1.1 Innledning

Forslagsstillerne foreslår en opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling, tilstrekkelig antall tilsynsførere, samt rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven. Planen må inneholde en forpliktende økonomisk opptrapping. Om nødvendig bør det også innføres øremerking av midler og bemanningsnorm i det kommunale barnevernet. Forslagsstillerne ber regjeringen legge fram en drøfting av begrepet full barnevernsdekning og operasjonalisere det i klare mål som skal nås innen 2017.

1.2 Det kommunale barnevernet

Det kommunale barnevernet er barnevernets førstelinjetjeneste. Forslagsstillerne viser til at kommunene sies å ha for liten kapasitet, for få ansatte til å løse alle arbeidsoppgavene og for lite tid og ressurser til å skaffe tilstrekkelig kompetanse.

Forslagsstillerne viser også til at det er påvist store mangler når det gjelder døgnkontinuerlig akuttberedskap. Over halvparten av landets kommuner har ingen organisert beredskap. Forslagsstillerne mener det trengs et overordnet ansvar for at alle barn i barnevernets regioner er dekket av en akuttberedskap. Nasjonale retningslinjer som regulerer opprettelse og kontroll av akuttberedskap i kommunene vil være et viktig steg. Mange mindre kommuner har dessuten for små og sårbare fagmiljøer og for liten lokal kompetanse i forhold til de vanskelige oppgavene barnevernet har. Forslagsstillerne mener derfor at interkommunalt samarbeid bør utvikles i langt større grad enn i dag.

I tillegg til interkommunalt samarbeid, mener forslagsstillerne at tverretatlig samarbeid er avgjørende for å gi et best mulig barnevern. De vanskeligst stilte barnevernsbarna har ofte en sammensatt problematikk som krever tett samarbeid mellom de ulike etatene.

Forslagsstillerne understreker også betydningen av å styrke det forebyggende arbeidet som det kommunale barnevernet gjør.

1.3 Fylkesnemndene for sosiale saker

Fylkesnemndene er forvaltningsorgan med vedtaksmyndighet i tvangssaker etter barnevernloven og sosialtjenesteloven. For å sikre raskere saksbehandling, må ressursene til fylkesnemndene økes gjennom opptrappingsplanen.

1.4 Det statlige barnevernet

Statlig regional barnevernsmyndighet har ansvaret for at det i hver region finnes et nødvendig antall institusjonsplasser som er tilstrekkelig differensiert i forhold til behovene i regionen. Forslagsstillerne mener det er viktig at staten tilbyr gode og langsiktige rammebetingelser for både private og offentlige institusjoner samt fosterhjem, slik at barna får tett oppfølging og en mest mulig stabil hverdag.

Barnevernstjenesten skal oppnevne en særskilt tilsynsfører til det enkelte barn ved godkjenning av fosterhjemmet. Forslagsstillerne viser til at 30 pst. av barna som hadde tilsynsfører ikke fikk tilsyn i samsvar med lovens krav. Når fosterbarna ikke har tilsynsfører, svekkes barnas rettssikkerhet. Forslagsstillerne vil påpeke at lønnsbetingelsene for tilsynsførere bør gjennomgås, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere.

Forslagsstillerne mener videre at barnets behov må være styrende for hvilke tiltak barnevernet iverksetter, og vil understreke betydningen av tilstrekkelig kapasitet i både institusjoner og fosterhjem innenfor alle barnevernsregionene.

Forslagsstillerne vil ha en opptrapping av ressursene til det statlige barnevernet slik at alle barn som har behov for hjelp skal få et best mulig tilbud.

1.5 Forebyggende familiearbeid

Det understrekes at forebyggende familiearbeid kan gjøre at færre barn opplever samlivsbrudd og styrker muligheten for godt foreldresamarbeid i etterkant av et brudd. Forslagsstillerne mener familievernet i større grad bør samarbeide med barnevernet, og at taushetsplikt ikke må være til hinder for samarbeid til barns beste.

1.6 Ettervern

Barnevernets omsorg opphører når en ungdom fyller 18 år. Likevel følger det av barnevernloven § 1-3 at dersom ungdommen samtykker så kan tiltak som er iverksatt før ungdommen fyller 18 år opprettholdes inntil fylte 23 år. I 2009 ble barnevernloven endret slik at barnevernstjenesten nå også har plikt til å begrunne dersom tilbud om ettervern ikke gis unge voksne over 18 år. På tross av dette er det fortsatt en del som ikke får ettervern. Forslagsstillerne ønsker å lovfeste rett til ettervern for alle barnevernsbarn fram til de fyller 23 år, for å gi ungdom som har mottatt tiltak fra barnevernet en bedre start på voksenlivet.

1.7 Forslag

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag for Stortinget om en opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer:

• Nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet.

• Nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov.

• Nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling.

• Tilstrekkelig antall tilsynsførere.

• Rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven.

Planen må inneholde en forpliktende økonomisk opptrapping og om nødvendig øremerking av midler og innføring av bemanningsnorm i det kommunale barnevernet.»