Vedlegg
Det vises til brev fra næringskomiteen av 28. januar 2010 der komiteens medlemmer fra Høyre har fire spørsmål knyttet til behandlingen av ovennevnte melding.
Siden Norge i 1993 gjenåpnet for hvalfangst har det gjennom skiftende regjeringer vært tverrpolitisk enighet om vår linje med hensyn til høsting av hval og sel, og våre holdninger til og arbeid opp mot de internasjonale utfordringer vi møter i gjennomføringen av sjøpattedyrpolitikken. Regjeringen ønsker å opprettholde denne brede nasjonale enigheten.
Norsk sjøpattedyrpolitikk er utsatt for sterk kritikk og et vedvarende press fra EU som samlet blokk, fra USA og et stort antall land for øvrig. Også i Norge er regjeringens politikk utsatt for en viss kritikk fra enkelte hold.
Den internasjonale kritikken rammer, i sin kjerne, Norges rett til selvbestemmelse når det gjelder bærekraftig bruk av våre naturressurser. Dette er noe av det bakgrunnsteppet jeg legger til grunn i min besvarelse av spørsmålene.
På side 13 i meldingen står følgende "Men IWC fungerer ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av politiske motsetnader" (…) "Årsmøtet i 2009 vil truleg bli avgjerande for IWC sin framtidige funksjon som forvaltningsorganisasjon." Hva er statsrådens vurdering av 2009 årsmøtet, og forvaltningsorganisasjonen og NAMMCO som alternativ?
På IWCs årsmøte i 2009 måtte man erkjenne at arbeidet med å få organisasjonen inn i mer funksjonelle former ikke hadde lykkes. IWCs problemer har en historie som strekker seg årtier tilbake og har sin rot i en sterk polarisering mellom fangstlandene på den ene siden og fangstmotstanderne på den andre. Konklusjonen fra årsmøtet i 2009 kom derfor ikke som en overraskelse.
Samtidig var det en sterk vilje blant medlemslandene til ikke å gi opp dette arbeidet, og en erkjennelse av at det igangsatte arbeidet burde videreføres frem mot årsmøtet i 2010.
Norges posisjon i IWC er tydelig. Folkerettslig og vitenskaplig står vi på trygg grunn, og vår hvalfangst er på et slikt saklig grunnlag knappest omstridt. Norge kan sette de kvoter som det vitenskaplige grunnlaget og en ansvarlig ressursforvaltning tillater. For Norge, isolert sett, er med andre ord situasjonen i IWC ikke et forvaltningsmessig problem. Samtidig er det et opplagt behov for et bredt internasjonalt samarbeid om forskning og forvaltning knyttet til hvalfangst, slik som innen forskning og forvaltning knyttet til de levende marine ressursene for øvrig.
Med dette som utgangspunkt har regjeringen fortsatt et ønske om å bidra til en normalisering av organisasjonen. Regjeringen ønsker å være helt klar på dette, og holder fast ved at per dags dato er det IWC som er det internasjonale forumet for samarbeid på dette området. I hvilke grad man vil nå frem i arbeidet med å få IWC normalisert er imidlertid fortsatt usikkert.
Usikkerheten knyttet til IWCs fremtid som forvaltningsorganisasjon var én viktig beveggrunn for at Norge i sin tid valgte å være med på opprettelsen av NAMMCO, samtidig som NAMMCO gjennom årene har styrket sin rolle som forvaltnings-organisasjon for småhval og sel. Som en ansvarlig ressursforvalter ville vi sikre oss at vi hadde en regional samarbeidsorganisasjon på plass i tilfelle IWC skulle bryte sammen. Dette forholdet til NAMMCO gjelder også for denne regjeringen.
Hva vil Statsråden konkret gjøre i tiden fremover for å få på plass eksport til Japan?
Norge handlet internasjonalt med vågehval frem til IWC-moratoriet resulterte i stans i handelen fra 1987. Da den norske fangsten ble gjenopptatt i 1993 ble det samtidig praktisert et selvpålagt eksportforbud for vågehvalprodukter.
I januar 2001 ble det besluttet å gjenåpne for eksport av norske vågehvalprodukter. Beslutningen var i tråd med de langsiktige hovedlinjene i norsk hvalpolitikk, som tilstreber en normalisering av hvalfangstnæringen og dens rammebetingelser. En egen forskrift om utførsel av vågehvalprodukter ble fastsatt 29. juni 2001. Utførsel kan i henhold til forskriften § 1 tredje ledd kun skje til mottakerland som ikke etter CITES-konvensjonen er forpliktet til å behandle vågehval etter bestemmelsene om arter som er oppført på konvensjonens liste I, og utførselstillatelse vil etter fjerde ledd bare bli innvilget til mottakerland som har et system for å ta stikkprøver ved DNA-testing av den importerte forsendelsen.
Norske myndigheter igangsatte deretter arbeidet med å legge til rette for regulær vågehvaleksport til disse landene (Island, Færøyene og Japan). Vi har konsentrert oss om det japanske markedet, som i realiteten er det eneste markedet som kan motta hvalkjøttkvanta av betydning.
Dette arbeidet medførte nybrottsarbeid på flere viktige områder knyttet til videreutvikling av reglene på helse- og sanitærområdet, for eksempel innhold av skadelige fremmedstoffer og tungmetaller (bl.a. dioxiner, PCB’er, kvikksølv, og lignende). En annen viktig komponent i arbeidet med å legge til rette for regulær handel er knyttet til kravet om å sikre at det bare handles med produkter fra lovlig fangst. Som en følge av dette valgte Norge å etablere et DNA-register for alle dyr fra den norske vågehvalfangsten.
De nærmere vilkårene for handel med Japan ble fremforhandlet i samarbeid med Island som pga. sitt begrensede hjemmemarked har tilsvarende interesser i det japanske markedet. Et endelig arrangement for denne handelen kom på plass i begynnelsen av 2007. Foruten de krav som er nedfelt her, stiller de japanske myndighetene generelle krav til den mikrobiologiske kvaliteten på produktene.
Det første eksportpartiet ble avsendt i mai 2008 i samarbeid med islandske eksportører. Det islandske partiet ble frigitt for omsetning, mens hovedmengden av de norske varepartiene ble avvist pga. overskridelse av de mikrobiologiske kravene. Japanske myndigheter har gjort det klart at disse kravene er nødvendig for å opprettholde tilfredsstillende sanitær standard.
Per dags dato kan det altså konstateres av norske myndigheter har åpnet for regulær eksport av vågehvalprodukter til Japan. Det er samtidig en forutsetning at de japanske mikrobakteriologiske kravene blir oppfylt for det enkelte vareparti. Dette betyr i praksis at den norske hvalnæringen må forholde seg aktivt til de utfordringene disse kravene medfører når det gjelder behandlingen av det hvalkjøttet som er tenkt eksportert til Japan.
Hva vil statsråden konkret gjøre for å sørge for at selfangstskutene i fremtiden får driftsalternativer?
Hovedvirkemiddelet til forvaltningen for å støtte opp om selfangstnæringen har i de seneste årene vært å gi ulike former for tilskudd. Det ytes tilskudd både til mottaks- og fartøyleddet, og både selve fangsten, produktutvikling, oppgradering av ustyr mv. har blitt støttet. Fartøytilskuddet ved fangst har de siste årene ligget i størrelsesorden 1,4 til 3,2 mill. kr per fartøy årlig. Regjeringen legger i stortingsmeldingen opp til å videreføre fartøystøtten for å opprettholde fangst i Vestisen. Dersom selfangstrederiene ønsker driftsalternativer i tillegg til dette, må de skaffe seg dette innenfor rammene av gjeldende regler.
Fiskeri- og kystdepartementet har imidlertid gitt to selfangstskuter dispensasjon fra forbudet mot ombordproduksjon av kongekrabbe. Noe av begrunnelsen for dispensasjonene var den vanskelige økonomiske situasjonen for selfangstnæringen, og et ønske om å gi disse fartøyene et driftsalternativ. De to selfangstskutene er så langt de eneste som har fått dispensasjon for ombordproduksjon av kongekrabbe. Dispensasjonene omfattet bare egenfangstet kongekrabbe utenfor kvoteregulert område, og ble gitt på vilkår av at fartøyeierne frivillig aksepterer å bare fangste kongekrabbe utenfor en grense på 18 nautiske mil fra grunnlinjen øst for 26 grader øst.
Vil statsråden sørge for at det etableres en konsesjonsordning for sel- og kvalfangstfartøy slik at mulighetene til langsiktig planlegging kommer på plass, og i tilfelle hvorfor ikke?
Det er ikke planlagt å etablere en konsesjonsordning for sel- og hvalfangstfartøy. Særlig for selfangstfartøyene er det først og fremst de økonomiske fremtidsutsiktene som er viktige for mulighetene for langsiktig planlegging, og en konsesjonsordning vil i dette tilfellet ikke medføre noen endringer i så måte.