Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til at regjeringen i Prop. 14 L (2009–2010) foreslår endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær. Komiteen viser videre til at bakgrunnen for forslagene til endringer i barneloven er innstillingen fra Barnelovutvalget, NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær. Komiteen vil understreke at det er et mål at barn, til tross for et samlivsbrudd, kan opprettholde og utvikle god kontakt med begge sine foreldre. Komiteen vil peke på at foreldrenes evne til å samarbeide etter et samlivsbrudd, er av stor betydning for barnets omsorgssituasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er stor avstand mellom NOU 2008:9 og lovforslaget som nå er fremmet av regjeringen. Disse medlemmer viser til at utvalget fikk i oppdrag å se på endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær, i et perspektiv der begge foreldre ansees å være like viktige for barnet i lys av et likestilt foreldreskap også etter samlivsbrudd. Disse medlemmer kan ikke se at dette fullt ut er utført av regjeringen.

2.1 Barnets beste

Komiteen viser til at hensynet til barnets beste først og fremst skal bidra til at barnets perspektiv legges til grunn. Dette er overordnet hensynet til ønsker fra og rettigheter for hver av foreldrene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at når det gjelder spørsmål om bosted og samvær, er likestilling mellom foreldrene kun relevant når dette bidrar til å optimalisere barnets beste. Eventuell normdanning og påvirkning gjennom lovgivning på disse feltene må skje i lys av hva som er til beste for barnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er til barnets beste med god og omfattende kontakt med begge foreldrene. Disse medlemmer er enig med utvalget i at like stor kontakt med begge foreldre ofte vil være til barnets beste.

Disse medlemmer mener også det er viktig å ha fokus på barns rettigheter når en diskuterer barns beste. Alle barn har rett på samvær med sine foreldre, og barnets rettigheter må bli retningsgivende i barneloven.

2.2 Forbud mot all form for vold mot barn

Komiteen viser til at spørsmålet om å innføre et forbud mot alle former for vold mot barn er tidligere behandlet i Innst. O. nr. 30 (2007–2008).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget i Prop. 14 L (2009–2010) innebærer en presisering i barneloven § 30 av at barnet ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps i oppdragelsesøyemed. Lovforslaget presiserer også at skremmende eller plagsom opptreden overfor barn er forbudt. Flertallet mener et forbud mot alle former for vold mot barn kan virke forebyggende. Forebygging av milde krenkelser mot barn er viktig i seg selv, og fordi slike krenkelser kan tenkes å bidra til å legitimere grovere former for vold og overgrep mot barn. Flertallet viser til at den foreslåtte lovendringen tydeliggjør at barns integritet er vernet på minst like god måte som voksnes. Flertallet mener det er viktig å unngå tvil om rettstilstanden på dette området og støtter derfor forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra all form for fysisk og psykisk vold mot barn og viser til at ingen skal være i tvil om at fysisk vold mot barn ikke er tillatt i Norge. Disse medlemmer slutter seg til den gode intensjonen som ligger til grunn for forslaget, men vil imidlertid vise til Riksadvokatens høringsuttalelse der en påpeker at en for streng avgrensing av området for det straffbare vil kunne innebære en rent formell kriminalisering av handlinger som neppe er skadelige, og som i praksis aldri vil bli håndhevet. Disse medlemmer mener i likhet med Riksadvokaten at dette i realiteten kan svekke respekten for straff på dette området, til skade for det viktige arbeidet med å motvirke barnemishandling og annen skadelig vold mot barn, og dette igjen kan ha den motsatte effekt av intensjonen.

Disse medlemmer er ikke enig i at når det oppstår en situasjon, hvor man ved fysisk kontakt i forbindelse med en 3-åring som slår seg vrang i butikken, bør vurdere forholdet under strafferettslig synsvinkel. Det er her åpenbart ikke tale om en handling som det er naturlig å vurdere som voldslovbrudd for deretter å gjøre straffritak eller foreta innskrenkende fortolking av straffebudet. Et slikt eksempel viser nettopp at en ved fysisk kontakt i forbindelse med barneoppdragelse må foreta en kontekstuell vurdering som kan være forskjellig fra lignende kontakt mellom voksne. Disse medlemmer mener derfor at en må se nærmere på utformingen av dette lovforslaget, slik at det ikke virker mot sin hensikt og vil derfor gå imot den innskjerpelsen i loven som foreslås.

2.3 Flytting med barn innenlands

Komiteen viser til at den av foreldrene som barnet bor fast hos, kan ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet og bestemme hvor barnet skal bo. Komiteen har merket seg at lovforslaget ikke innebærer noen endring i adgangen til å flytte, men at det innføres en varslingsplikt på 6 uker. Varslingsplikten gjelder både bostedsforelderen og samværsforelderen.

Komiteen viser til at det i dag finnes foreldre som flytter uten å varsle den andre forelderen. En avgjørelse om flytting kan få stor betydning når foreldrene bor hver for seg, både for barnet og den andre forelderen. Komiteen støtter forslaget om varslingsplikt, fordi det vil gi foreldre tid og anledning til å vurdere og diskutere hva som vil være den beste omsorgsløsningen for barnet før flyttingen gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flytting er en stor endring i barnets liv, og at det da er viktig at begge foreldrene har myndighet til å vurdere sakens ulike sider og de konsekvenser som flytting kan medføre. Disse medlemmer mener likevel det kan være gode grunner for å flytte, og av og til helt nødvendig.

Disse medlemmer viser til at med en 6 ukers varslingsplikt, kan det forekomme lang ventetid ved mekling som kan overstige disse 6 ukene. Disse medlemmer mener meklingsordningen må styrkes og slike saker må prioriteres både i rettsapparatet og ved meklingskontorene. Disse medlemmer mener også at mekling må foregå på det sted som barnet bor ved varsling.

2.4 Delt bosted

Komiteen viser til at delt fast bosted ikke nødvendigvis innebærer at barnet bor like mye hos hver, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Komiteen viser videre til at i dag kan foreldre avtale delt bosted, men retten kan ikke idømme det der foreldrene ikke har blitt enige.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at selv om delt bosted kan fungere godt for noen familier, betyr ikke dette at loven bør ha delt bosted som hovedregel.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener barneloven ikke bør ha noe utgangspunkt om barnets bosted. Det er viktig at loven ikke legger noen føringer som forhindrer at det i det enkelte tilfelle kan tas hensyn til hva som er det beste for barnet. Dette flertallet støtter derfor presiseringen av loven som sikrer at loven blir helt nøytral og sidestiller fast bosted hos en av foreldrene med delt bosted.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at lovforslaget innebærer at domstolen gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter regjeringens forslag om å gi domstolene en snever adgang til å kunne idømme delt bosted når det foreligger særlige grunner. Dette flertallet vil vise til at konfliktnivået normalt vil være så høyt mellom foreldrene når de går til rettssak, at delt bosted ikke vil fungere godt for barnet. Forskning viser at delt bosted kan fungere bra under visse forutsetninger; foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.

Dette flertallet vil understreke at når konflikten mellom foreldrene har kommet så langt som til retten, må konfliktnivået antas å være høyt. Dette flertallet er derfor enig med regjeringens forslag om at det legges opp til en snever unntaksregel, og at det må foreligge særlige grunner for at domstolen skal kunne idømme delt bosted. Dette flertallet er enig i at det ikke kan utelukkes at det kan være tilfeller hvor det er til barnets beste å idømme delt bosted, og derfor er det viktig at domstolens kompetanse ikke avkjæres fra å kunne idømme det som er best for barnet. Dette flertallet vil også peke på at retten i dag kan treffe avgjørelse om at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene, men den andre av foreldrene skal ha samvær i opp til 50 prosent av tiden.

Dette flertallet vil understreke at dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Dette flertallet er enig i at det som utgangspunkt ikke vil være aktuelt å idømme delt bosted for barn under 7 år. Små barn må antas å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser videre til høringsuttalelsene fra Borgarting lagmannsrett og Trondheim tingrett som begge fraråder at domstolene gis adgang til å kunne idømme delt bosted. Trondheim tingrett erfarer at:

«domstolenes manglende adgang til å idømme delt bosted i dag har en positiv effekt på muligheten for å oppnå en minnelig løsning gjennom mekling.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet støtter heller ikke forslaget i proposisjonen:

«Å skille ut hvilke foreldre som klart vil evne å etterleve dommen og starte et konstruktivt samarbeid til barnets beste, og hvilke som ikke vil klare det, fremstår for direktoratet som nærmest umulig for domsstolene. Det antas at flere barn vil lide og ha det strevsomt i fasen etter en slik dom er avsagt.»

Dette medlem viser videre til rapporten «Delt bosted for barn» fra Institutt for samfunnsforskning, som konkluderer med at delt bosted vil fungere dårlig i de tilfellene der foreldrene har et høyt konfliktnivå, fordi delt bosted krever tett samarbeid. Dette medlem vil understreke at åpenbar fiendtlighet mellom foreldrene er belastende for barn. Dette medlem peker på at i de saker som kommer opp til doms vil konfliktnivået normalt være høyt, og forutsetningene for nødvendig samarbeid til barnets beste vil ikke være til stede. Dette medlem mener at lovens krav om at delt bosted må være basert på en felles beslutning mellom foreldrene, også har en positiv effekt på mulighetene til å oppnå en minnelig løsning gjennom mekling. Dette medlem støtter ikke forslaget om å gi domstolene en snever adgang til å idømme delt bosted.

2.5 Samvær

Komiteen viser til at barneloven § 43 fastsetter at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Komiteen mener en legaldefinisjon av vanlig samvær har en spesielt viktig funksjon for de foreldrene som har lite kontakt med barna sine, samt at den kan bidra til at konflikter kan løses utenrettslig. Komiteen vil understreke at selv om foreldrene avtaler vanlig samvær, vil det som regel være behov for å konkretisere samværsordningen ytterligere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, støtter regjeringens forslag om å utvide samværsdefinisjonen til å gjelde én overnatting i uka ved at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting. Utvidelsen vil være i samsvar med de samværsordninger mange familier allerede har i dag og dessuten tilpasset lovverket med den utvikling vi ser i samfunnet, der fedre i stadig større grad ønsker nær kontakt med barna sine.

Flertallet mener det ikke er problematisk å utvide ettermiddagssamværet med overnatting. De som har vanlig samvær har allerede overnatting i helgene. Det er dessuten foreldrene som har ansvar for å komme fram til en avtale som er tilpasset det enkelte barn.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at for de minste barna vil som regel «vanlig samvær» uansett ikke passe.

Dette flertallet vil også peke på at denne utvidelsen av samværsdefinisjonen er i tråd med forslaget til flertallet i barnelovsutvalget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dersom foreldrene avtaler «vanlig samværsrett», innebærer dette i dag en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. Lovforslaget innebærer en utvidelse av definisjonen, slik at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting, sommerferiesamværet utvides til tre uker, og høst- og vinterferiene skal også deles. Disse medlemmer har merket seg at en samværsavtale som er inngått i tråd med lovforslagets nye definisjon av vanlig samvær, vil gi den bidragspliktige fradrag for samvær etter samværsklasse 3 istedenfor samværsklasse 2. Dette vil redusere bidragets størrelse fordi barnets andel av samværsforelderens boutgifter er regnet inn i samværsfradraget for samværsklasse 3, men ikke for samværsklasse 2.

Disse medlemmer mener barn skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene selv om de ikke bor sammen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at samtidig er det viktig at barna sikres stabilitet i hverdagen. Dette medlem mener en overnatting midt i uka med barnehage/skole og fritidsaktiviteter kan være et uromoment og et brudd med daglige rutiner i hverdagen. Det kan være krevende for noen barn. Når normen for vanlig samvær utvides, så vil denne normen også kunne bli brukt der det er høyt konfliktnivå. Dette medlem støtter på denne bakgrunn utvidelsen av definisjonen av vanlig samvær, med unntak av at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«I barnelova skal § 43 andre ledd fjerde punktum lyde:

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at delt bosted bør være lovens utgangspunkt, og at dette bør være bostedsløsningen etter et samlivsbrudd med mindre noe annet er avtalt. Disse medlemmer er subsidiært enig med forslaget om en utvidelse av samvær og tror en utvidelse av «vanlig samvær» kan være med på å fjerne en del samværssaker fra retten.

Disse medlemmer vil påpeke at selv om en foretar en utvidelse av samvær, så er det viktig å påpeke at det er fult mulig å avtale 50 prosent samvær. Disse medlemmer mener det er viktig med en presisering i loven slik at foreldre blir klar over at en kan avtale at barnet bor halve tiden hos hver av dem, selv om de ikke avtaler delt bosted.

Disse medlemmer viser til at i enkelte saker når far/mor er dømt for overgrep mot sine egne barn så beholdes samværsretten og foreldreansvaret. Disse medlemmer mener en her må endre loven slik at far/mor blir fratatt samværsretten, foreldreansvaret og bostedsretten etter nøye vurdering, når en blir dømt for overgrep mot sine egne barn. Disse medlemmer viser også til svarbrev fra statsråd Audun Lysbakken datert 16. februar 2010.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til nødvendig lovendring som gir bedre beskyttelse for barn som blir utsatt for overgrep av sine foreldre.»

Sanksjoner ved samværssabotasje

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at mange foreldre og barn opplever en opprivende hverdag når det forekommer sabotasje av samvær fra den ene parten. Disse medlemmer viser til at etter gjeldende rett kan den som unndrar en umyndig fra omsorgen til den barnet bor fast med, straffes. Straffebudet verner ikke foreldre med delt omsorg (der foreldrene bytter på å ha barnet boende fast hos seg), og beskytter heller ikke den som har samværsrett. Disse medlemmer mener man bør kriminalisere også det å unndra barn fra samvær, hvis ikke blir det en urimelig forskjellsbehandling av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor fast hos. Disse medlemmer ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse fra omsorg, men etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir partnere større motivasjon til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger. Disse medlemmer viser til forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmet under behandling av straffeloven, se Innst. O. nr. 73 (2008–2009):

«§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.»

Disse medlemmer mener forslaget mangler løsninger på et av de største problemene i dagens familiepolitikk: hvordan samværssabotasje skal håndteres.

Disse medlemmer foreslår derfor:

«Stortinget ber regjeringen legge frem konkrete tiltak mot samværssabotasje.»

2.6 Foreldrenes samtykke til helsehjelp til barn

Komiteen viser til at foreldreansvaret innebærer rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet. Større avgjørelser som helsehjelp og valg av skole skal tas i fellesskap hvis foreldrene har felles foreldreansvar. Komiteen har merket seg at lovforslaget innebærer at det vil være tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke til helsehjelp dersom helsepersonell mener barnet vil ta skade av ikke å få helsehjelpen.

Komiteen støtter Regjeringens forslag. For å unngå at den ene av foreldrene hindrer barnet i å få den helsehjelp det har behov for, mener komiteen at det må være tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp når helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få helsehjelpen. I tilfeller der en forelder har begått overgrep mot barnet, vil komiteen understreke betydningen av at denne forelderen ikke skal kunne hindre at barnet undersøkes eller gis psykologhjelp.