Vedlegg
Jeg viser til brev 20. januar 2010 hvor det bes om en uttalelse til representantforslag 41 S, Dokument 8:41 S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Harald T. Nesvik og Christian Tybring-Gjedde, om skattefritak for arbeidsgiverbetalte behandlingsforsikringer og treningskort.
Representantene foreslår i Dokument 8:41 S at Stortinget skal be Regjeringen om å fremme forslag om fritak for arbeidsgiveravgift og skatt av arbeidsgivers dekning av utgifter til behandling av sykdom, helseforsikring og treningskort for ansatte.
Det er ikke uvanlig at det med jevne mellomrom fremmes forslag, krav og ønsker om skattestimulanser til ulike gode formål og ordninger. Imøtekommelse av slike forslag, gjør ikke bare skattesystemet mer komplisert. Avhengig av fradragenes størrelse og antall, vil slike ordninger over tid uthule skattegrunnlaget.
En slik utvikling var en av hovedgrunnene til den store skattereformen som ble vedtatt av Stortinget i juni 1991. Fra syttitallet og framover kom stadig nye fradragsordninger inn i skattesystemet. Totalprovenyet ble søkt holdt oppe gjennom en økning av marginalskattene på bl.a. arbeid.
Skattereformens grunntanke var bredere skattegrunnlag i bytte mot lavere marginalskatt på lønn og en lav, flat kapitalskattesats. På denne måtens fikk landet et bedre, mer effektivt og ikke minst mer rettferdig skattesystem. Det siste først og fremst som følge av lik fradragsverdi uavhengig av inntektens størrelse.
Selv om det i årene siden 1992 har blitt innført nye fradragsordninger, er det likevel viktig å holde fast ved grunntanken bak Skattereformen av 1992.
Det har vært og vil være politisk uenighet om selve skattenivået. Etter vårt syn vil det være bedre å ivareta slike ulike politiske hensyn gjennom de generelle fradragene og skattesatsene.
Departementet er klar over at for eksempel avgiftssystemet brukes for å fremme eller oppnå en bestemt atferd i befolkningen. Generelt vil bruk av avgifter til slike formål ha langt mindre negative sider enn å bruke egne fradragsordinger i inntektsskatten. Likevel må det også være slik at ulike aktiviteter til egen og felles glede og nytte, ikke trenger en særskilt skattestimulans for å bli utført.
Det er sentralt i et effektivt skattesystem at skattepliktig inntekt samsvarer best mulig med faktisk inntekt. Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstaker bør derfor i utgangspunktet skattlegges som arbeidsinntekt. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om kontante ytelser eller naturalytelser til dekning av et privat forbruk. At forbruket innebærer en samfunnspolitisk ønskelig aktivitet, som gjerne bør stimuleres, er som nevnt ikke i seg selv tilstrekkelig argument for skattefri finansiering av forbruket.
Skattefritak for særlige typer naturalytelser i arbeidsforhold, for eksempel helseforsikringer eller treningskort til privat bruk, kan fort gi incentiver til skattemessig tilpasning i valg av avlønningsform. Dette kan skje ved at arbeidstakeren gjennom å akseptere en reell lønnsreduksjon selv finansierer ytelsen, men med privatøkonomisk skattebesparelse til følge. Slik uthuling av skattegrunnlaget vil stride mot den nevnte målsetningen om brede skattegrunnlag og moderate skattesatser, som er nødvendig for å skape et effektivt skattesystem. Det har lenge vært bred enighet om at naturalytelser til privat, individuell bruk i prinsippet bør skattlegges til markedsverdi på vanlig måte, og jeg mener at denne linjen bør videreføres.
Skattefritak for naturalytelser til privat bruk kan også ha uheldige fordelingsmessige konsekvenser, og bidrar til å motvirke de inntektsutjevnende egenskapene i skattesystemet. For det første vil et fritak gi størst økonomisk uttelling for dem som har de høyeste inntektene og dermed høyest marginalskatt. For det andre viser empiriske undersøkelser at forekomsten av naturalytelser generelt øker med stigende inntekt. Resultatet kan derfor bli at et skattefritak for helseforsikring, behandling av sykdom og treningskort først og fremst vil komme dem med høy eller middels inntekt til gode, mens lavtlønnede i mindre grad vil få dette dekket av arbeidsgiver. Disse må da dekke slike utgifter med allerede beskattede midler. Enda større blir kontrasten i forhold til dem som står utenfor arbeidsmarkedet, for eksempel trygdede og arbeidsledige. En slik forskjellsbehandling er uheldig, og bør unngås så langt det er mulig. Dette viser videre at skattesystemet ikke nødvendigvis er egnet som verktøy til å realisere målsetninger på andre politikkområder, herunder helsepolitikken.
Det tidligere skattefritaket for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter og helse-/behandlingsforsikringer ble innført i 2003 og avskaffet i forbindelse med skattereformen 2006, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005–2006). Skattereformen innebar en opprydding og innstramning i rekke særordninger i skattesystemet som sto igjen eller hadde utviklet seg etter reformen i 1992, blant annet også innstramming i beskatningen av enkelte naturalytelser.
Tiltak som bringer sykmeldte raskere tilbake til arbeid, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Organiseringen og finansieringen vil imidlertid ha stor betydning for egenskapene ved tiltakene.
Etter Regjeringens mening ivaretas målet om styrket innsats overfor sykmeldte gjennom ordningen «raskere tilbake». Hensikten med ordningen er å få sykmeldte raskere tilbake til arbeidslivet, noe som blant annet innebærer reduserte ventetider og raskere behandling. Gjennom «raskere tilbake» tilbyr regionale helseforetak ulike behandlingstjenester og arbeids- og velferdsetaten ulike arbeidsrettede tiltak for sykmeldte. I denne ordningen er utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling ikke overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers økonomi. Midlene som anvendes kan dermed settes inn på de områdene hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykmeldte.
Representantforslaget ville for øvrig medføre en skattesubsidiert økning av etterspørselen etter privat helsebehandling, og dermed økt personellbruk i den private helsesektoren. Dette vil kunne svekke ønskelig personelltilgang til den offentlige helsesektoren.
Representantene foreslår videre et skattefritak for arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte, også om treningen skjer rent privat. Det gjeldende skattefritaket på området er begrenset til velferdstiltak av kollektiv karakter. De viktige skattepolitiske hensynene jeg har nevnt tidligere, tilsier at det vil være uheldig å utvide det gjeldende skattefritaket.
Det finnes likevel enkelte naturalytelser som er gjort skattefrie, enten de er rimelige velferdstiltak for bedriftens ansatte samlet, eller er spesielle tilleggsgoder til den enkelte. Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på og i tilknytning til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de ansatte. Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver kan klassifiseres som rimelig velferdstiltak, men det er fordi formålet da favner videre enn den individuelle treningen. Utgiftsdekningen til slike velferdstiltak kan omfatte utgifter til trener, halleie, utstyr osv. Forutsetningen for skattefritak er at dekningen begrenses til utstyr mv. som kun benyttes til slike fellesarrangementer. Andre naturalytelser kan være gjort skattefrie av mer praktiske årsaker, for eksempel innberetnings- og verdsettelsesproblemer. Slike praktiske problemer med å gjennomføre korrekt beskatning vil normalt ikke oppstå ved arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte.
Den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening, ved at den er stimulerende, helsebringende og positiv for både yrkesliv og privatliv, er et fellesargument for en lang rekke sunne, menneskelige aktiviteter. Jeg ser positivt på slike aktiviteter, og staten bidrar med betydelige midler for eksempel til idrett, ungdomsarbeid, forebyggende helsearbeid, forbrukeropplysning, mv. Gjennom disse bevilgningene blir det lagt til rette for tiltak for alle aldersgrupper og grupper med ulike forutsetninger for fysisk aktivitet. Den enkeltes kostnader til slike sunne aktiviteter er imidlertid privatforbruk like fullt og arbeidsgivers dekning av også sunt privatforbruk for ansatte bør generelt være skattepliktig.