktforumet er en fast gruppe som møtes jevnlig, 3 - 5 ganger
i året. Ut over dette er det i tillegg hyppig kontakt og samarbeid
ved behov. De problemstillinger barnebortføring reiser berører flere
departementer og etater. Samarbeidet på tvers av de ulike enhetene
foregår på en utmerket måte og den enkelte enhet kobles inn når
dens innsats og kunnskap er påkrevet. Problemstillinger knyttet til
barnebortføring ivaretas derfor på en god måte, og jeg anser det
ikke hensiktsmessig å opprette en ”fast seksjon” til å arbeide med
disse sakene. I tillegg må det nevnes at de vanskeligste sakene
oftest er bortføring fra Norge. Et slikt samarbeidsforum har bare
begrensede muligheter for innsats i andre land.
Representantene ber regjeringen utrede hvorvidt det
er hensiktsmessig å opprette internasjonal domstol for barnebortføringssaker
og ber regjeringen eventuelt fremme forslag om slik domstol i riktige
internasjonale fora.
Spørsmål om det bør opprettes en nøytral internasjonal
barnefordelingsdomstol ble stilt av Stortingsrepresentant Øyvind
Håbrekke den 04.02.2010. Jeg viser til mitt svar på spørsmålet fra
Håbrekke til Stortingets president 12.02.2010 hvor jeg bl.a. uttalte
følgende:
«Det viktigste virkemiddelet for å løse barnebortføringssaker
er Haagkonvensjonen (Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile
sidene ved internasjonal barnebortføring). Konvensjonen søker å
forhindre barnebortføringer og løse de problemene som oppstår hvis et
barn likevel er blitt bortført fra et land til et annet.
Målet
med Haagkonvensjonen er at barnets faktiske situasjon før bortføringen
eller tilbakeholdelsen skal gjenopprettes. Det internasjonale samfunn
har gjennom Haagkonferansen kommet fram til at det beste er at avgjørelser
om barnets framtid skal treffes i det landet barnet har sitt bosted
(domsilprinsippet).
Det er min erfaring at de fleste
sakene løser seg etter Haagkonvensjonens hensikt, noe som tilsier
at barnebortføringssaker bør løses etter Haag-sporet så langt det
er mulig.
Haagkonvensjonen er åpen for tiltredelse
fra stater i hele verden, og den er ratifisert av 81 stater, herunder
Norge. Norsk politikk er at flest mulig land bør tilslutte seg Haagkonvensjonen om
barnebortføring.
Et forslag om en internasjonal domstol
til behandling av "de mest konfliktfylte barnefordelingssakene"
vil ikke sikre formålet bak Haagkonvensjonen; at avgjørelser om
barnets framtid skal treffes i det landet barnet har sitt bosted.
Videre er det slik at de mest kompliserte barnefordelingssakene
erfaringsmessig vil oppstå i forhold til stater som ikke er part
til Haagkonvensjonen. Det er vanskelig å se for seg at en stat som
ikke ønsker å anerkjenne prinsippet om gjensidig anerkjennelse av
nasjonale avgjørelser, vil oppgi suverenitet til en internasjonal
domstol i alle barnefordelingssaker. Det er også grunn til å tro
at saksbehandlingen for en slik domstol vil kunne ta lengre tid
enn saksbehandlingen i de nasjonale domstolene.
Jeg
vil bemerke at en avgjørelse avsagt av en internasjonal barnefordelingsdomstol
reiser særlige utfordringer i forhold til tvangsgjennomføring der
en av partene ikke samarbeider. Da denne domstolen er foreslått
å skulle behandle de mest konfliktfylte sakene, vil dette kunne
være en meget aktuell problemstilling. Man vil dessuten være helt
avhengig av at de respektive landene iverksetter domstolens avgjørelser.»
Jeg er alltid glad for gode innspill og konstruktive
forslag om barnebortføringssaker. Dette er et meget komplisert saksfelt,
som er særdeles vanskelig for de berørte parter, ikke minst for barna.
Regjeringen arbeider stadig med å vurdere egnede
tiltak som kan bidra til forebygging og raskere håndtering av disse
sakene. Jeg setter derfor pris på at det fremmes forslag som setter fokus
på regjeringens arbeid på dette feltet og som samtidig kan være
med på å føre regjeringens arbeid fremover.